Dannelsesreise. Intellektuelle er ikke først og fremst kjent for sin sportsinteresse. Men mange er glad i fotball. Noen har sågar spilt selv. Albert Camus sto i mål for Racing Universitaire Algerios, helt til han måtte gi seg på grunn av tuberkulose. Senere uttalte han at alt han visste om menneskets pliktfølelse og moral kom fra tiden i RUA.
Også Vladimir Nabokov spilte aktivt og var keeper på universitetslaget ved Cambridge. Han har sagt at han følte seg mindre som målvakt enn vokteren av en stor hemmelighet, og pleide ofte å lukke øynene og lytte til sitt eget hjerte og lydene på banen under kampene (en øvelse som forøvrig ikke gjorde ham særlig populær blant sine medspillere). I tillegg har utallige forfattere hyllet sporten opp gjennom tidene. Både Rainer Maria Rilke, Dag Solstad og Per Olov Enquist har skrevet om fotball, mens Salman Rushdie, som er en dedikert Tottenham-tilhenger, har sammenlignet fotball med religion. Det har også den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano, med sjenerøse uttalelser som at «når god fotball finner sted, takker jeg for mirakelet uten å bry meg om hvilket lag eller land som står bak».
Er fotball fredsskapende? Fotballen prises altså både for å være et engasjerende og opplysende spill – og en estetisk øvelse. Mange mener at årsaken ligger i enkelheten. Alle kan spille, og man trenger bare en ball. Fotball er videre en lek som er kjent over hele verden, og som brukes til alt fra å påvirke sosial status, utfordre politiske myndigheter og knytte bånd mellom mennesker, noe vi blir minnet om gjennom for eksempel Franklin Foers bok «How Soccer Explains the World» («Fotball forklarer verden!» 2004), hvor forfatteren viser hvilken viktig brobygger mot det liberale, globale og flerkulturelle fotball kan være, og gjennom Anders Sømme Hammers bok «Heia Kabul» (2013) der vi møter Khalida Popal som brukte fotball for å kjempe for jenters rettigheter i Afghanistan.
Umberto Eco skrev fotball er et rituale som brukes for å distrahere befolkningen fra virkelige problemer og utfordringer.
Men alle har ikke vært like begeistret. George Bernard Shaw mente fotballspillere hadde hjernen i beina, mens Umberto Eco skrev i «Foucaults pendel» (1988) at fotball er et ritual som brukes for å distrahere befolkningen fra virkelige problemer og utfordringer. For lekens kjerne er jo nettopp det at den gir utøverne et eget rom med særlige regler og utfordringer, hvor man kan oppholde seg i en viss periode for så å gå tilbake til virkeligheten. Men i noen tilfeller kan leken virke inn på virkeligheten eller rett og slett bli viktigere. Det er dette Eco advarer mot.
I Nick Hornbys delvis selvbiografiske bestselger «Tribunefeber» (1992) skildres hvor altomfattende en fotballinteresse kan være – som i begynnelsen av boken da hovedpersonen og en kompis er på vei ut av Selhurst Park, og finner en Crystal Palace-tilhenger som har fått hjerteinfarkt og ligger på det grå fortauet. «Det bekymrer meg», skriver en reflekterende Hornby, «tanken på å dø midt i sesongen.»
Et krigshissende spill? George Orwell er kjent for å ha vært særlig skeptisk til fotball, og i essayet «The Sporting Spirit» (1945) avfeier han sport som han mener er en evig kilde til uvennskap. Foranledningen til Orwells tekst var England-turneen til det russiske laget Dinamo Moskva, som ble arrangert for å feire at annen verdenskrig endelig var over, og at man dermed nok en gang kunne spille fotball. Besøket var imidlertid ikke enkelt å få i stand, og mange mente det fort kunne ende opp med å forverre forholdet mellom de to nyallierte landene, ettersom England var en gammel fotballnasjon med lange tradisjoner, mens Russland var mest kjent for å ha tapt 16–0 for Tyskland i De olympiske leker i Stockholm i 1912.
Gjennomføringen av det russiske lagets besøk gikk også langt fra knirkefritt, og motsetningene toppet seg under kampen mot Arsenal, hvor beskyldninger om juks haglet fra begge sider. Dinamo Moskva mente at den engelske klubben egentlig spilte med et landslag, ettersom de hadde fått inn spillere fra andre lag fordi flere Arsenal-spillere fremdeles var stasjonert på kontinentet. Samtidig mente mange engelske tilskuere at Dinamo Moskva hadde endt opp med å spille med 12 mann på banen i deler av kampen (noe som var vanskelig å se i tykk tåke). Kampen endte til slutt 4–3 til Dinamo Moskva, hvoretter Arsenals kaptein uttalte at de skjønte fort at den russiske dommeren kom til å gi sine landsmenn poeng om det så endte med at de måtte bære ballen i mål.
George Orwell mente at sport kun er en måte for mennesket å få utslipp for sine mest primitive instinkter, enten de spiller selv eller er tilskuere.
Det var disse tendensene til konflikt Orwell tok tak i da han skrev «The Sporting Spirit». Han mente at besøket slett ikke kunne få et annet utfall, da sport kun er en måte for mennesket å få utslipp for sine mest primitive instinkter, enten de spiller selv eller er tilskuere. Selv i de tilfellene tilskuere ikke tyr til vold, sa Orwell, prøver de å påvirke fotballkampen gjennom fornærmelser og aggressive rop mot motstanderlaget, og han konkluderer med at profesjonell sport ikke har noe å gjøre med «fair play». Den er fundert i negative følelser som hat, selvhevdelse, manglende respekt for lover og regler og sadistisk voldsforherligelse. Konklusjonen er at sport er krig uten skyting.
Fotballkrigen. I boken «Fotballkrigen: En reportasjereise i Afrika og Latin-Amerika» (1978) skildrer den polske journalisten og forfatteren Ryszard Kapuscinski hvordan VM-kvalifiseringskamper faktisk endte i en væpnet konflikt. Den første ble spilt mellom El Salvador og Honduras på hjemmebane 8. juni 1969, og gjennom hele natten før kampen plaget man motspillerne med et forferdelig bråk utenfor hotellet.
Etter at Honduras vant 1–0, endte den 18 år gamle jenta Amelia Bolanios fra El Salvador opp med å skyte seg selv med farens pistol. Begravelsen av Amelia ble overført direkte på nasjonalt TV med presidenten, regjeringen og fotballaget til stede, og da laget fra Honduras skulle spille returkamp uken etter, var temperaturen mildt sagt opphetet. Da El Salvador vant 3–0, sukket treneren til Honduras lettet og sa: «Vi var heldige som tapte».
Spillerne fra Honduras kom seg trygt hjem, men ikke lenge etter ble 1000 emigranter kastet ut av landet av honduranske myndigheter, grensene ble stengt og El Salvador begynte å slippe bomber. Fotballkrigen var i gang. Den varte i fem dager og resulterte i over 3000 døde.
Samtidig som Kapuscinski viser oss at det var flere faktorer som førte til at det ble krig, sier han også at grensene mellom fotball og politikk i Latin-Amerika i beste fall er vage, noe man for eksempel kan se gjennom den doble rollen stadioner har. I fredstid brukes de til sport, mens man i krigstid anvender dem til konsentrasjonsleirer.
Interessant er det også å se på hvordan fotball er blitt brukt i propagandaøyemed, for å gjøre krig om til noe mindre truende og brutalt. Under første verdenskrig brukte man sportssjargong for å snakke om stridighetene, og det var vanlig med rekrutteringsplakater som viste frem soldater som så ut som de var på vei til De olympiske leker.
I den populære «Lord Northcliffe’s War Book» ble særlig engelskmennenes fotballekspertise fremhevet som et tegn på deres overlegenhet. Mens tyskerne var vant til leker som fordrer lydighet, hadde fotballen hjulpet engelskmennene til å utvikle en form for selvstendighet og oppfinnsomhet som ville hjelpe dem til å vinne krigen.
Fotball er fotball. Men hva er så fotball? Den tidligere fotballspilleren Arild Stavrum har påpekt at fotball er mentalt krevende arbeid, særlig om det går dårlig, eller hvis man har en viktig kamp foran seg. Derfor bruker Stavrum litteratur for å få en pause fra fotballen: «Det å leve seg inn i en fiktiv verden, kan være utrolig bra mentalhygiene.»
Dette utsagnet minner om en forelesning den britiske forfatteren Neil Gaiman ga for veldedighetsforeningen The Reading Agency i fjor høst. Som motsvar til anklager om at fantasylitteratur er eskapisme, stilte Gaiman spørsmålet om det er så problematisk? For er det ikke er sånn, lurer Gaiman, at man i en umulig situasjon hadde ønsket å unnslippe, om det så bare var for noen få timer? Bøker gir deg den muligheten, sier Gaiman. Og mens du er i frisonen som bøkene tilbyr, samler du også sammen kunnskap om deg selv og problemene dine – ting som du kan ta med deg tilbake i fengselet ditt, og som du kan bruke til å unnslippe på ordentlig.
For de som driver med fotball kan det kanskje være hardt arbeid. Men tilbyr ikke fotballen, på samme måte som litteratur, også en frisone? Et sted hvor man kan unnslippe virkeligheten, men hvor man også kan lære noe – om det så er en leksjon om menneskets pliktfølelse, om samarbeid eller utvikling av selvstendighet?
Nesten alt i denne verden kan brukes i ondskapens eller dumskapens tjeneste. Men det betyr ikke at det er ondt eller dumt i seg selv.