En ball til begjær.
«Menneskeheten kan deles inn i et mindretall som klarer å gjøre mye ut av lite, og et flertall som gjør lite ut av mye».
Skaperne av de hjemmelagde fotballene på denne månedens forside (og på s. 56–66), tilhører definitivt dette mindretallet i formuleringen fra «lykkefilosofen» Alain de Botton. På et kontinent der mange ikke kan ta for gitt selv det mest livsnødvendige som brød og vann, representerer fotball like fullt en nærmest hellig glede.
Den belgiske fotografen Jessica Hilltout forelsket seg i de unike nøstene hun så overalt på sin reportasjereise gjennom ti afrikanske land, og byttet dem til seg mot fabrikkproduserte fotballer for å kunne dokumentere den uendelige variasjonen i fantasifulle kreasjoner av plast, gamle klær, hyssing, avfall og gamle aviser. De mer eller mindre runde raritetene representerer nettopp den inspirerende evnen til å gjøre mye ut av lite.
En ball er i denne sammenhengen ingen tilfeldig kule som ruller over en bane og i mål, like lite som språk kun er transport av ord. For de hjemmelagde fotballene formidler også følelser, engasjement, glede, kreativitet, samhold, håp og drømmer.
«Vi spilte fotball med mangofrø, lime, appelsiner eller gamle tennisballer», skrev Nigerias første president Nnamdi Azikiwe (1904–1996) i sine memoarer. Når man har lite eller ingenting, blir utstyret og baneunderlaget nødvendigvis mindre viktig og gleden ved spillet desto større – på støvete jorder, barbeint – men med økt kontroll og følelse med ball og underlag som bonus.
Fotball er verdens største og den desidert mest populære sporten i Afrika. Ifølge en undersøkelse foretatt av det internasjonale fotballforbundet FIFA, er hver sjette registrerte spiller fra et afrikansk land, og på grasrotnivå spilles det overalt, midt i enorme storbyer og på bortgjemte landsbysletter.
Vestlige kolonimakter med britene i spissen introduserte fotball på det afrikanske kontinentet på slutten av 1800-tallet og benyttet det som et «siviliseringsverktøy» som ledd i «den hvite manns byrde». Fotball skulle bidra til «å bygge ryggrad ved å lære de innfødte beherskelse og uselviskhet».
Etter århundreskiftet spredte spillet seg raskt innover på kontinentet, der det etter hvert fikk sitt eget liv, med utvikling av nye spillestiler som markerte avstand til den hvite manns hevd på spillet. På 1960- og 70-tallet fikk afrikansk fotball ry på seg for å ha en spektakulær, aggressiv spillestil, der rytme og timing i kroppsbevegelsene i spillet ble vektlagt som en viktig faktor.
Brasil blir omtalt som «det største afrikanske landet utenfor Afrika». Mer enn halvparten av Brasils 198 millioner innbyggere anser seg for å være av afrikansk opphav, og den afrikanske kulturarven står sterkt. Interessant nok tok ikke Brasils landslag steget opp i verdenstoppen før de på 1950-tallet satset på afrikanskættede spillere, som innførte den etter hvert så karakteristiske sambafotballen.
Også i fotoreportasjen fra Brasil av den britiske fotografen Christopher Pillitz (s. 38–51), dokumenteres evnen til å gjøre mye ut av lite. I de brasilianske storbyene har de bedre tilgang på en ball å spille med, men mangler til gjengjeld skikkelige baner. Istedenfor tar de i bruk en motorvei, en trang bakgård eller et flatt hustak for å få spilt fotball.
Fra 12. juni samles 32 nasjoner til fotball-VM i Brasil, der fem afrikanske land har kvalifisert seg. De er sjelden favoritter til tross for at det ikke skorter på talent. Derimot er det ofte mangel på nødvendig nasjonalt støtteapparat, stabile trenere og evne til å bygge gode lag over tid. Kamerun ble i 1990 det første afrikanske laget til å nå en kvartfinale i et VM, og for fire år siden i Sør-Afrika, klarte Ghana det samme.
Om et av landene fra Afrika skulle lykkes i å komme enda lengre i årets fotball-VM, vil det rokke ved spillets verdensorden. Det er kanskje på tide.
De nydelige, hjemmelagede fotballene – og energien, gleden og drømmene de representerer – vil uansett fortsette å inspirere.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: PETER C. ALEGI: «AFRICAN SOCCERSCAPES : HOW A CONTINENT CHANGED THE WORLD'S GAME», ENCYCLOPÆDIA BRITANNICA, JESSICA HILLTOUT, REUTERS.
