Korrupsjon. Sotsji skulle aldri hatt vinter-OL. Med samme argumentasjon burde Brasil aldri fått fotball-VM. Likheten er skremmende. Og FIFA er ikke en mindre korrupt organisasjon enn IOC.
For den vanlige brasilianer er fotball-VM blitt et symbol på alt som holder dem nede – på korrupsjonen, kostnadsnivået, dårlige offentlige tjenester. De første demonstrantene tok til gatene i sommeren 2013 da prøve-VM ble arrangert. Og uroen har fortsatt i by etter by. I februar i år var 300 000 mennesker til stede under en demonstrasjon i Rio de Janeiro. Det var en demonstrasjon som også rettet seg mot OL i 2016 og mot dyre kollektivtjenester, elendige sykehus og skoler, politivold og offentlig ressurssløsing. Det siste sikter direkte mot fotball-VM.
Tomme ord. Kostnadene til VM nærmer seg 100 milliarder kroner, ifølge uoffisielle beregninger. Det er også gjort forsøk på å beregne hvor mye av disse pengene som er forsvunnet i korrupsjon og bestikkelser, og anslaget er at halvparten har funnet veien til private lommer – til politikere, byråkrater, entreprenører og andre med mulighet til å stikke inn hånden. Det er Sotsji om igjen.
Brasils fotballforbund, CBF, har alltid vært arena for politisk renkespill og egennyttige soloprestasjoner – som i FIFA og IOC. Her går vennskap og makt hånd i hånd, politikken og pengene er vevd sammen. Dette er ikke karer som briljerer med etiske prinsipper, annet enn i tale.
Kjekke karer. Det sier noe at en domstol i Sveits har dømt João Havelange for å ha underslått mer enn 41 millioner dollar i tidsrommet 1992–2000. Havelange ledet det brasilianske fotballforbundet CBF fra 1958 til 1973 og det internasjonale fotballforbundet FIFA fra 1974 til 1998. Det er senere avslørt at han delte ut konvolutter med pengesedler til FIFA-representanter da han ble valgt første gang. Dømt ble også Ricardo Teixeira, Havelanges svigersønn, som var CBF-president fra 1989 til 2012. Han spilte en meget tvilsom rolle, ifølge engelsk forbund og presse, da han sørget for at England ikke fikk arrangere VM i 2018. I stedet fikk Russland tildelt arrangementet, og president Vladimir Putin la like mye av sin prestisje i denne søknaden som i Sotsji-søknaden.
Teixeiras etterfølger i Brasils fotballforbund, José Maria Marin, har også en merittliste preget av maktmisbruk, bestikkelser og intimt samspill med militærdiktaturet som herjet Brasil da han entret politikken på 1960-tallet. Marin er også leder av arrangementskomiteen og skal hylles av idrettsledere og tilreiste politikere, slik Putin ble i Sotsji.
Revet ned. Man glemmer fort, men vi husker fortsatt hvordan Sotsji-arrangørene ble beskyldt for umenneskelig behandling av folk som måtte forlate sine hjem på grunn av utbyggingen av OL-arenaer.
I Brasil antas det at rundt 170 000 mennesker er blitt tvangsflyttet for å gi plass til arenaer, veier og andre VM-fasiliteter. Brasil har bygd seks helt nye fotballanlegg. Seks andre er rustet opp, noe som i praksis vil si at de er plukket helt ned og bygd opp igjen. Slik har kostnadene for VM sprengt alle budsjetter. Da Brasil ble tildelt mesterskapet, var forutsetningen at private investeringer skulle dekke det meste av kostnadene. Hvor det er blitt av de pengene, er det ingen som kan gjøre rede for.
Så er det blitt slik at det offentlige må dekke tre fjerdedeler, kanskje mer. De pengene kunne fått andre ben å gå på i et land der fattigdommen er overveldende, og der forskjellen på rik og fattig er større enn i nesten noe annet land, samtidig som Brasils regjering hevder at millioner er løftet ut av fattigdom de siste årene. Myndighetene sier også at VM-satsingen ikke går ut over helse, utdanning eller fattigdomsbekjempelse. Det er her regjeringens versjon strider mot erfaringene på gaten.
En symbolsak er at i en omkrets på 2 kilometer rundt VM-arenaene er det forbudt med lokalt salg før og etter VM-kampene. Mange fattige har tjent seg noen reals (Brasils valuta) på å selge mat, drikke, fotballeffekter og småvarer rundt arenaene når det er fotballkamp. Men dette salget er nå reservert FIFAs sponsorer McDonald's og Coca-Cola. I det hele tatt – dette er et mesterskap forbeholdt de rikeste i Brasil, fra øvre middelklasse og oppover.
Eksplosjonsaktig prisutvikling. I den glimrende boken «Brasiliansk fotball – 120 år med driblinger» (hvis du skal lese én sportsbok i år, så velg den) beskriver forfatteren Marius Lien hvordan arenaene har utviklet seg fra steder der folk flest kunne samles for å se sitt favorittlag spille, til palasser med FIFA-bestemte regler og FIFA-inspirerte priser.
En gang, faktisk så sent som rundt 2000, kunne det koste under fem kroner å komme inn på kamp på Maracanã i Rio. Så ble den bygd om, og billettprisen steg til rundt 100 kroner. «Det er som om en trønder med 30 000 kroner i månedsinntekt skulle betale over 2000 kroner for en Rosenborg-billett», skriver Marius Lien. Så ble banen ytterligere rustet opp, og etter VM skal det koste enda mer. En billett vil kreve 10 prosent av en vanlig månedslønn. Og vi snakker om de billigste billettene. På langsidene koster det mer enn dobbelt så mye. Prisene på VM-kampene er langt høyere. Den vanlige brasilianer har lite håp om å komme inn der, selv om det også legges ut en del billetter til 80 kroner.
Men vi får se glimrende fotballkamper, slik vi fikk se glimrende konkurranser i Sotsji. Problemene ligger ikke der, de er mye større enn som så.
Publisert i Aftenposten 24. april 2014. Oppdatert.