Medellín. I en souvenirbutikk i Calle Junín i sentrum av Medellín selges det en svart T-skjorte med motiv av en kortvokst, tykkfallen og hårete mann. Det fryktinngytende blikket hans skuer ut mot den travle gågaten som et ondt gufs fra en mørk fortid. På 1980-tallet kontrollerte denne mannen hele byen, som øverste sjef i verdens største og mest beryktede kokainkartell.

Den tidligere narkobaronen Pablo Escobar lever videre som turistsouvenir, 14 år etter at han ble drept på et hustak noen få kilometer unna.

Medellín-kartellets forretningseventyr. Året er 1975. I en liten leilighet i et arbeiderklassestrøk i Medellín besøker Jorge Ochoa og hans kamerat ”Rubin” en ung mann med bustete tjukt hår. Den kraftige verten er kledd i en stor pologenser, blå jeans rullet opp ved anklene og hvite Nike joggesko.  Selv om de to gjestene allerede er tungt inne i kokainbransjen, føler de sterk frykt første gang de besøker Pablo Escobars ungkarsrede.

De tre mennene i leiligheten dannet en allianse sammen med Fabio Ochoa, José Rodríguez Gacha og Carlos Lehder som senere ble beryktet over hele verden som ”El Cartel de Medellín”. Kartellet ble på 1980-tallet verdens mektigste og farligste, og vil for alltid prege denne byens historie. I årene etter møtet i leiligheten skulle disse seks mennene oppdage at de kunne skaffe seg en rikdom utenfor enhver sunn forstand. Colombia hadde naturressursene til å lage det reneste hvite pulveret verden hadde sett, og verdens jet-settere visste å sette pris på kokainen fra Colombia. Pablo Escobar og hans venner begynte med sine forretninger akkurat i det kokain ble det store motedopet i overklassekretsene i store amerikanske byer som New York, Los Angeles og Miami. Det var begynnelsen på et av tidenes økonomiske eventyr.

200 milliarder i året. Fra 1976 til 1980 doblet bankinnskuddene seg i Colombias fire største byer. Illegale kokaindollar raste inn det fattige landet, og mange vanlige borgere sto i kø for å investere sparepengene sine i den enormt lukrative bransjen. I begynnelsen så mange i Colombia på narkomillionærene som vanlige businessmenn. Etter hvert overtok frykten.

Amerikanerne trodde i begynnelsen at den totale mengden kokain som kom inn fra Colombia til USA var omtrent 600 kilo i året. Sjokket ble stort da de gjorde beslag på samme mengden kritthvitt pulver under en enkelt razzia i ett eneste fly i Cali. Dette var byen som huset Medellín-kartellets småbrødre.

I Medellín hadde de fått bygget spesielle fjernstyrte ubåter som kunne frakte opp til 2000 kilo kokain til Puerto Rico. Her fraktet ventende dykkere kokainen opp til hurtigbåter med destinasjon Miami. Under storhetsperioden kjøpte kartellet flere Boeing 727-fly, som de strippet for passasjerseter. Enkelte fly kunne frakte så mye som 10 000 kilo kokain på en flyvning. Gateprisen for én enslig kilo i USA lå på rundt 40 000 dollar.

Medellín-kartellet sies å ha hatt årlige inntekter på opp mot svimlende 150-200 milliarder norske kroner. Et beløp tilsvarende Norges samlede bistand til utviklingsland de siste 50 årene. Eller Telenors børsverdi i utgangen av 2006.

Verdens farligste by. I 1970-, 80- og 90-årene var Colombia et brutalt og lovløst land der politimenn, politikere, næringslivsfolk og jurister ble myrdet med kaldt blod. Pablo Escobar lovet 2500 kroner til enhver som drepte en politimann. Rutefly ble skutt ned og folk flest levde i frykt for å bli drept eller kidnappet. Terrorfrykten skapte grobunn for en omfattende korrupsjon som lammet alle samfunnslag. De styrtrike kokaineksportørene hadde millioner av dollar til å finansiere og eskalere urolighetene. Ingen andre colombianske byer var verre preget av konflikten enn Medellín.

Det behagelige klimaet og de frodige naturressursene rundt Medellín ble aldri nevnt i de tusener av avisartikler som omhandlet byen i det nordlige Colombia. Isteden ble det fortalt om avskårne blodige hoder som ble utstilt på spyd langs veiene, og en gjeng som signerte sine lik med å skjære opp halsen på den drepte, før de strakk tungen hans ut som ”slips”. ”Medellíns slipsknute” ble metoden kalt. I byen med det vakre kallenavnet «La Ciudad de Eterna Primavera» (Den evige vårs by) ble volden en kunstform som skulle sende beskjeder til fienden.

Voldtekter skjedde som regel i full offentlighet foran familiemedlemmer og venner. Mannlige ofre kunne få skåret av kjønnsorganet, før det ble dyttet ned i halsen på offeret av overgriperne.

En stående vits i Colombia sa at Gud kompenserte urettferdigheten han hadde skapt ved å lage et så vakkert land, ved å befolke landet med planetens mest ondsinnede menn. I 1991 ble over 6300 mennesker drept i byen. Dette tilsvarer mer enn 500 drap per måned. Tre millioner mennesker levde i en terrorsone i det som var regnet som de farligste gatene i verden.

Fra Moskva til Medellín. I 1989 erklærte Medellín-kartellet åpen krig mot colombianske myndigheter. Mange i USAs etterretningstjenester ble sterkt bekymret for sine budsjetter da Berlin-muren falt samme år. En ny fiende i colombianske narkobaroner var akkurat det de trengte. Siden Pablo og gjengen hans i Medellín styrte 80 prosent av markedet, var det ingen tvil hvor amerikanske myndigheter skulle begynne jakten. Da kartellets medlemmer fikk merkelappen ”verdens mest ettersøkte menn”, hadde de allerede rukket å kjøpe opp brorparten av alle eiendommene i byen, og bestukket lokale politikere og dommere.

Men amerikaneres store anti-narkoressurser tok til slutt knekken på Pablo og hans venner. I vakumet som oppsto da kartellets ledere ble fjernet, kunne folket og politikerne ta sentrumsgatene tilbake. Uten narkopenger var det ikke lenger finansiering av urolighetene. Slitasjen på befolkningen, etter flere tiår med konflikter, nådde også sitt bristepunkt utover på 1990-tallet. Medellíns innbyggere ønsket forandring. De ønsket fred og trygghet, utdanning og bedrede sosiale forhold. Colombia nye grunnlov av 1991 var et skritt i riktig retning. Noen hevder USAs ”Plan Colombia” har ført til tryggere tilstander i storbyene. Andre ser på amerikanernes tilstedeværelse som en uheldig involvering i Colombias interne anliggender.

Forvandleren Fajardo. I 2003 ble Sergio Fajardo, en uerfaren politiker med doktorgrad i mattematikk, valgt til ordfører i Medellin. Den eneste likheten han hadde med Pablo Escobar var at de begge foretrakk å bruke jeans på jobb. Men istedenfor for pansrede kjøretøy, brukte Fajardo sykkel til jobben. I ryggsekken lå statistikker, strategidokumenter og rapporter som utlendinger ivret etter å få se. Sergio Fajardo (51) hadde det som kunne virke som urealistiske mål for Medellín: Byen skulle bli Latin-Amerikas mest moderne innen år 2015, ved hjelp av mottoet: ”Hver eneste dag er bedre enn gårsdagen”. Fajardo gikk av i januar i år, og byen har gjennomgått en bemerkelsesverdig forandring.

For å finne formelen for nedgang i volden sendte Sergio Fajardo sosialarbeidere og mikrokreditt-eksperter ut til de fattige barrioene. Tidligere geriljasoldater har fått en rekke gratis kommunale tilbud, som tilbud om psykolog, familieveiledning, og utdannings- og arbeidslivstilbud. Gjennomsnittsinntekten har økt med 25 % de siste tre årene, og arbeidsledigheten er lavere enn noensinne.

Utdanningsbudsjettet har økt med hele 40 prosent. Skolene imponerer selv besøkende fra rike vestlige land, og det er en lærertetthet andre byer ser langt etter. Det har de siste årene også blitt åpnet flere bibliotek enn noe annet sted på det latin-amerikanske kontinentet. 

I 2007 var drapstallet nede på 653 drap i året, noe som er et historisk bunn-nivå. Sett i forhold til Medellíns innbyggertall, er det i dag betydelig større sjanse for å bli tatt av dage i storbyer som Rio de Janeiro, Buenos Aires, Caracas og Washington DC.

Miljøbyen. Det er ikke lenge siden Medellíns innbyggere var nervøse for kuler, kokain og bilbomber. Nå er det miljøet de bekymrer seg for. Lokalavisen El Colombiano oppfordret i fjor høst alle til en bilfri dag. ”Bruk metroen i dag!” lød avisas enkle oppfordring.

Medellín er den eneste byen i Colombia med metro. Den spesielle metrolinjen, Metrocable, har 60 meter mellom hver vogn, til stor nytte for folk i den fattige bydelen Santo Domingo Savio oppe i fjellene i det østlige Medellín. Med en hyppighet på utrolige 12 sekunder er linjen et av verdens ledende kollektivtilbud. Tidligere tok turen til sentrum en time i trange busser ned den svingete fjellsiden. Med metro går det unna på et kvarter.

Metrolinjen er en turistattraksjon i seg selv, og nå vil Colombia satse på turisme, noe som var en utenkelighet for få tiår siden.

Børs og byggeboom. Kunststykket for Medellín var å gjennomføre sosiale reformer uten å skremme bort tunge investorer. Det amerikanske handelsdepartementet har stadige møter i byen. Byens turistkontor bekrefter at utlendinger i økt grad kommer som turister, og det er rekordstor pågang etter hotellsenger. Optimismen i byen smitter. Man kan føle at noe er på gang.

Utenlandske selskaper forbarmer seg over det som for tiden er Colombias ledende handelssentrum. I 2007 ble det bygget flere moderne høybygg i Medellín enn i New York og Los Angeles til sammen. Den hjemlige børsen går så det suser, og selskaper i Medellín har 14-doblet sin markedsverdi, i et land som er et av de mest populære nye markedene.

I en spørreundersøkelse høsten 2007 sa nær 90 prosent av Medellíns innbyggere seg fornøyd med innsatsen til den avgåtte ordføreren. I januar overtok Alonso Salazar, som lovet å videreføre politikken til sin forgjenger og nære venn. Fajardo selv, blir nevnt som het kandidat til presidentvalget i Columbia i 2010.

Prøver å glemme. 44 år og 1 dag gammel ble Pablo Escobar skutt. Sliten og utmattet, etter årevis på rømmen fra colombianske og amerikanske myndigheter, etterlot han seg en blodig og korrupt historie. I 2008 kommer to ulike Hollywood-filmer om hans liv. Med Escobars død forsvant Medellín-kartellet fra offentlighetens søkelys. Men ryktet fra tiden da narkobaronene styrte alt preger stadig byens internasjonale image.

På turistinformasjonen i sentrum av Medellín er de ansatte lei av å måtte vise turister veien til Pablo Escobars gravsted. De forsøker etter beste evne å få besøkende i byen til å glemme fortiden. Den middelaldrende mannen på kirkegården går motvillig med på å vise veien til Escobars grav. Med slepende skritt går han ned grusveien og stopper foran en grav med mengder av friske blomster. 

«Det legges blomster på graven til «El Doctor» hver dag. Du må huske at han ga godt betalte jobber til tusenvis av mennesker her i byen», sier han.

Men la seg avbilde eller bli sitert til en norsk journalist vil mannen ikke.

Terrorist eller Robin Hood? Pablo Escobar ble i vennligstilte colombianske medier gjerne omtalt som Robin Hood. Han delte velvillig ut penger til fattige Medellín-innbyggere, og bygget flombelyste fotballbaner i slumdistriktene. Escobar skrev utallige leserbrev til aviser, og opplyste i enhver sammenheng at han elsket Medellín og dens innbyggere.

César Gaviria, presidentkandidat og kokainbossens mål da Aviancas rutefly 203 ble sprengt i luften i 1989, var i hvert fall ikke i tvil om Escobars nese for god PR.

«Han var født et PR-geni», uttalte Gaviria, som overlevde attentatet etter at han i siste liten byttet sin flybillett. César Gaviria ble valgt til president i Colombia i 1990.

«I motsetning til mange andre kriminelle, så Pablo Escobar potensialet i det å skape en legendestatus. Han brukte massemediene, fordi skjønte han skjønte at de kunne hjelpe han med», har Gaviria sagt i et intervju med colombiansk TV.

Til tross for at Medellín i dag framstår som en moderne storby, vil den gamle kartell-lederens spøkelse leve lenge. I gågata Calle Junín koster T-skjorten med kokaingangsterens bilde snaue 30 kroner.

Men Escobars kultstatus er fortsatt høy.