Kampen mot hatet. « ... det europeiske hatets symbolske ansikt er norsk», skriver Utenriksdepartementet statssekretær Torgeir Larsen i et forsvar for at Norge – sammen med Europarådet – var en av pådriverne for en konferanse i Budapest i slutten av november, der temaet var kampen mot hatefulle ytringer og intoleranse i det offentlige rom.

Statssekretæren er slett ikke alene på denne delen av konferansemarkedet. Her i Oslo har Nordisk Ministerråd (og flere) stått bak et seminar for å diskutere hvordan antifeminisme, fremmedfiendtlighet og islamofobi kan motarbeides.

Fakkeltog og allianser. I den praktiske delen av holdningsskalaen er det blitt arrangert fakkeltog mot ekstremisme i Oslo, Stavanger og Drammen. Det er innledet en tettere allianse mellom Kirken, Islamsk Råd og Det Mosaiske Trossamfund, der målet nettopp er å bekjempe norsk ekstremisme.

«Det haster å ta tak i dette nå», sa Senaid Kobilica, leder for Islamsk Råd Norge til Dagsavisen. «Hvis vi utsetter problemet, blir det bare større», er hans budskap.

Vi er opptatt av dette for tiden. Det er blitt alvor for oss. Vi er som besatt av ønsket om å finne det gripbare. Forstå det ufattelige. Og forebygge det farlige.

Vi er som besatt av ønsket om å finne det gripbare. Forstå det ufattelige. Og forebygge det farlige.

Vi ser en mobilisering som er vokst frem av den hatretorikk som 22. juli-saken har synliggjort – og som Profetens Ummah er et islamsk speilbilde av. Det er som om det norske tillitssamfunnet står ved et veikryss.

Manglerud og verden. Men det er ikke første gang vi har hørt om forebygging og ekstremismebekjempelse.

Det er nå drøyt to år siden statsminister Jens Stoltenberg og daværende justisminister Knut Storberget valgte Manglerud politistasjon som arena, da Regjeringen la frem sin Handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Den gang – i desember 2010 – hadde ingen av oss hørt om en Anders Behring Breivik eller et Profetens Ummah. Likevel hadde politiet i lang tid dyrket det såkalte forebyggende arbeid.

I løpet av et knapt år hadde man gjennomført hele 200 samtaler med ungdom som var på farlig kurs – eller som var i ferd med å entre disse villveiene. Og det ble antatt at disse samtalene hadde bidratt til å holde ungdom borte fra både kriminalitet og ekstremisme.

En daglig skje tran. Bak denne planen – det er en stund siden vi har hørt om den nå – lå det realisme, frykt og ikke så lite handlingsforvirring. Den ble da også kalt «naiv», «uten dybde», «bare en rettighetsbrosjyre» og «mye plan og lite handling».

Noe av kritikken var rimelig treffende. Samtidig er det noe grunnleggende norsk over denne handlingsplanens tilnærming til et fenomen som rir den vestlige verden som en mare.

Vi er jo vokst opp i et samfunn der det å true i seg en daglig skje tran, ble sett på som selve vidundermiddelet mot den årlige vinterforkjølelsen. Og der det finnes en nasjonal kullsviertro på de forebyggende helseundersøkelsenes betydning for å hindre at vi rammes av noe vi kan finne på å dø av.

Universalmiddel. Det har tidligere lykkes å sprenge både nynazistiske og høyreradikale miljøer her i landet. Slikt arbeid skal en ikke kimse av.

Det har tidligere lykkes å sprenge både nynazistiske og høyreradikale miljøer her i landet. Slikt arbeid skal en ikke kimse av.

Det skal vi heller ikke av det møysommelige, og oftest usynlige, arbeidet som drives av både politi, skole og religiøse samfunn. Snarere står det respekt av det. Også fordi vi med uhyggelig tydelighet ser dem man mislykkes med å snakke bort fra voldsforherligelsens vei, mens vi ikke ser alle de man lykkes med. Et tiltak her og en samtale der kan forhindre noen fra å bli den lokkende ekstremismens nye ofre.

Derfor er de initiativ vi nå ser viktige. Og derfor kan det få avgjørende betydning.

Vi må bare ikke lure oss selv til å tro at dette er et universalmiddel mot den ekspanderende ekstremismen vi er i ferd med å finne opp gjennom konferanser og allianser på tvers av religiøse skillelinjer. Vi må heller ikke innbille oss at en politisk forklaringsmodell kan hjelpe oss til fullt ut å forstå det som nå skjer.

Politisk akse. Statssekretær Torgeir Larsen har selvsagt rett når han i Dagbladet skriver at «i møte med dagens krise opplever mange avmakt. Troen på at politikken nytter svekkes i nær sagt hele Europa.» Det er jo et faktum at i mange europeiske land gir kombinasjonen av kort demokratisk historie, sosial krise og økende forskjeller grobunn for antidemokratiske krefter.

Likevel ser vi trekk som ikke kan forklares langs en klassisk, politisk akse. Et av disse trekkene er feminismehatet vi finner hos en Anders Behring Breivik og den ekstreme Bergens-bloggeren Eivind Berge. Disse to deler holdninger med andre hvite, krenkede menn som føler seg fremmede i et samfunn der likestilling er en udiskutabelt politisk fellesverdi.

Antimodernisme. Dette er en antimodernisme, som har sitt tydelige motstykke i radikal islamisme. Kampen mot modernitet blir viktig i seg selv. Derfor kommer vi til kort hvis det eneste budskap er å holde opp det demokratiske fellesskap som en attråverdig norm.

Vi har sett slike strømninger i den islamske verden. Nå ser vi det samme i europeiske land – også i Norge.

Det blir feil å sette likhetstegn mellom slike holdninger og vold, men veien til samfunnsforakt er ikke så lang hvis man lar seg overbevise av holdninger som at «muslimer tror ikke på det liberale demokratiet», slik den fredelige sjiamuslimen Trond Ali Linstad uttrykker det i sitt muslimske manifest fra 2010.

Svære problemstillinger. I Norge er slike holdninger nærmest et uttrykk for en særhet som nærmest møtes med et hoderystende smil. Da er det lett å overse at slikt tankegods deles av millioner av mennesker verden over. Vi som ser på demokrati som den like opplagte som moralsk overlegne styreform, har problemer med å erkjenne at det for oss så selvsagte kan være uforståelig for andre.

Tillitssamfunnet Norges kamp mot ekstremisme må ta innover seg også denne uhåndterlige dimensjonen. Det betyr ikke slutten på konferanser, dialog og demonstrasjoner. Snarere bør det bety en dypere erkjennelse av at det er svære problemstillinger vi tumler med.

Noen må imidlertid ta på seg den møysommelige jobben med å finne hverdagsveien ut der dette tross alt finnes.

Derfor har det betydning at noen pakker seg inn i vinterklær, for med fakler i hånd lyse opp vintermørket.

Publisert første gang i Aftenposten 2 desember 2012.