Fornyelsens forbannelse.
Fra å ha vært en bratt aspirerende moteslave, slo jeg som tolvåring brått kontra og gikk ungdomstiden i møte iført en gammel strikkegenser og noen hardt prøvede olabukser. Det passet bra at min nye secondhand-stil var å finne på loftet, for klær var dyrt på slutten av 70-tallet, og shopping hadde ennå ikke funnet veien inn i det norske vokabularet.
Noen år senere kom billigmotekjedene på banen for alvor, og revolusjonerte både vårt forhold til klær og vårt kjøpsmønster. Siden har det å stadig fornye garderoben i stadig høyere tempo bredt om seg – uavhengig av krisetider. Om man skulle være i tvil, er det bare å ta en titt på økonomiutviklingen for kleskjeden Zara i dagens gjeldstyngede Spania.
Påkledning er ingen spøk. Våre valg av klær – som i tillegg til å avhjelpe sjenanse, beskytter oss og fungerer som utsmykning av kroppen – påvirkes av en rekke sosiale og kulturelle forhold. Klærne gir omverdenen signaler om hvem og hva vi er styrt av, hvem vi ønsker å være og hvilken gruppe vi velger å tilhøre.
I mangel av en offentlig klassifisering som viser dette, som i et kastesystem eller militær ranking, blir klærne vi bærer en desto viktigere økonomisk og sosial markør.
Hva du velger å ha på deg vil ifølge forskning også påvirke hvordan du tenker om deg selv. Skuespillere forteller om hvordan et kostyme påvirker uttrykket til karakteren de skal spille.
Men vi ønsker ikke lenger å være bare én person, men vise frem flere sider av oss selv, avhengig av situasjon og humør. Hva vi kler oss opp i kan bidra til et bredere uttrykksregister: Noen klær får deg til å føle deg formell, andre sporty – eller sexy.
I tillegg endres stadig motebildet, eller også forledes vi til å tro det. I løpet av noen få tiår er vi blitt påvirket til å tro at et favorittplagg vi føler oss vel i har en slags maksgrense for bruk, og at vår sosiale utsmykning til stadighet bør fornyes.
Så hvem styrer vår opplevelse av dette? Antagelig er det en vekselvirkning mellom vårt eget økte behov for å vise flere sider av oss selv og kleskjedenes massive tilbud. Næringen har lest sin psykologi, og vet at vi tiltrekkes av deres raskt skiftende trender, for belønningssenteret i hjernen vår blir stimulert når vi presenteres for noe nytt. Høyst sannsynlig sier det også noe om den rastløse tiden vi lever i, der ekstrem oppussing er blitt en annen utbredt syssel. Vi kan ikke male over veggene eller skifte ut gardinene ofte nok. Vi belønner oss selv.
Jakten på stadig nye moteuttrykk kan også være motivert av et ønske om å passe inn, føle oss gangbare – eller skjule usikkerhet. Hvor ofte og hva vi shopper sier dermed en hel del om hvem vi er. Vårt forbruksmønster avspeiler noe som er så rotfestet i oss at vi ikke helt makter å ta inn over oss informasjon om alle klærne som kastes, eller nyhetsoppslag om elendige arbeidsvilkår i utviklingslandene som muliggjør vår abnorme appetitt på billig hurtigmote.
Veien er lang fra Bangladesh til TV-serien «Teenage Boss», der vi før jul møtte moteslaven Rebekka og hennes stadig større hauger med ubrukte impulskjøp. Med stylisthjelp og en oppfordring om å se garderoben sin med nye øyne, klarte 16-åringen å finne nye kombinasjoner blant de mange vrakede plagg og bremse shoppingiveren – i hvert fall så lenge NRK var til stede med kamera.
Hvis det er slik at vi er programmert til å søke stadig fornyelse, vil imidlertid slike innfall av periodisk sparing aldri utgjøre noen trussel for hurtigmotekjedene. Til det er klærne de selger for billige. Å sy om en gammel kjole er et talent for de få, og tar tid vi ikke lenger har.
Vi får dyrke vår evne til å finne oss favorittplagg. Definisjonen på dem er jo at de kan brukes ofte.
Og med kun så mye tid – hvor mange favorittplagg har vi da egentlig plass til?
Tine Skarland, redaktør
