«Jeg har alltid misunt dere som har et fotballag dere hater».

En venninne av meg skulle gjerne lært seg å like fotball. Hun synes det virker så samlende å kunne rope, i kor med andre, mot en vilt fremmed venstreback. Tenk å kunne rope fra trygg avstand at vedkommende burde dra til frisøren og klippe seg – uten at stakkaren har gjort seg skyldig i noe annet enn å spille for Lillestrøm og å ha en irriterende sveis.

Min mor derimot, er ikke særlig fascinert av fotballens skyggesider. Hun ble vaksinert mot dette etter at hun måtte unnskylde oppførselen min der vi satt midt på familietribunen på Lerkendal en gang på 1990-tallet.

Siden jeg var langt fra best på å spille fotball, så hadde jeg bestemt meg for å være best på å være opptatt av fotball. Jeg var ikke noe god til å drible, så jeg skulle heller bli god på å kjefte.

Da erkerivalen Molde tok ledelsen, begynte jeg å skjelle ut dommeren før jeg forgjeves forsøkte å dra i gang en sang.

Hater, hater, hater Molde by!

Det hele utspant seg foran sjokkerte barne-familier og min stadig flauere mor som hysjet på sin 15 år gamle sønn. Det jeg ikke visste den gangen, var at det var evolusjonspsykologiske grunner til at jeg oppførte meg sånn.

Klare til kamp

Ifølge sosiale identitetsteorier så baserer vi mennesker vårt eget selvbilde på hvilke grupper vi tilhører. Det høres jo hyggelig ut, men dette sterke ønsket om å høre til gjør at vi også føler trang til å forsvare den gruppen vi er en del av. En måte å gjøre det på er å være skeptiske til andre grupper.

Dette har vi drevet med helt siden den gangen vi var jegere og sankere for titusener av år siden. Da var vi helt avhengige av vår egen gruppe for å overleve. I dag er ikke «de andre» lenger en voldelig og fiendtlig stamme fra skogene som vil knuse skallene våre og ta maten vår. «De andre» kan være 11 menn fra Molde i blå polyestertrøyer med G-Sport på brystet.

Vi kaster ikke spyd, men vi slenger med leppa for å skape fiendebilder som motiverer oss til å stå sterkere sammen.

Det er på en måte hat med setebeltet på. Hvorvidt hjerte- og karsystemet ditt føler at setebeltet er spent for, er en annen sak. Nivåene av stresshormonet kortisol og testosteron stiger hos supportere når de ser fotballkamper. Disse hormonene har den evolusjonære egenskapen at de gjør oss oppmerksomme på farer og klare til kamp.

Sansene våre skjerpes og setter kroppen i en tilstand der den blir klar til å kjempe rent fysisk. Var det en mistenkelig lyd der ute i skogen? Vi må innta forsvarsposisjon så vi ikke mister maten vår. Ser ikke midtstopperen vår litt ukonsentrert ut i dag? Vi må rope til ham så vi ikke mister poeng, og kanskje dra på med noen krigsrop som skremmer motstanderens midtstoppere.

Klee vs. Kandinskij

Sport lar oss altså gjenskape eldgamle former for tilhørighet. Og vi er også opptatt av å la folk vite at det finnes noen grupper der ute som vi absolutt ikke tilhører. Et rivaliserende lag og deres fans er et eksempel på det man kaller en utgruppe. Og rivaler har den effekten på oss at tilknytningen til og lojaliteten overfor vår egen gruppe blir sterkere. Det kan ikke finnes noe tydelig oss hvis det ikke finnes et dem der ute.

En gruppe forskere fant i 1971 ut at vi behandler folk i vår gjeng bedre enn dem som står utenfor, selv når vi plasseres i helt meningsløse grupper. I denne velkjente studien av fenomenet kalt minimal group paradigm, ledet av den polske sosialpsykologen Henri Tajfel, ble gutter i 15-årsalderen plassert i to «rivaliserende» grupper. De ble rivaler etter å ha svart på hvilken kunstners malerier de likte best: Paul Klee eller Vasilij Kandinskij.

Litt abstrakt klussing på et lerret fra to kunstnere de knapt hadde hørt om, var nok til å skape splid. I et påfølgende pengeeksperiment hadde guttene null problemer med å ta valg som gjorde den totale premiesummen for begge grupper langt mindre – så lenge deres egen gruppe satt igjen med litt mer enn den andre.

Å se erkerivalen seire ...

Hjerneforskere har også klart å undersøke hvordan sosiale identiteter og tilhørighet spiller seg ut dypt inne i hodet på oss sportsidioter. Tilbake i 2010 ble ihuga supportere fra baseball-rivalene Boston Red Sox og New York Yankees lagt inn i en MR-maskin. Forskerne fant for eksempel at aktiviteten i belønningssenteret var like stort når rivalen mislyktes som når eget lag lyktes.

I motsatt ende av skalaen for denne skadefryden finner vi bitterheten når utgruppen vinner. Og forskerne kunne også melde om at det å se erkerivalen seire faktisk er mer smertefullt enn å se eget lag tape.

Det er et funn mange fotballsupportere ikke vil finne overraskende i det hele tatt. Mitt klart verste idrettsminne er ikke da Arsenal tapte Champions League-finalen i 2006, men da Manchester United vant i 1999.

*

Jeg skjelte aldri igjen ut dommeren på Lerkendal. Jeg skjønte at familietribunen der ikke var stedet for å holde på med slikt. Så jeg måtte beklage. Beklage at jeg var nødt til å bytte lag. En arena hvor det ikke var rom for litt krigsrop, var jo ikke noe for en fotballkriger som meg. Så jeg fant meg en ny stamme da en kompis dro meg med på toget inn til hovedstaden for å se Vålerenga.

15 000 mennesker pekte mot svingen hvor rivalene fra HamKam satt. Til de muntre tonene av «Yellow Submarine» prøvde de å sette ut fiendene:

«Alle på Hamar har samma bestefar, samma bestefar, samma bestefar!»

Kilder: Forskningsartiklene «Experiments in intergroup discrimination» (Henri Tajfel) og «Us vs. them – Social identity shapes neural responses to intergroup competition and harm» (Cikara/Botvinick/Fiske, 2011).