Å mate endene i parken er en godt etablert aktivitet som tilbyr nærkontakt med ville fugler. Når brødposen kommer frem, er det helst stokk-endene som strømmer til: «Kvakk-kvakk, vi sier ikke nei til lett tilgjengelige kalorier!»
Mens mer truede arter som fiskemåke og hettemåke flakser rundt i et forsøk på å snappe til seg en brødbit, kastes maten med presisjon rett mot endene. Det er de fine endene næringen er tiltenkt.
Stokkandhannen har glinsende grønt hode, er nærmest utenomjordisk flott pyntet – og så spradende at det er smått vulgært. Hunnen er mer beskjedent antrukket i en brunlig fjærdrakt.
Å være kamuflasjefarget er klokt når hunnen skal ruge frem eggene sine, for da er hun vanskeligere å oppdage for fiender. Rugingen står hun for helt alene.
Hannene som forsvinner på sommeren
Hannen har ikke tid til familieliv. Etter flørt og parring samler hannene seg i flokker for å skifte vingefjærene, som på denne tiden begynner å bli slitt. Også kroppsfjærene og hodefjærene byttes gradvis ut, og hannen blir veldig lik hunnene i fjærdrakten om sommeren. De går inn i såkalt eklipsedrakt. Dette er grunnen til at hannene «forsvinner» en kort periode. Å bli mer hunnlik er nok en lur strategi for hannen, som er sårbar og har dårlige flyveegenskaper mens fjærene skiftes.
Når hunnen skal legge seg til for å varme eggene sine, finner hun seg et rolig sted, helst under en busk eller stein som gir en viss beskyttelse.
Ikke sjelden ser endene sitt snitt til å innlosjere seg veldig tett på oss mennesker. At hageeiere finner en rugende and i bedet, til og med i blomsterpotten, er ikke uvanlig. Når slike ender skal geleide skokken med små unger ned til nærmeste vann, må trafikkerte veier og fysiske hindringer forseres. Bilene må vente. Det er tross alt en andefamilie i veien!
Urban En stokkandmor ser ut til å ta for gitt at trafikken stanser for å la henne fullføre reisen med ungene sine mot en elv eller innsjø. Foto: Shutterstock/NTB
Det går raskt i svingene
Stokkanden er anden som ble urban. Selv om den er vidt utbredt i naturen, fra ytre kyst opp i vierbeltet på fjellet, takker den ikke nei til byliv. Det sier noe om hvor allsidig og tilpasningsdyktig arten er. Den setter pris på mulighetene som folk, parker, dammer og gressplener gir, men av og til kommer den på kanten av hva som er tillatt i tettbebygde strøk.
I april 2025 ble en stokkand tatt i fartskontroll i Sveits. En fotoboks målte farten til 52 km/t, langt over den tillate farten på 30 km/t. En stokkand kan under gunstige forhold fly raskere enn det også, så her er det duket for flere fartsovertredelser.
Men oftest ser vi dem på vannet. Her spiser de vannplanter, frø, bær, insekter og snegler. Ungene napper nesten utelukkende insekter fra vannover-flaten den første tiden, men blir mer allsidige i kostholdet etter hvert.
Stokkanden tilhører de såkalte gressendene, som i likhet med svanene ikke dykker, men finner maten ved å vippe seg forover, lar bakparten stikke rett opp av vannet, og beiter på bunnen av grunne innsjøer. Føttene er plassert midt under kroppen, og svømmehuden mellom tærne gir perfekt fremdrift i vann.
I Norge er bestanden av stokkand estimert til rundt 100 000–150 000 individer. Arten er utbredt over det meste av den nordlige halvkule, samt i Asia, med rundt 20 millioner individer, hvorav 4,5 millioner i europeiske våtmarker.
Ikke monogam Et stokkandpar – den brune hunnen og den fargerike hannen – holder om våren sammen til det er tid for egglegging. En vill stokkand blir normalt mellom fem og ti år gammel. Foto: Shutterstock/NTB
Stokkand settes ut i naturen
Men alle stokkender er ikke så ville som man skulle tro. Å sette ut stokkender i naturen er blitt vanlig i mange land, og omfanget er enormt. Bare i Europa settes det ut 3 millioner årlig. Drivkreftene bak er ønsket om å tilby inntektsbringende jaktterreng med overflod av lett tilgjengelige jaktobjekter.
I Danmark settes årlig ut omkring 400 000 fugler. I Sverige slippes det ut rundt 250 000 individer – et antall som tilsvarer omtrent halvparten av landets ville bestand. I Frankrike er tallet enkelte år oppe i 1,4 millioner. Med 1 million registrerte jegere i landet kan de alle skaffe seg en andestek, og vel så det.
Oppdrettede stokkender, avlet frem og senere sluppet fri i naturen for å styrke jaktbestandene, har vært prøvd også i Norge. Disse fuglene ble importert fra svenske andefarmer og stammer opprinnelig fra ville fugler, men var trolig også krysset med halvtamme ender fra andre europeiske land.
Utsettingen ble med god grunn stoppet i 2018. Slike fremavlede og utsatte fugler har som regel dårligere instinkter og redusert evne til å overleve. Når de parer seg med ville fugler, blandes genene. Da forsvinner unike egenskaper som naturen har formet over tusenvis av år. Store kunstige ansamlinger av fugler øker dessuten presset på byttedyrene de lever av, og risikoen for forurensning og sykdomsspredning blir større.
Å basere jakt på hva naturen selv produserer, er nok lurt. Det er nok stokkender til både jegerne og dem som gjerne vil studere dem på søndagsturen.