Modernisering. «Alt er forandret», sa morfaren min en gang.

Og så fortalte han om barndommen i den trange fjorden ute i havgapet. Uten elektrisitet. Uten biler. Uten fly, radio, fjernsyn, vaskemaskin, telefon og alle de andre tingene som er kommet til for å gjøre hverdagen enklere for oss.

Utviklingen det siste århundret har vært svimlende, også ut over de åpenbare tingene. Barnedødeligheten er dramatisk redusert. Landbruket er blitt mer effektivt og metter flere munner. Maskiner gjør det tyngste fysiske arbeidet for oss. Slaveri er så å si avskaffet. Høyere utdanningsnivå har gjort oss mer opplyste. Flere foreldre bruker mer tid og krefter på å gjøre barna sine lykkelige. Medisinsk forskning har eliminert en rekke sykdommer og plager, og gir oss lengre liv med høyere fysisk livskvalitet. Tenk bare hvilken betydning moderne tannhelse har hatt. Klærne våre er bedre. Vi har bedre økonomi, mer fritid. Internettrevolusjonen har gjort det enklere å kommunisere med mennesker over hele kloden, og lagt veien åpen for gjennomsiktighet og solidaritet over landegrensene. Vi har raske biler med klimaanlegg, fet stereo og myke seter. Har sex for moro skyld. Kontaktlinser. Spiser mat fra hele verden. Drikker dyr Amarone. Har lange ferier.

Men vi har det ikke bedre.

Vi har raske biler med klimaanlegg, fet stereo og myke seter. Har sex for moro skyld. Kontaktlinser. Spiser mat fra hele verden. Drikker dyr Amarone. Har lange ferier. Men vi har det ikke bedre.

Troen på fremtiden. I den nye boken «Satisfaction not guaranteed» går forfatter Peter N. Stearns gjennom den globale utviklingen de siste par århundrene, med et spesielt fokus på USA. Han mener at utviklingen har vært drevet av en overdreven tro på fremtiden.

Allerede i 1788 skrev Benjamin Franklin om «menneskehetens voksende lykke», og gråt seg i søvn over at han ikke ble født noen hundre år senere. I dag, drøye 200 år senere, ser vi kostymedramaer på TV og drømmer oss tilbake til Franklins ukompliserte tid.

Så hva er egentlig riktig? Var alt var bedre før? Nei, mener Stearns. Det er en floskel like absurd som å snakke om «det gode liv på landet» når folk flykter hals over hode fra bygdedyret inn til de trygge og gode storbyene.

Nei, nostalgi handler om sviktende retorikk og lengsel etter høyst selektive minner fra ens egen barndom, eller enda tidligere, for den saks skyld, slik Woody Allen beskriver det i sin forrige storbyfilm, «Midnight in Paris», der hovedpersonen, en forfatter med lidenskap for 1920-tallet, hver natt reiser tilbake i tid for å slå i seg brunsprit med Picasso og Hemingway.

Men han velger til slutt nåtiden.

Så ... da er vel nåtiden best, da? Ikke nødvendigvis, sier Stearns. Vi ønsker oss alltid bort fra nåtiden. Med god grunn. Det er etter hvert blitt en del ting å ønske seg bort fra i nåtiden – og mer enn nok å frykte i fremtiden.

Vi ønsker oss alltid bort fra nåtiden. Med god grunn. Det er etter hvert blitt en del ting å ønske seg bort fra i nåtiden – og mer enn nok å frykte i fremtiden.

Skuffelsen over nåtiden. Hvorfor sier folk ting som «i gode, gamle dager» og «det var tider, det»? Eller min egen favoritt: «Nostalgi er ikke hva det en gang var»?

Ser man gjennom nostalgien, kan det imidlertid ligge noen sannheter der. I det nokså løst definerte «gamle dager» gikk ikke store deler av befolkningen med diabetes type 2 og leddskader som en direkte følge av sykelig overvekt. Ungdomstyranniet var ikke innført. Eller skjønnhetstyranniet. Ikke tidsklemma heller. Mor tok seg av hjemmet og familien. Det gjør hun for så vidt fortsatt, men nå har hun full jobb i tillegg. Folk var ikke like rastløse. Ikke like engstelige for å kjede seg. Ikke like plaget av depresjoner og andre mentale sykdommer. Narkotika fantes ikke, i alle fall ikke for de fleste av oss. Ikke terror heller. Ikke innvandring, for dere som måtte frykte det. Ingen aids. Og kanskje viktigst av alt, kloden var ikke i ferd med å bukke under.

I dag er jo alle med vettet i behold simpelthen nødt til å være livredde for hva fremtiden vil bringe. Dette kan være grunnene til at den opplevde lykkefølelsen i de fleste vestlige land ikke er blitt større de siste 50 årene, og dessuten at moderniseringen ikke fører til økt lykkefølelse, men at selvmordsraten tvert imot øker ved dens inntog. Hvorfor? Kanskje de som har levd lenge kan svare på det?

Var de noensinne fremtidsoptimistiske, vil de som er eldre i dag sannsynligvis ha fått forventningene justert, for å uttrykke det forsiktig. Pensjonisttilværelsen skulle liksom være til glede for slitne skrotter, men mange opplever den som en degradering, et signal om at ens tjenester ikke lenger er ønsket. Det er bare å trekke seg stille tilbake, se forvirret ut når noen tar frem en mobiltelefon, og takknemlig ta imot smulene som måtte falle ned fra de unges bord.

Ifølge amerikanske undersøkelser er alvorlige depresjoner over denne påklistrede funksjonsudyktigheten vanlig. I all fremgangen har vi skapt et samfunn mange eldre opplever som fiendtlig, og det blir ikke bedre når de blir enda eldre. En gammel venn av meg foreslo en gang i en debatt rutinemessig å skyte de eldre når de blir pleietrengende – fordi alternativet er så uverdig.

Et hårreisende forslag, selvfølgelig, men hvor hårreisende er det ikke at eldre blir overlatt til å vansmekte i sin egen avføring bak et forheng i en korridor?

Dårlig hukommelse. Problemet med å sammenligne vårt moderniserte samfunn med det Benjamin Franklin levde i, er at ingen har levd lenge nok til å oppleve begge deler. Den kollektive hukommelsen er kort. Når folk flest ikke aner navnet på sin egen oldemor, hvordan kan de da være takknemlige for alt som har gjort livet enklere for dem?

«Begynn dagen med å takke», sto det på et brodert bilde over kjøkkenbenken hos bestemoren min. Men yngre generasjoner tar alt fedrene har kjempet og mødrene har grætt for som en selvfølge. Selv ikke barn gjør oss lykkeligere. I alle fall ikke de første årene. Penger, da? Nei. Ikke når vi har passert et visst inntektsnivå.

Stearns poeng i «Satisfaction not guaranteed» er akkurat dette, å sette fingeren på det faktum at de såkalte fremskrittene ikke nødvendigvis betyr høyere livskvalitet eller opplevd lykkefølelse. Han gjør ikke noe forsøk på å avgjøre hva som er best av fortid og nåtid. Det gjør ikke jeg heller. Det er for stort og komplekst. Jeg overlater det heller til Ole Paus å forsøke:

Det var lite mat og kaldt,
men likevel, alt i alt,
alt var bedre før.

Publisert første gang i Aftenposten 7. juli 2012.