Et anarkiforbannet land?
«Somalias fokus på å danne én, sterk, sentral regjering passer ikke til det klansstyrte landet.»
Slik lød inngangen på en artikkel i Aftenposten Innsikt oktober 2008 av The New York Times’ Afrika-korrespondent. Den påpekte at man i et land der staten aldri har hatt legitimitet og hvor det er klanene som styrer, rett og slett ikke kan starte på toppen og jobbe seg nedover. Når nær alle Somalias problemer samtidig skyldes den årelange mangelen på nettopp en fungerende sentralregjering, hva slags muligheter står man da igjen med?
Det var de klanbaserte krigsherrene som styrtet diktatoren Siad Barre i 1991, og siden «delte riket mellom seg» – som igjen ledet Somalia ut i voldelig anarki. Ironisk nok var dette en variant av den samme «byggeklossmodellen» med lokalt perspektiv som ekspertene i artikkelen fra 2008 mente måtte være bedre egnet for Somalia, og at et «timeglasstyre» – en haug med ministre på toppen, en haug med soldater på bunnen, og ingenting imellom – var dømt til å mislykkes.
Likevel er det altså et slikt «timeglasstyre» som nå, nok en gang, tar form i Mogadishu. Finnes det noe som helst håp om at forsøket kan lykkes? Hva er annerledes i dag?
Viktigst er at det for første gang foreligger en demokratisk legitimitet for prosessen. Det nye styringsforsøket springer ut av Somalia selv, etter flere feilslåtte fredsinitiativ organisert i utlandet.
En omfattende ny grunnlov er blitt utarbeidet av 825 fremtredende, respekterte somaliere. Riktignok sies grunnloven å garantere for flere grunnleggende rettigheter enn USA gjør i sin, og lover så mye at kritikere mener den ikke kan tas på alvor. For eksempel fremstår et forbud mot omskjæring av jenter som en naiv ønskedrøm i et land der 96 prosent av kvinnene er omskåret.
Men grunnlovsutkastet har gjort somaliere stolte – og tusenvis av utflyttede somaliere har det siste året returnert til hjemlandet for å bidra til å bygge det opp igjen. At folk nå er villige til å investere sparepengene sine i Mogadishu, er fremfor alt et sterkt vitnesbyrd om at noe er annerledes denne gangen.
20. august ble landets nye parlament innsatt – den mest kompetente lovgivende forsamling i landets historie. Representantene er valgt ut fra strenge kriterier, og jevnt fordelt på de mange klanene i forhold til deres størrelse – som dermed sikrer en legitimitet blant klanene – noe som aldri tidligere er forsøkt i et slikt omfang. Også kvinner er sikret en relativt bred representasjon.
Avgjørende betydning har også tilstedeværelsen av Den afrikanske union (AU), som står i Somalia med 18 000 soldater fra Uganda, Djibouti, Burundi og Kenya. AU trener opp Somalias egen hær og bidro sterkt til å jage Al-Shabaab ut av Mogadishu i fjor sommer. Samarbeidet med AU er i seg selv et langt skritt fremover i et land med inngrodd skepsis til utenlandsk innblanding.
En ny sannhets- og forsoningskomité vil kunne stille folk til ansvar for vold og korrupsjon, og medvirke positivt til å lege gamle sår, slik man har sett det fungere i andre land.
Mange mener dette er første reelle mulighet til en positiv utvikling på 20 år, til tross for at Al-Shabaab fortsatt herjer i deler av landet. Tidligere krigsherrer er blitt nektet deltagelse i parlamentet og kan utgjøre en fortsatt trussel mot stabilitet. Rivaliseringen om ministerposter er stor, og bestikkelsene sitter løst.
Men det er umulig å undervurdere verdien av viljen. Da FN-flyet med hjelpeforsyninger landet i Mogadishu i fjor sommer, var det det første som slapp til på fem år. Siden er det i dobbelt forstand bygget sten på sten. Krigstrette somaliere er desperate etter fremskritt, og kanskje – som en somalisk eiendomsmegler nylig uttalte til BBC – har landet sluppet opp for grunner til å krige.
Derfor er det å håpe at Den afrikanske unions tunge tilstedeværelse i Mogadishu blir forlenget, når oppdraget skal vurderes i slutten av oktober.
Dersom folk får konsentrere seg om å bygge et liv fremfor å frykte stadige angrep, kan det frigjøre nye og uante positive krefter.
Somalia fortjener verdens oppmerksomhet i forsøket.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE NEW YORK TIMES, BBC, FN, THE ECONOMIST, CECILIE HELLESTVEIT/ILPI
