Mogulriket, keisertidens Roma, Ming-dynastiet og Republikken Venezia er fire eksempler på velstående og mektige stater som gikk dukken. Fra å være blant de best styrte politiske enhetene i verden, begynte de å bakse med alvorlige oppløsningstendenser, før det hele endte i kollaps og undergang.
Antropologene Richard E. Blanton, Gary M. Feinman, Stephen A. Kowalewski og Lane F. Fargher-Navarro har fordypet seg i hvorfor dette skjedde. Alt i alt har de gransket skjebnen til 30 historiske statsdannelser, og de ser noen fellestrekk når stabile riker havner i en negativ spiral. Dessuten mener de at mønsteret gjentar seg i dagens USA.
«I alle fire tilfellene fulgte kollapsen raskt etter at statslederne brått og uforklarlig forlot prinsipper og praksiser som hadde styrket statsbygging og sosial stabilitet. Handlingene deres utløste en gjennomgripende serie av hendelser som medførte et raskt forfall i mange aspekter av samfunnet. (…) Vi kunne ikke identifisere noen eksterne årsaksfaktorer for kollapsene – som tørke, epidemi eller erobring av en mektigere fiende (tre av de fire ble til slutt erobret, men først etter at styringsevnen deres var betydelig svekket)», skriver de i en artikkel på nettsiden til The Independent Media Institute.
Suksessoppskriften
Antropologene lener seg på ferske bidrag til Mancur Olsons teori om kollektiv handling når de beskriver mekanismene som skaper politisk stabilitet, velstand og sikkerhet.
Nøkkelbegrepet, «godt styresett», handler om at herskerne aksepterer grenser for egen makt, straffer korrupsjon, gir innbyggerne et upartisk rettsvesen og rettferdig beskatning, unngår favorisering og tilbyr offentlige goder til alle husholdninger. Det er også svært klokt å la staten være mest mulig nøytral i religiøse spørsmål.
«I stater basert på gjensidig nytte og godt styresett ble innbyggerne gitt muligheter til å engasjere seg i samarbeidende sosiale interaksjoner og tilpasninger som kunne bygge bro over sosiale, kulturelle og økonomiske kløfter», skriver de.
Venetiansk advarsel
Ikke overraskende er det når disse generelle prinsippene blir undergravet eller forkastet, at forfallet begynner.
«Tilfellet Venezia er spesielt urovekk-ende i lys av det som har skjedd de siste årene i USA», mener antropologene. «Selv om den venetianske regjeringen hadde institusjonell kapasitet til å stille ledere for riksrett, nektet det styrende rådet å sikte dogen Giovanni Cornaro og hans familie da de brøt den religiøse nøytraliteten og andre regler.»
Mange venetianere mislikte dette, men styret svarte på kritikken med å bli mer autoritært – og dermed stadig mer upopulært både blant innbyggerne og andre myndighetsorganer.
Det finmaskede nettet av samfunnstråder som hadde fått Venezias borgere til å samarbeide politisk, sosialt og merkantilt, ble trevlet opp.