Foten i døren
Tror du Putin angrer på invasjonen? Det var et av lytternes spørsmål til journalist Gro Holm da NRK 19. november markerte at det var 1000 dager siden Russland angrep Ukraina. «Jeg tror ikke Putin er en person som angrer, selv om jeg ikke har kraft til å komme inn i hodet på Putin», svarte Holm. Hun skulle analysere og forklare, men den erfarne Moskva-korrespondenten måtte naturlig nok ty til hva hun trodde.
Bekymringen for de enorme lidelsene i Ukraina og for at krigen kan eskalere, gjør det akutt å forstå hva som rører seg i hodet på den russiske presidenten. Teoriene om det varierer med geopolitiske x-faktorer, historisk kontekst og psykologiske antagelser.
At vi aldri slutter å jakte på mulige svar, skyldes kanskje et håp om at grunnleggende aspekter ved menneskets natur skal gjøre det mulig å forstå. Troen på at vi i bunn og grunn er fundamentalt like på avgjørende områder, blir foten vi trenger i døren inn til andres virkelighet.
Et mer pessimistisk syn vil legge vekt på de dyptgripende forskjellene mellom både enkeltmennesker og kulturer og hevde at erfaringer er så ulike at gjensidig forståelse er nærmest umulig.
Professor Terje Tvedt, kjent for å utfordre det han kaller «norske tenkemåter», har flere eksempler på dette. Han mener blant annet at det var ekstremt naivt av norske politikere å tro at de ved å fly Taliban-ledelsen til Oslo for samtaler, ville kunne påvirke regimet til å justere sitt styresett, bare de fikk innsyn i norske (vestlige) verdier.
Tvedt mener det er fullstendig feilslått å tenke at «de andre» er som oss og dermed vil bli som oss, og at Taliban dermed vil kunne innse at deres kvinnesyn kun er en slags «midlertidig misforståelse».
Troen på underliggende fellestrekk i menneskelig psykologi tar med andre ord ikke hensyn til at vi kan være dypt forskjellige på grunn av ulikt levesett, livsbetingelser, kulturelle forskjeller og historiske erfaringer.
En litteraturdebatt for noen år siden tok for seg hvorvidt litteratur, for å være interessant, må kunne gi leseren mulighet for å gjenkjenne eller relatere til noe i eget liv eller omgivelser. Noen ser dette som selvsentrert og mener at bare ved å lære om andres liv som er ukjent og kanskje uforståelig for en selv, vil det kunne utvide våre egne, tross alt begrensede erfaringer og gi økt empati.
Men det vil alltid være enklere å avvise det man ikke forstår. Mye av det som pågår i verden i 2024, fremstår da også enten som galskap eller ondt.
Da denne spalten i forrige utgave noen dager før presidentvalget i USA oppsummerte Trumps gjøren og laden, var det et utslag av akkumulert nummenhet som ikke forholdt seg til de mange årsakene til Donalds Trumps popularitet. Men valget viste seg å handle om mer enn denne mannen og hans retorikk. Et flertall av amerikanere, styrt av høyst ulike og personlige erfaringer, stemte på Trump. Det tvinger frem en ny åpenhet overfor det som er tett på uforståelig for mange.
Så hvor like er vi? Mennesker deler grunnleggende kognitive prosesser, emosjonelle evner og sosiale behov. Personlige erfaringer og overbevisninger kan imidlertid være dyptgripende forskjellige og gjøre verden utenfor uforståelig. Når ingen kan vite hva Putin måtte tenke om Ukraina-krigen, flytter vi blikket over på noe nærmere eget liv: Hvorfor motsetter ikke flere vanlige russere seg en aggressiv angrepskrig på et broderfolk, som også påfører dem egne, store tap?
Det blir historikerne som en gang må oppsummere de egentlige årsakene til krigen, men først må foten settes i døråpningen for å få på plass en fredsplan. På nyåret kan den foten, overraskende for mange, tilhøre Donald Trump.
Tine Skarland, redaktør
Kilde: NRK Nyhetsmorgen, Verdibørsen
