Familieinnvandring. Mer enn 10 000 personer får hvert år oppholdstillatelse på grunnlag av familietilknytning, når vi holder EØS-borgere utenfor, og tallet har økt jevnt. Tar vi med EØS-landene kan vi doble tallet, men mennesker fra disse landene trenger ingen tillatelse for å oppholde seg i Norge. Til sammenligning fikk 4700 personer opphold etter asylsøknad i fjor.

Norge har et relativt strengt regelverk for familieinnvandring fra land utenfor EØS, og det er også blitt strammet inn de siste årene. For det første er det den norske definisjonen på kjernefamilie som i utgangspunktet gjelder, altså ektefelle/partner og mindreårige barn. Kun 3 prosent av familieinnvandrerne kommer fra en videre familiekrets enn dette. På dette punktet har reglene vært stabile over tid. Det som særlig er skjerpet de senere årene, er kravet til forsørgelsesevne.

Krav om minimumsinntekt. Frem til 2009 var norske borgere unntatt fra det såkalte underholdskravet, altså kravet om en minimumsinntekt for å kunne forsørge familiemedlemmer som man henter til Norge. Nå må man kunne dokumentere at man har en årsinntekt på minimum 232 000 kroner. Det er ikke nok at man er sikret en slik inntekt for fremtiden. Kravet er at man skal ha hatt tilstrekkelig inntekt over noe tid, og derfor også må ha oppfylt kravet gjennom et helt kalenderår i forkant av søknad om familieinnvandring.

Mange får seg et lite sjokk når de blir klar over dette kravet. De kan ha tatt seg et friår, vært hjemmearbeidende eller jobbet deltid, og oppfyller derfor ikke inntektskravet bakover i tid. De fleste nordmenn har tatt det for gitt at de kan gifte seg med hvem de vil og hente ektefellen hit til landet. Men slik er det altså ikke uten videre. De eneste som er unntatt fra kravet om forsørgelse, er flyktninger som gjenforenes med familie som var etablert før de kom til Norge.

Når familieinnvandring omtales i den offentlige debatten, er det også ofte i forbindelse med spørsmål som tvangsekteskap eller proformaekteskap. Selv om dette hver for seg er alvorlige utfordringer, utgjør de tallmessig en liten del av sakene. Begrepet «familiegjenforening» gir også assosiasjoner til historier om flyktningen som får asyl og deretter henter ti familiemedlemmer til Norge. Dette tegner heller ikke et riktig bilde. For hver av dem som får bli i Norge etter asylsøknad, kommer det i etterkant i gjennomsnitt 0,6 familiegjenforente.

Behandlingstiden. I mange år har saksbehandlingstiden for familieinnvandringssaker vært altfor lang. I UDI har vi tatt et krafttak for å korte ned ventetiden. Nå behandler vi et flertall av sakene på under tre måneder. Vi har forbedret oss på dette, men kan fortsatt bli enda bedre. Målet er at alle saker som er tilstrekkelig dokumentert, skal behandles innen maksimum tre måneder, og helst enda raskere.

Det er vårt ansvar å sørge for at sakene behandles raskt og effektivt, og at det er en størst mulig grad av forutsigbarhet i søknadsprosessen. Det er et ansvar vi tar på alvor.

Så er det politikernes ansvar å bestemme hvilke regler som skal gjelde.

Publisert første gang i Aftenposten 22. mai 2012.

De mistenkelige familiene.

Den største gruppen innvandrere som kommer til Norge, består av barn og ektefeller. Men for mange her i landet blir muligheten for familielykke mindre for hvert år.

KOMMENTAR / INGER ANNE OLSEN, Aftenposten

Barn og ektefelle. Det er ikke asylsøkere som får innvilget flest oppholdstillatelser i Norge. Den aller største gruppen innvandrere kommer via familiegjenforening. I fjor var tallet 12 886, og det har holdt seg temmelig stabilt de siste ti årene.

I mai brukte Utlendingsdirektoratet (UDI) sin årlige, faglige samling til å diskutere hvordan den nye utlendingsloven har fungert for familiegjenforening. Det er et viktig tema. For når mann eller barn fra land langt borte vil flytte til en mor og kone i Norge, gransker mistenksomme myndigheter familien med lupe.

Én blir til flere. Mytene om familieinnvandring er mange. Én av mytene vil ha det til at så snart en asylsøker har fått innvilget opphold, går han i gang med å importere ektefelle og en haug med unger. Da UDI selv gjorde en opptelling av hvor mange familiemedlemmer tidligere asylsøkere senere henter, viste det seg at gjennomsnittstallet er 0,6 pr. person. For den enkelte er det et lavt tall. Men det betyr også at når 10 000 asylsøkere får opphold, vil familiegjenforeningen medføre at 6000 familiemedlemmer kommer i tillegg.

Ifølge UDI er nå reglene for familiegjenforening en viktigere faktor for innvandringstallene enn reglene for asyl. Sett fra søkernes side er det forståelig, for hvem ønsker ikke å leve sammen med familien? Samtidig legger det føringer for hvilke nye regler vi kan komme til å få.

Når politikerne setter opp nye hindre for familiegjenforening, er det ofte med flertall i folket. Men når innfødte nordmenn selv blir berørt av reglene, blir mange opprørt over at loven også gjelder for dem. For en annen myte er at enhver norsk statsborger som gifter seg med en utlending, straks og uten opphold har rett til å hente ektefellen hit. Slik har det knapt noen gang vært, og i årevis har stadig strengere lover sørget for å gjøre det stadig vanskeligere for slike par å kunne leve sammen. I dag kan barnløse ektepar risikere å måtte legge frem DNA-prøve for å bevise at de ikke egentlig er søsken.

Kontrollert familieliv. Stipendiat Helga Eggebø ved Universitetet i Bergen har pekt på hvordan hele familieinnvandringsfeltet lider under et grunnleggende paradoks: Norsk familielovgivning er preget av en økende liberalisering, og staten blander seg i liten grad inn i hvordan voksne innretter sitt kjærlighetsliv. Men på utlendingsfeltet er det stikk motsatt. Der ser vi stadig mer innstramming og kontroll.

Eggebøs perspektiv er viktig, for idealene som ellers gjelder for familien, synes nesten å opphøre så snart en utlending er innblandet i saken. Staten legger ingen hindringer i veien dersom to norske statsborgere med lav inntekt eller trygd gifter seg og vil bo sammen. Det skulle bare mangle. Men dersom den ene parten må flytte fra et land i Asia eller Afrika, bryter myndighetene inn i ekteskapet. Tjener den norske parten mindre enn 130 kroner timen, har ekteparet ingen sjanse til å kunne bo sammen. Det er diskriminerende mot mennesker med lav inntekt. Og resonnementet som ligger bak, forutsetter at den utenlandske ektefellen ikke vil være i stand til å skaffe seg egen inntekt.

Det er ikke tvil om at familieinnvandringen blir forsøkt misbrukt. Men hvor ofte det skjer, er vanskelig å dokumentere. Helga Eggebø mener at det ikke finnes holdepunkter for mange av myndighetenes mørketall.

Ikke ektefeller, men søsken. Men den nyinnførte DNA-testingen av barnløse ektepar gir en indikasjon. Testen kreves av barnløse ektepar fra Øst-Afrika, og kravet om DNA ble innført fordi norske myndigheter hadde mistanke om at flere av disse parene egentlig var søsken som misbrukte reglene for familieinnvandring. Etter at DNA-testingen ble innført, unnlot mange søkere å møte opp, mens andre frafalt. Totalt sank antall søknader med 40 prosent.

Det er et sterkt tegn på juks. Men betyr det at nesten halvparten av alle ektefeller jukser, eller skjer juksingen bare innen et visst geografisk område?

Vikarierende motiver. Enkelte av de nye kravene ble innført for å forhindre tvangsekteskap, og var ment bare å ramme nordmenn med innvandrerbakgrunn. Det er et dårlig utgangspunkt, og disse kravene er eksempler på at vikarierende motiver fungerer dårlig som grunnlag for nye lover. Kravene som skulle forhindre tvangsekteskap, rammer nemlig også studenter, og altså trygdede og folk i de lavest betalte jobbene. I stedet for å hindre tvangsekteskap kan deler av loven medføre tvangsadskillelse. Utført av staten, ikke av familien.

Men reglene i den nye utlendingsloven virker, i hvert fall dersom hensikten er å hindre familiemedlemmer i å bo sammen. Før den nye loven trådte i kraft 1. januar 2010, fikk mellom 15 og 20 prosent av søkerne avslag. Etter denne datoen har rundt 25 prosent fått avslag. Økningen skyldes at mange ikke tjener nok, og de fleste avslagene gis til denne gruppen.

For ifølge stortingsflertallet fortjener altså ikke den som tjener mindre enn 232 000 kroner i året å bo sammen med sin ektefelle.

Publisert første gang i Aftenposten 22. mai 2012.