«Vi er ikke forenet i jakten på døde planeter, men i lengselen etter hendenes innsider.»
Omtrent slik lyder en vakker formulering av Agnar Mykle. Den sjeldne Venuspassasjen i juni var selvsagt like fullt en stor begivenhet. Selv hadde jeg hverken egnet utsikt eller tid til å bivåne den døde planetens ferd over solskiven, og forventet heller ikke at min minimalt astronomiinteresserte 17-årige datter ville bry seg stort.
Men sammen med tre venninner gjorde hun passasjen til en happening. Kledd i boblejakker og utstyrt med kaffe, kaker og varme pledd, tilbrakte jentene den grytidlige onsdagsmorgenen ved fjorden, med panoramautsikt til den vesle svarte silhuetten.
At det underveis den morgenen tikket inn bilder fra begiven-heten på jentenes Instagram-kontoer og Facebook-sider, var som forventet i et liv tett på nettavhengig ungdom.
Nesten like forutsigbart var det at motivene deres var alt annet enn selve passasjen – men i stedet foreviget de fellesskapet, smil og svaner i strandkanten – toppet med trøtte fjes på vei til skolen etter tre timer i fjæra.
Så hva er det som motiverer fire tenåringer til å stå opp i otta for å lage en happening ut av noe de knapt får med seg? Stokker man litt om på Mykles ord, kan det kanskje beskrives slik: «Jakten på døde planeter ble forenet med lengselen etter hendenes inn-sider.» Venuspassasjen representerte en mulighet til å komme sammen over noe større. En astronomisk verdensbegivenhet ledet til en sosial sammenkomst egnet for speiling videre inn i de sosiale utstillingsrommene på nettet. Der dokumenteres og defineres livet i en kontinuerlig strøm, med uuttømmelig oppmerksomhet fra et tilsynelatende endeløst fellesskap.
Men når ingen stiller krav til oss om engasjement, er dette fellesskapet på mange måter en illusjon.
Om det som skjer på nettet ofte er en speiling av virkelig og verdifullt sosialt liv, uttrykkes det også stadig bekymring for hva vår nye elektroniske avhengighet kan medføre av tilbaketrekning fra det virkelige liv.
Yvette Vickers er ett ekstremt eksempel på følgene av en destruktiv tilbaketrekning til isolasjon foran skjermen. Den tidligere Playboy-modellen og fallerte filmstjernen lå død i leiligheten sin i ett år før en nabo fant henne i april 2011. PC'en sto fortsatt på og lyste opp rommet. Uten familie eller sosialt liv av noe slag, foregikk Vickers' eneste kontakt med omverdenen online – med fans av filmene fra skuespillerens glansdager.
I løpet av to uker hadde en artikkel om dødsfallet blitt postet mer enn 16 000 ganger på Facebook, og avdekket vår fascinasjon og frykt for ensomhetens mest fatale konsekvenser.
Virkelig omsorg kan vanskelig gis gjennom en lysende skjerm, og elektroniske kommunikasjonskanaler kan aldri erstatte sam-talen. Den amerikanske psykologiprofessoren Sherry Turkle skriver klokt i sommerens utgave av Aftenposten Innsikt om hvordan vi – ved å bytte ut store deler av vår kommunikasjon med sms, e-post og sosiale medier gjemt bak hver vår skjerm – går glipp av avgjør-ende nyanser ved hverandre. Nyanser som, ifølge Turkle, kun oppstår gjennom spontan og uredigert samtale ansikt til ansikt.
Samtidig føles det berikende med de mange hyggelige tilbake-meldingene nettet gir oss mulighet til både å gi og få. Paradoksalt nok kan de gjøre oss både late – i forhold til å opprettholde en virkelig kontakt – og rastløse, i form av forventningen om stadig raskere tilbakemeldinger.
Facebook, som forventes å passere én milliard brukere i august, har lagt beslag på noen av de mest sentrale uttrykk for menneskelige relasjoner, som 'Hjem', 'Venner' og 'Hva tenker du på?'
Men 'home' er fortsatt 'where the heart is'.
Og hjertet slår heftigst i møte med hendenes innsider.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE ATLANTIC, THE NEW YORK TIMES
