Seks dager etter landgangen 6. juni hadde de allierte tatt kontroll over en sammenhengende kyststrekning på 95 kilometer, hadde landsatt cirka 300 000 mann og brutt gjennom Atlanterhavsvollen – tyskernes festningslinje fra Pyreneene til Nordishavet. En måned senere sto rundt én million allierte soldater på fransk jord.
Suksessen til Operasjon Overlord, kodenavnet for invasjonen i Normandie, som varte frem til 30. august, ville avhenge av hvor raskt forsterkninger og forsyninger kunne nå fastlandet. Det var ingen havn tilgjengelig, og med erfaringen
fra det mislykkede amfibiske slaget ved Dieppe i 1942, ble den britiske løsningen på problemet å «ta med» sin egen havn. Det skulle etablere et brohode for invasjonen.
For å sitere en svært bestemt Lord Mount-batten, admiral for den britiske flåten: «Siden vi ikke har noen havn til rådighet, vil vi ta med vår egen.» Det var begynnelsen på Mulberry-havnene, som mange anser som avgjørende for
å frigjøre Europa fra Nazi-Tyskland.
Bølgebrytere
Men de kunstige havnene måtte beskyttes mot uvær. Allerede 7. juni, dagen etter starten på invasjonen, ble 70 utdaterte handelsskip senket på fem steder for å fungere som bølgebrytere under kodenavnet Gooseberries. Da var allerede 24 korsformede stålflåter ankret opp aller ytterst.
To dager senere begynte nedsenkingen av de første av totalt 146 kassene med kodenavn Phoe-nix – forhåndsstøpte 60 meter lange, 18 meter høye og 15 meter brede betongkonstruksjoner.
De ble produsert i England og tauet over kanalen for å senkes til sjøbunnen. Hensikten var å bryte tidevannet og gjøre havnen mindre utsatt for grov sjø. Rundt 2 millioner tonn stål og betong skal ha blitt brukt i konstruksjonen.
Innenfor ble det satt ned og forankret to havner med en viss avstand fra strendene. Det var for å gi dem tilstrekkelig vanndybde slik at de kunne heves og senkes i takt med tidevannet, slik at forsyningsskip kunne legge til.
Avgjørende for videre offensiver
De to havnene besto av Mulberry A ved Omaha Beach, kodenavnet for den ene av de to amerikanske sektorene utenfor Vierville-sur-Mer, og Mulberry B ved Gold Beach i den britiske sektoren, utenfor Arromanches.
Havnene var forbundet til strendene med flytende veier – i form av pongtongbroer – slik at forsyninger kunne transporteres i land av lastebiler.
Mulberry A ved Omaha Beach var ikke tilstrekkelig forankret i bunnen, og ble ødelagt i en storm allerede 19. juni. Amerikanerne benyttet i stedet mer avanserte landgangsskip. Den britiskkontrollerte Mulberry B, kalt Port Winston, var imidlertid i bruk i fem måneder.
Allerede 14. juni kunne man starte lossingen av de første lastene. I løpet av den travleste perioden ble mer enn 18 000 tonn varer losset hver dag.
Dette gjorde spesielt Mulberry B til en avgjørende faktor under general Bernard Montgomerys storstilte offensiv mot den franske byen Caen fire mil sørøst for Arromanches-les-Bains, senere samme måned.
«Genial idé»
Under Nürnbergprosessen etter krigen, hadde Hitlers rustningsminister og arkitekten bak de tyske forsvarsverkene, Albert Speer, følgende å si om Mulberry-havnene:
«For å bygge våre forsvarsverk hadde vi i løpet av to år brukt rundt 13 millioner kubikkmeter betong og 1,5 millioner tonn stål. To uker etter Normandie-landgangen ble denne kostbare innsatsen tilintetgjort på grunn av en enkel, genial idé. Som vi nå vet, brakte invasjonsstyrken med seg sine egne havner, og bygde, ved Arromanches og Omaha, på ubeskyttet kyst, de nødvendige landingsrampene.»
Sterk påminnelse
Bildene av restene av Mulberry-havnen, som skal ha vært britenes statsminister Winston Churcills idé, er en kraftfull påminnelse om den enorme og virkelig geniale innsatsen som ble gjort for å frigjøre Europa fra et nazistisk diktatur – og om risikoen som ble tatt for å komme dit.
De er stille vitner om krigens vendepunkt og om en nåtid rotfestet i Europas mørke timer – til ære for alle dem som ofret livet, og gjorde det mulig for dem som kom etter, å leve i frihet.
«[Havnene] må flyte opp og ned med tidevannet. Ankerproblemet må løses. La meg få den beste løsningen utarbeidet. Ikke argumenter mot saken. Problemene vil argumentere for seg selv.» Winston Churchill