Junk heaven
Lagring av dataene våre fra hver eneste lille snarvisitt på nettet – der vi i snitt oppholder oss seks timer daglig – har lenge stått for store klimautslipp. Så kom kunstig intelligens og sendte datasenterindustriens kraftforbruk ut av kontroll – med energisikkerhet og klimamål i potten.
KI-bruk alene, som består av enorme regneoppgaver og prosessering av ufattelige datamengder i høyt tempo, krever allerede like mye energi som et lite land, hevder eksperter. De kan også fortelle oss at en ChatGPT-forespørsel suger nesten ti ganger mer strøm enn et enkelt googlesøk.
Uvirkelige tallstørrelser er det mange av. Utenfor Stavanger går det med strøm tilsvarende 100 000 husholdninger til å lagre data i en hall der Nato tidligere lagret våpen. Irlands 82 datasentre, som det fortelles om i denne utgaven, la allerede i 2021 beslag på svimlende 18 prosent av landets energi.
Med nye, tørre tall og kritiske blikk vokser samtidig datasenterindustriens behov for å pynte den kraftkrevende bruden. Techgigantene søker seg derfor til steder som kan by på gode finansielle betingelser og høyt sikkerhetsnivå – men først og fremst utslippsfri energi og store mengder vann til avkjølingen av serverne.
Det har som kjent Norge mye av, og er noe aktører som Microsoft, Google og Tiktok for lengst har funnet ut. I USA legger datasentre beslag på vannressurser i landets mest nedbørsfattige områder, og techgigantene ser etter nye beitemarker.
Men heller ikke norsk vannkraft er en utømmelig ressurs. De siste årenes stive strømpriser har bidratt til en kraftig realitetsorientering. Til sitt planlagte datasenter i Skien skal Google ha søkt om tilgang på strøm tilsvarende rundt 5 prosent av hele Norges strøm-forbruk fra oppstart i 2026.
Dermed kan lagring av data bli Norges mest kraftintensive bransje, uten at det følger med sysselsetting av betydning, slik norsk industri tradisjonelt har bidratt med. Den fattige Nordlands-kommunen Ballangen ble lovet 3000 arbeidsplasser i bytte mot en tomt til det som skulle bli verdens største datasenter. Planene havarerte, jobbene uteble, og kommunen sto igjen med en millionregning.
Seks timer daglig internettbruk tilsvarer 42 timer i uken og nær 100 dager i året. Vi strør om oss med bilder, snaper, meldinger, e-poster, memes, tiktoksnutter, facebookposter, og tar for oss av et endeløst tilbud av spill, filmer, serier, musikk, shopping, søk – og nå KI-genererte forundringspakker med brukerdata i innbytte. Datamengdene aktiviteten genererer, har for lengst vokst ut av hendene på oss.
Vi sletter ikke.
Det er liten hjelp å få av serverne. De skiller ikke mellom livsviktige forskningsdata og bildet vi tar av vinflasken for å huske navnet til neste tur på polet. Serverne dobler sitt vann- og strømforbruk ved å lage backup av alt – i den berømte skyen. Den har klang av et fjernt, nærmest koselig sted for minner, som en Skybert-aktig følgesvenn gjennom livet.
Men skyen er så fjernt fra noen himmel det er mulig å komme. Det hele foregår på sletter, i ørkener, i fjellhaller, myrlandskap – gjort tilgjengelig av inntektstrengende samfunn. Skyen er larmende, glohete serverrom i enorme lagerhaller med umettelig arealbehov.
Datasentrene sørger for at internett virker. Verden avhenger av det. Og med hver eneste aktivitet på nettet bærer vi alle ved, om enn i form av bitte små kvister, til bålet for hver dag.
Når hele verden er forbundet, er det lett å føle seg liten.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Digital Reference Library via Fortune, E24, Det internasjonale energibyrået IEA, NVE, Namdalsavisa, Vox, Computerworld
