Dette var jo snilt gjort av ham, tenker du sikkert nå. Men seansen varte og varte. Den tålmodige jenta bak disken hadde allerede skannet inn en håndfull varer. Den sjenerøse sto der med kortet i hånden, men han ville ikke betale før han hadde tilbudt seg å spandere alt det han kunne få øye på.
«Hva med en rekebaguette?» Det oppsto murring i køen. Ikke fordi giveren skapte kø, men fordi han brukte oss i køen som publikum for sin sjenerøsitet. Den unge fyren som spilte birollen i opptrinnet, var ikke så keen på denne iscenesettelsen og ymtet frempå at han kunne gå og vente utenfor. Men det funket ikke for den barmhjertige sunnmøritan.
«Et Flax-lodd også kanskje? Liker du sånn Snickers, eller?»
Altruisme som content
Hva sier Bibelen om sånt? «Pass dere for å gjøre gode gjerninger foran øynene på folk for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres far i himmelen.» Dette var i alle fall apostelen Matteus' posisjon hva gjaldt å hjelpe andre. Men vår venn fra 7-Eleven er langt fra den eneste som ikke har fått med seg dette antikke memoet.
Oprah Winfrey ga i 2004 bort en bil til alle i salen, på direktesendt TV. Til sammen 276 biler til en samlet verdi av 7,6 millioner dollar. Et problem var bare at mange av dem ikke hadde råd til å betale gaveskatten på flere tusen dollar.
Gavmild Oprah Winfrey
Verdens største youtuber, som kaller seg «Mr. Beast», er også verdensmester i performativ veldedighet. Videoene hans har titler som «I donated 300 000 dollar to people in need». I en av disse klemmer han en hjemløs mann, snur seg til kamera og sier «I gave multiple homeless people 1000 dollar each».
Videoene som handler om at han har bygget ett hundre brønner i Afrika, og at han har bygget ett hundre hus og gitt dem bort, har rundt 250 millioner visninger hver. Jo mer Mr. Beast gir bort, jo flere ser videoene hans, og jo mer tjener han.
Gavmild «Mr. Beast»
Sjansen er ganske stor for at du som leser dette nå, tenker at dette er noen halvkvalme greier. Men hvorfor i all verden tenker vi det? Disse menneskene gjør jo faktisk noe for noen andre. Både mannen på 7-Eleven, Oprah og Mr. Beast bidrar til at folk får det litt bedre. Så hvorfor spyr vi litt av dem?
Gi i det stille
Virtue discounting er et begrep forskere har kommet opp med, og som de bruker om den stille fordømmelsen av folk som gjør gode handlinger av feil grunner. Dyds-avslag kan vi kalle det på norsk.
En forskningsartikkel fra 2023 skrevet av tre forskere tilknyttet Harvard University og Boston College tok utgangspunkt i tidligere forskning på sjenerøsitetsfeltet. Følgende hypotese ble fremsatt: De fleste av oss har en tendens til å tenke at gode handlinger i offentligheten, for eksempel i sosiale medier, først og fremst er motivert av et ønske om å fremstå som en god person.
Forskerne gjorde til sammen 14 eksperimenter med over ni tusen deltagere totalt, og de tok utgangspunkt i forskjellige moralske kategorier som sjenerøsitet, upartiskhet og rettferdighet. Tittelen de ga forskningsartikkelen sin, avslører resultatet: «Observability Reduces Moral Actors Perceived Virtue». En av konklusjonene lød: «Offentlige moralske aktører oppfattes som mindre dydige enn de som agerer privat». Resultatene var ekstra tydelige innen den moralske kategorien sjenerøsitet. Gir du en hjemløs person tusen kroner og ikke gjør et nummer ut av det, så oppfattes du som et bedre menneske enn dersom du gjør akkurat det samme og deretter skryter av det.
Med andre ord: Vær snill, men hold kjeft om det, er du snill.
Dydsposerings-skam
En helt fersk studie gjennomført av forskere fra Cornell og Yale University i 2025 bygger opp-under dette. Den viser at vi mennesker kvier oss i langt større grad for å fortelle om våre gode gjerninger, enn å skryte av ting vi selv har oppnådd. De fem forskjellige eksperimentene forskerne gjorde, pekte alle i samme retning.
Deltagerne skulle se for seg en rekke scenarioer hvor de skulle fortelle verden om noen gode ting de hadde gjort. De aller fleste sa at dersom de skulle skryte av en god gjerning de hadde gjennomført, via sosiale medier, så ville de føle på skam. Men det rare er at deltagerne opplevde en asymmetri. For de var overbevist om at andre folk som kringkaster sine gode gjerninger ikke vil føle på en skam over en slik dydsflagging.
Samtidig er det jo sånn at vi gjerne vil at andre skal se det gode vi gjør. Som den gangen jeg hjalp en gammel dame med å få med seg noen handleposer hjem (beklager for dydsflagging) og etterpå tenkte at jeg håpet noen hadde sett det. Kanskje de hadde tipset avisen? Mann (42) hjalp kvinne med rullator.
Dette ønsket er minst like menneskelig som å fnyse av dydsposører. For som Oscar Wilde skrev det: «Verdens beste følelse er når du gjør en god gjerning anonymt, og noen finner ut av det.»
Forskerne er nok ikke ferdige med oss menneskene helt ennå.
*
Idet sunnmøringen på 7-Eleven forsvant bort til kjøleskapet og trakk med seg den menneskelige rekvisitten sin for å «peke på et par brus du vil ha», så oppsto plutselig en plot twist. Fyren foran meg i køen dro frem kortet sitt, betalte de innslåtte varene og sin egen tyggispakke og gikk.
Uten å gjøre noe nummer ut av det.
Da sunnmøringen kom tilbake, ble det hektisk.
«Hva? Har noen andre betalt? Da må vi finne noe mer som JEG kan kjøpe, da. Hva med en ekstra rekebaguette, for eksempel?»
Kilder: «Virtue Discounting: Observability Reduces Moral Actors Perceived Virtue» (2023), og «The do-gooder dilemma: A self/other asymmetry in the perceived emotional costs of self-reporting good deeds» (2025).