Da Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa holdt sin årlige tale om rikets tilstand 8. februar, så han bemerkelsesverdig uberørt ut til å være lederen av et land preget av strømbrudd, svimlende arbeidsledighet og økende kriminalitet. Han så ut til å finne oppmuntring i små gleder. For første gang siden han tiltrådte i 2018, var han i stand til å fullføre talen uten avbrudd, tilrop eller synet av hissige opposisjonsmedlemmer som ble fjernet av sikkerhetsvakter.

Det var fordi den som oftest har oppviglet til parlamentarisk uorden de siste årene, ikke var der. Julius Malema, den populistiske lederen av Economic Freedom Fighters (EFF), var blitt suspendert fra parlamentet i hele februar måned, sammen med fem andre partimedlemmer, etter å ha stormet talerstolen for å kreve Ramaphosas avgang under hans tale om rikets tilstand i fjor.

Ramaphosa kan bli tilgitt for å tenke at sørafrikansk politikk er mye enklere uten Malema og hans karakteristiske røde antrekk. Slik situasjonen er nå, kan imidlertid den kampklare opposisjonslederen sitte med nøkkelen til Ramaphosas gjenvalg.

ANC faller på meningsmålingene

Etter apartheid er Sør-Afrika ofte blitt hyllet for sine frie og rettferdige valg. Men African National Congress (ANC) har vært så dominerende – det regjerende partiet har aldri fått mindre enn 57 prosent av setene i nasjonalforsamlingen – at resultatene av disse valgene alltid har vært gitt på forhånd. Helt til nå.

Meningsmålinger tyder på at ANC kan falle under 50 prosent av stemmene i det nasjonale og regionale valget 29. mai. Årsaken er klar: Innbyggerne er misfornøyd med daglige strømbrudd, noen av verdens høyeste kriminalitetstall og de nylige kraftige økningene i levekostnader. Det regjerende partiets appell er også blitt rammet av korrupsjonsskandaler som har involvert høyerestående ledere, inkludert tidligere president Jacob Zuma.

Flere meningsmålinger viser at støtten til ANC kan bli lavere enn selv de mest pessimistiske anslagene fra politiske analytikere – på under 40 prosent.

I dette scenarioet er den eneste måten ANC realistisk sett kan beholde makten på, ved å danne en koalisjon med et av de viktigste opposisjonspartiene: Den demokratiske alliansen (DA), som nå er det nest største partiet i nasjonalforsamlingen, det ferske partiet MK, støttet av Zuma, eller Malemas EFF.

Kontroversiell figur

Av disse alternativene anser folk på innsiden av regjeringspartiet at en koalisjon med EFF er det mest sannsynlige.

«Vi gjør oss klare for Juju», sukker en ANC-politiker, og omtaler Malema med hans kallenavn. Han vet nok hva som venter. Malema vokste opp i regjeringspartiets ungdomslag, hvor han aldri var langt fra kontroverser. Som ungdomspartiets leder ble han i 2010 siktet for hatefulle ytringer for å ha sunget sangen som senere er blitt hans varemerke: «Dubul’ ibhunu’» («Kill the Boer»).

Malema argumenterer for at tekstene, som er fra en gammel hymne fra kampen mot apartheid, ikke skal tas som en bokstavelig oppfordring om å drepe hvite sørafrikanere. Men hans stadig mer radikale politikk, kombinert med hans skarpe kritikk av Zuma, ble for mye for partiets toppledere, som suspenderte ham i 2011.

I 2013 grunnla Malema EFF, som fikk 6 prosent av stemmene i 2014 og 11 prosent i 2019. En Ipsos-måling fra februar anslo at partiet i mai kan få 19 prosent. (Tallene er imidlertid nede på 2019-nivå på nyere målinger, red.anm.) Dette er et bemerkelsesverdig bevis på Malemas talent som politiker, selv om han har fortsatt å tiltrekke seg skandaler.

«I løpet av en ganske kort, men ikke desto mindre ekstraordinær politisk karriere er han blitt en typisk politisk entreprenør», sier Micah Reddy, en under-søkende journalist som har rapportert mye om korrupsjonsanklager som har forfulgt Malema og hans parti. «Han har på kunstferdig vis blandet næringsliv og politikk ... og bygget opp et imponerende politisk herredømme.»

Malema selv har nektet for å ha gjort noe galt.

Rød revolusjon

Støtten til EFF antyder at misfornøyde tidligere ANC-velgere sliter med å finne et hjem i DA, et sentrum-høyre-parti hvor mange av de svarte lederne har trukket seg ut de siste årene. EFFs radikale budskap ser ut til å treffe bredere.

«Dette er våpenet som vil bli brukt mot fiendene av vår revolusjon», erklærte Malema 10. februar, mens han viftet med partiets 265 sider lange manifest. Dokumentet er en helhjertet avvisning av regnbuenasjonen som Nelson Mandela forsøkte å skape.

«Den politiske endringen i 1994 førte ikke til ekte frigjøring», skriver Malema i manifestet. «Det var en bløff som fortsetter å utsette svarte mennesker for økonomisk og sosial apartheid.»

Malema foreslår omfattende endringer i økonomien. Disse inkluderer jordekspropriasjon uten kompensasjon, nasjonalisering av gruver og banker, igjen uten kompensasjon, og innføring av en borgerlønn for arbeidsledige.

Dette er kuriøse forslag, siden alt staten allerede driver, som kraftverket Eskom, faller fra hverandre.

Det er uklart hvor hardt Malema eventuelt vil presse ANC til å vedta disse ideene i en koalisjon. Der EFF har vært juniorpartner i lokale koalisjoner i ulike byer, ser partiet ut til å være mer opptatt av å skaffe seg kremposisjoner enn å fremme partiets politikk.

Malema vil utvilsomt ønske seg en viktig statsrådspost i retur for å bli med i en koalisjon. Det vil bringe hans splittende og forstyrrende politikk inn i hjertet av regjeringen.

Selv om det vil kunne gjøre at Ramaphosa beholder makten, vil det neppe være en oppskrift på økonomisk eller politisk stabilitet.

Publisert i The Economist 15. februar 2024. Saken er oppdatert.