«Thiforuden at den er en af de smukkeste prydelser for vore stolte vandfall, naar dens skifersorte legeme med det snehvide bryst aftegner seg skarpt med de skumomfattede stene, bringer den tillige med sin ustanselige livsglæde en oplivende afveksling ind i den aldri hvilende fossefalds ensformige, trættende uro.»
Zoolog Robert Collett (1896)
Selv i flere titalls blå minusgrader hopper fossekallen ned i strømmen av vann som kontinuerlig renner mot havet. I Alaska skal fossekall være observert i 57 minusgrader og i Finnmark i minus 40.
Som en and dukker den under vannoverflaten på jakt etter vannlevende insekter, fisk og småkryp. I likhet med flere av sjøfuglene våre svømmer den med vingene, som om den «flyr» under vann, ofte i loddrett retning. Er strømmen sterk, vender den ryggen imot, manøvrerer med stjerten og holder seg fast til bunnen med de kraftige bena. Den kan være under vann i et lite minutt før den popper opp igjen, men som regel dukker den opp med fangst langt raskere.
Fossekallen legger dessuten mer enn gjerne reiret i kløfter bak fossefall, og kan fly tvers gjennom vannspruten. Bak slike fosser er egg og unger trygge for eggrøvere og forstyrrelser. Vannet er med andre ord et element fossekallen behersker til det fulle.
Samarbeid Fossekallen legger reiret, som bygges av begge kjønn, nært vann, ofte under en bro og gjerne bak fossespruten. Eggene legges i april–mai. Foto: Kai Jensen/Samfoto/NTB
Kåret som Norges nasjonalfugl
Æren av å være Norges nasjonalfugl ble tildelt fossekallen 4. mai 1963, etter at NRK Radio i samarbeid med det ornitologiske miljøet laget en rekke programmer med ulike forslag til hva som skulle være nasjonalfuglen. Valget falt altså på fossekallen, som ifølge lytteravstemningen var den mest karakteristiske fuglearten for naturen vår. En slik barsk fugl kan også selvgode nordmenn identifisere seg med, den er jo rene vikingen!
Engasjementet var stort. Nesten 5000 stemmer kom inn, og på denne tiden var det brev inn til redaksjonen som gjaldt. Linerle, kongeørn og kjøttmeis var blant forslagene som ikke nådde opp.
Svært mange land har en nasjonalfugl. Sverige har sin svarttrost, som med sin melodiøse vårsang og tilstedeværelse på fugleforingen om vinteren, følger vårt nabofolk gjennom store deler av året. I Danmark er det den hvite og majestetiske knoppsvanen som ruver øverst, også udødeliggjort gjennom den danske forfatteren H.C. Andersens fortelling om den stygge andungen som ble til en vakker svane.
Fossekallen er en fugl du legger merke til. I Norge er det notert ned over 60 lokale navn, og den går under betegnelser som elvekongen, elvepresten, kvernkallen, strømstare og tussefuglen. Tussefugl er et navn den fikk fordi man i eldre dager antok at fossekallen voktet inngangene til de underjordiske: tussene. I et mylder av ganger under jorden, gjerne med inngang ved fossefallene, hold disse mørke kreftene til, og fossekallen sto i forbindelse med dem.
Ja, så aktet var fossekallen at man enkelte steder ikke trodde kuler og krutt bet på den, og av den grunn gikk soldater med fossekallfjær og -skinn under rustningen. I Russland mente de at en fugl som isbadet måtte ha et fettlag med nesten overnaturlige evner. Fettet ble kokt og laget salve av. Med fossekallens fett på kroppen var risikoen for forfrysninger mindre, mente man da.
Dykkerspesialist Fossekallen er blitt kalt Norges nasjonalfugl siden en avstemning i NRK Radio i 1963. Den lever av vannlevende insekter, småfisk og smådyr som den dykker etter i bekker og elver med klart vann. Den kan være opptil 60 sekunder under vann. Foto: Per A. Borglund
Der elven renner fritt
Fossekallen er tett vevd inn i vassdragsnaturen vi er så stolte av. Hvite slør i form av spektakulære fossefall er et yndet motiv på postkort og mye besøkte turistattraksjoner. Selv etter at syv av de ti høyeste fossene er lagt i rør, og to tredjedeler av de store vassdragene er regulert til kraftproduksjon, fortsetter fossekallen å være vår nasjonalfugl.
11. februar i år var 500 naturvenner samlet utenfor Stortinget. Plakater med bilde av fossekall i vannsprøyt vaiet ute i folkehavet. De oppmøtte protesterte mot at et flertall på Stortinget ville åpne for kraftproduksjon i vernede vassdrag «dersom samfunnsnytten for eksempel i form av flomdempende effekt, vurderes som betydelig, samtidig som miljøkonsekvensene anses som akseptable».
Og Stortinget vedtok det som miljøbevegelsen anser, i en realpolitisk situasjon, som oppheving av vernet. Mange oppfattet at en uskreven samfunnskontrakt ble brutt denne dagen.
Som Einar Gerhardsen formulerte det i sin tid: «Så lenge kampen står om det enkelte vassdrag, kan det alltid mobiliseres så mange argumenter og politisk press at utbyggingssynet seirer. For å unngå en utvikling der Norges enestående natur spises opp bit for bit var det nødvendig å få på plass en samlet plan for vern».
Vernet natur er den naturen vi er blitt enige om å ta vare på til evig tid.
Kanalisering av små elver og bekker i forbindelse med kraftutbygginger ødelegger ikke bare hekkeplasser, men også tilgangen til vannlevende insekter. I dag er det dette som er den største trusselen mot arten, etter at utfordringen med sur nedbør fra utlandet er kraftig redusert. Følg derfor med på fossekallen i ditt nærområde.
Den staselige fuglen er en god indikator på et sunt elvemiljø og levende natur.