Badakhshan, Afghanistan. Selv fra den andre siden av dalen har Pest-e-Kalan et spøkelsesaktig utseende. Det eneste huset som fremdeles har vinduene intakt, symboliserer håpet til to familier som nødig vil forlate hjemmet til sine forfedre, selv når de forlatte leirehusene i landsbyen sakte glipper og glir ned fjellveggen.

Ikke noe sted i det dystre, brune landskapet kan man se spor av det Pest-e-Kalan er oppkalt etter – «Stor pistasj» – eller andre trær, busker eller kratt, for den saks skyld.

Pest-e-Kalan er likevel blant de bedre stilte landsbyene i Badakhshan-provinsen i Afghanistan. Dens beboere er blitt tildelt stabil grunn på en nærliggende fjelltopp. Siden de ser denne sjeldne muligheten som sin siste sjanse til å være sammen som et lokalsamfunn, forsøker de iherdig å forsikre seg om at deres nye landsby forblir under deres føtter.

Trehugging og overdreven gressing. Mens provinsen historisk er kjent for frukthager, frodige fjellsider og klare bekker, er det i dag vanskelig å forstå at Badakhshan bare for noen få tiår siden ble kalt Sentral-Asias svar på Sveits. Krig og konflikt førte til at de lukrative jordbruksproduktene i Badakhshan – valnøtter, mandler, pistasjnøtter, frukt og grønnsaker – ikke nådde markedene utenfor. Dette førte igjen til hugging av trær for ved og tømmer.

Overbeiting fra husdyrhold, samt innsanking av buskas for opptenningsved – dratt opp med røttene fra fjellsidene – har også bidratt til å gjøre grunnen ustabil, noe som igjen har ført til jordsig og sprekkdannelser. Regn og snø følger sprekkdannelsene, og bidrar til jordras som etterlater ubeboelige jordhauger.

Sikringstiltak. Historien om Pest-e-Kalan er vanlig i Afghanistan. Spiralen av krig og konflikt, manglende interesse og fattigdom, har – godt hjulpet av jevnlige naturkatastrofer – ført til en massiv avskoging over hele landet. I løpet av de siste tre tiårene er nesten alt skogdekke i Afghanistan blitt borte. Kjemisk fremprovosert løvfall av vegetasjonen i fjellsidene av russiske styrker, i kampen mot afghanske motstandsgrupper, blir også sagt å ha bidratt til den økologiske ødeleggelsen av landet.

I Badakhshan forsøker i det minste lokalmyndighetene, sammen med lokale og internasjonale organisasjoner som Afghanistankomiteen i Norge og tyske GIZ, iherdig å takle utfordringen med treplanting, gjennom å lære landsbyboere om bærekraftig beiting og landbruk, og ved infrastrukturutvikling som å bygge gabioner (steinfylte nettingkister som stables oppå hverandre, red.anm.) for å sikre skråninger – og en jordbrukshøyskole for lokale menn og kvinner.

Donortretthet. 2014 ruver ukomfortabelt i horisonten for alle som er involvert i rehabiliteringen av Badakhshan. Hva som vil skje ved en amerikanske tilbaketrekning, er et spørsmål som frustrerer både lokale og utlendinger som tar del i oppgaven med å reparere ødeleggelsene som har pågått over mange tiår. USAs tilbaketrekning har allerede medført negative konsekvenser for finansieringen av mange prosjekter i området.

Innimellom internasjonal donortretthet og de pågående debattene om Afghanistans fremtid, er de tykke, brune elvene og fjellbekkene som renner gjennom Badakhshan hver vår, en påminnelse om at problemet er prekært.