«Masselinjen.»
Kinas bønder var drivkraften. Ved hjelp av dem skulle Maos tankegods om kapitalismens skavanker og en kommunistisk omveltning forankres. Og bøndene fikk forsterket sin tro – og tilhørighet til landsbygda – med tildeling av jordlapper konfiskert fra rike landeiere.
Siden skulle også et stort antall unge bli sendt til landsbygda i et forsøk fra Kinas myndigheter på å balansere befolkningsveksten, sikre jordbruk og industriutvikling – og bygge opp flere, mindre byer og tettsteder, ment å gjøre livet på landsbygda mer attraktivt.
Det lyktes dårlig. Siden 80-tallet har strømmen gått stikk motsatt vei, til Kinas millionbyer, i stort tempo. De fleste som gjorde bønder av seg, flyttet tilbake, og har senere fått følge av millioner andre. De trekkes alle mot de mulighetene for utdannelse, arbeid og et bedre liv – og som finnes i større monn i en av Kinas 160 millionbyer eller fem «megabyer» med mer enn ti millioner innbyggere.
Det kalles verdens største folkevandring, og har ikke latt seg stoppe av hverken offentlige restriksjoner eller bosettingskontroll. Nesten 50 år etter Kulturrevolusjonen bor og jobber flere enn 250 millioner kinesere et annet sted enn de kommer fra – de aller fleste i Kinas mange gigantbyer. De kan ta pusten fra deg, praktisk talt, med sin intense forurensing, gjengrodde bilkøer i alle retninger, massive mastodontbygninger og enorme utbredelse. Størst inntrykk gjør kanskje den intense, pågående utbyggingsaktiviteten som ikke ser ut til å ha noen ende.
De unge har dratt til byene i så stor grad at mange nå stiller seg spørsmålet om Kinas matsikkerhet er truet som følge av den raskt aldrende og minkende befolkningen på landsbygda, der gjennomsnittsalderen er 42 år, mot 29 for migrantarbeiderne i byene. I noen regioner har mer enn 90 prosent av arbeidsføre i 20-årene byttet ut bygd med by.
Teknologiske fremskritt har erstattet noe av arbeidskraftsbehovet, men de eldre som er igjen på landsbygda, behersker ikke nødvendigvis den nye teknologien. Kinesisk presse har tatt til orde for tiltak som kan lokke unge tilbake til landsbygda, som å tildele større landområder og gi bedre utbytte på avlingene. De unge vil også trengs til å ta seg av den voksende skaren av eldre, som har langt dårligere offentlige velferdsordninger enn eldre i byene.
«Innovasjon. Yteevne. Patriotisme. Inkludering.» Dette budskapet forkynnes for tiden fra store plakater i Kinas hovedstad, som kjerneverdiene i «Beijing Spirit» – en politisk kampanje initiert av myndighetene. De fire slagordene skal ha blitt stemt frem av Beijings innbyggere ut fra hva de mener best representerer deres opplevelse av byen, og er et forsøk på å skape en ny urban tilhørighet for befolkningen i Kinas raskest voksende by, der mer enn hver tredje av de 20 millioner innbyggerne er migrantarbeidere – innflyttere fra andre deler av Kina.
Om det er lite å utsette på de tre førstnevnte visjonene, har nok mange migrantarbeidere måttet se langt etter inkluderingsiveren i Kinas storbyer. Rasistiske holdninger basert blant annet på etnisitet og hudfarge er utbredt. Myndighetenes «merking» av migrantarbeiderne betyr i praksis et stempel som annenrangs.
Mao mente inkludering av bøndene – og forståelse for deres problemer – var en forutsetning for å lykkes med et nytt Kina, ikke minst fordi de representerte landets reelle ressurser.
Det er nærliggende å tenke seg at dagens moderne Kina ikke ville vært mulig uten migrantarbeiderne, som tilbyr sin arbeidskraft der landet etterspør den.
Kanskje kunne en lett omskriving av Maos tenkning om «masselinjen» igjen gjøre nytte for seg – for en bedre fellesskapsfølelse og inkludering av sliterne i Kinas millionbyer.
Tine Skarland, redaktør
