Inngangen er alt annet enn lett å finne. Fortauet utenfor er fullt av selgere som selger frukt, mobiltilbehør og skjorter og T-skjorter i store hauger. Strømmen av mennesker avtar ikke et sekund. Først innenfor dørene ser du at du er på rett sted. På veggene, fra gulv til tak, henger det bilder, alle av den samme unge modellen med langt hår. Det er Bibi Russell, nå i sekstiårene, en av Bangladeshs fremste motedesignere.

Tradisjonsrikt design

Én trapp opp, like overfor butikken som selger klærne hennes, åpner hun døren til kontoret sitt. Enda flere modellbilder henger på veggene – og foran vinduene gardiner i kjent materiale: gamcha, et tynt, rutete stoff som finnes i ethvert hjem i Bangladesh og brukes til alt fra hodetørkler, til koppehåndklær og til grytekluter. Det er for sitt design hvor hun benytter gamcha, at Bibi Russell er mest kjent.

– Vi kaller det fattigmannshåndkleet, men jeg elsker stoffet. Til og med Antonio Banderas har båret min gamcha, sier hun og viser et bilde på telefonen sin av skuespilleren med et rutete skjerf rundt halsen.

Bibi Russell, selv med en grå, stripet gamcha hengende over skuldrene, har en lang karriere bak seg. Det begynte da hun studerte mote i London som ung, og tok fart da hun kom tilbake til Bangladesh på begynnelsen av 1990-tallet. Med nye øyne så hun den rike håndverkstradisjonen som fantes i rurale strøk.

– Jeg begynte å sette pris på alt det vakre som ble laget rundt omkring på landsbygda. Jeg ville være med på å bevare dette, få mennesker til å sette større pris på rikdommen vår, sier hun. 

Stilen som kom til å kjennetegne Bibi Russells kreasjoner, er umiskjennelig bangladeshisk eller bengalsk, fra Bengal, området som inkluderer Bangladesh og deler av det østlige India. Hun har alltid hentet inspirasjon fra regionens folklore og håndverkstradisjoner. Med tiden har mange designere i Bangladesh begynt
å gjøre det samme.

Reise fra bygd til by

– Vi skaper nye ting basert på røttene våre. Vi ønsker å skape en moderne identitet som er forankret i vår egen kultur, sier Ankur Sinha fra butikken Jatra i Dhaka.

Jatra, som betyr «reise» på bengali – reisen håndverket gjør fra landsbygda til byen – holder til i flere etasjer i et hus i Gulshan-distriktet. Øverst, på taket, ligger en restaurant som serverer retter med lokale råvarer. I etasjen under ligger flere atelierer hvor håndverkere syr klær, trykker stoffer og håndmaler ulike gjenstander.

– Vi jobber sammen. Jeg er designer, men håndverkerne har like mange ideer som meg. Egentlig flere, de har så mye kunnskap, sier Ankur Sinha.

Stolen hans står midt i et av atelierene, der alle besøkende til restauranten passerer. Mange stopper opp og ser på tingene som lages. Ved et stort bord stryker en mann stoffer med et tungt, varmt strykejern. Ved siden av sitter to personer, begge med hver sin pensel og maling i små krukker. I neste rom henger klær på kleshengere: noen ferdige, andre halvferdige.

To personer sitter ved symaskiner som er klemt inn blant alle stoffene og klærne.

En av dem er Kolpona Aktar, som har jobbet for Jatra i nesten ti år. Det er annerledes her enn i fabrikkene som lager klær for de internasjonale merkene, sier hun.

– Her har jeg frihet til å være med og skape designet. Og vi tar pauser når vi trenger det. Jeg vet at mange som jobber i klesfabrikkene, gjerne ville hatt det slik som her, sier hun.

Bedrede arbeidsforhold

Bangladesh er en av verdens største klesprodusenter, etter Kina og Vietnam. Mer enn fire millioner mennesker, hovedsakelig kvinner, jobber i industrien – landets største inntekts-kilde. Mer enn 80 prosent av Bangladeshs eksportinntekter kommer herfra. Det er et tveegget sverd: Samtidig som industrien har bidratt til økonomisk utvikling for landet og økonomisk uavhengighet for mange kvinner, er den en del av et urettferdig system der de ansatte tjener en brøkdel av det klærne selges for.

Pandemien rammet Bangladesh hardt og viste hvor sårbar industrien er. Mange store kjeder trakk bestillingene sine over natten og betalte fakturaene for sent – eller ikke i det hele tatt, noe som rammet de ansatte i Bangladesh. En undersøkelse fra januar i år viser at over halvparten av 1000 undersøkte fabrikker opplevde dette.

Samtidig er mye blitt bedre siden Rana Plaza-katastrofen i 2014, hvor mer enn 1100 mennesker døde da en høy bygning kollapset. Blant annet er det undertegnet en ny avtale mellom selskaper i Vesten og globale fagforeninger: Accord (Accord on Fire and Building Safety in Bangladesh) er den første i sitt slag. Konsulentfirmaet McKinsey kaller nå Bangladesh for «et foregangsland» når det gjelder sikkerhet og ansvarlighet. Og på listen over verdens 100 fremste LEED-sertifiserte* fabrikker er 49 av dem i Bangladesh.

* LEED (Leadership in Energy and Environmental Design) er en internasjonal miljøsertifisering av bygninger.

Inspirert av håndverk fra landsbygda

– Vi har så mye mer å tilby. Klesmerker kommer hit for produksjon, men vi har ikke bare arbeidskraft, vi har også kreativitet.

Shaon Iftekhar Noon, en ung mann med skinnjakke og bølget hår som legger seg over skuldrene, står i et utstillingsrom ved Shilpakala Academy i Dhaka, hvor en stor kunstbiennale holdes.

Han er guide ved et av verkene – en kreasjon laget av hundrevis av sarier, myke tøystykker, som snor seg rundt frodige planter.

Normalt er han designstudent og skal studere motedesign i Paris. Han viser frem bilder av noen av sine kreasjoner: bambuskraver med broderier, kjoler laget av metallarmbånd som er bundet sammen.

– Det er inspirert av min mormor, som alltid bruker armbånd. Og broderiet laget jeg sammen med henne og min mor. De lærte meg teknikken, sier han.

Mange unge designere gjør som Shaon Iftekhar Noon, og henter inspirasjon fra ulike lokale tradisjoner og håndverk. Afsana Ferdousi, som grunnla sitt eget klesmerke i 2014, har dekorert klærne sine med motiver fra Sundarbans mangroveskog og laget en kolleksjon basert på håndmalte folkeeventyr.

Rumki Rahman fra merket '71, som har fått navnet sitt fra Bangladeshs uavhengighet i 1971, selger vesker laget av lokal jute og bomull i både Dhaka og London hvor hun bor.

– Man ser alltid ting fra India eller Indonesia, men aldri fra Bangladesh. Vi blir ikke sett globalt slik som de gjør, sier Rumki Rahman.

Moderne landsbymarked

En av de første som brukte håndverk i designet, var Aarong, en kjede som nå finnes over hele landet. Aarong, et ord som betyr 'landsbymarked' på bengali, drives av BRAC, verdens største utviklingsorganisasjon. I likhet med BRAC har Aarong sin opprinnelse i årene etter uavhengig-hetskrigen, da Bangladesh i stor grad ble gjen-oppbygget fra bunnen av.

Det begynte med sporadisk handel med håndverk fra landsbygda og ble snart landets første butikk med faste priser, ifølge et intervju med bedriftsleder Tamara Hasan Abed i magasinet Textile Today.

Nå har Aarong 26 butikker, de fleste av dem i flere etasjer, som selger alt fra eksklusive håndlagde sarier til hjemmeinnredning og designerversjoner av klassisk mote fra Bangla-desh. Hele 68 prosent av alt håndverk som lages i landet, selges nå gjennom Aarong, som jobber med håndverkere i nesten 2000 ulike landsbyer.

For Bangladeshs nye designere er tanken både at håndverk ikke skal bli på landsbygda – og at tradisjoner ikke skal forvitre. Tradisjonen er i konstant endring, det er slik kulturen utvikler seg. Rumki Rahman fra '71 styler sariene sine med joggesko, Aarong har hentet motiver fra det de kaller «uventede steder» som populære søtsaker eller museumsgjenstander.

– Alle tradisjoner endres over tid og tilpasser seg det som skjer i samfunnet. Det er deres natur, sier Ankur Sinha fra Jatra.

– Jeg er en global person. Jeg blir inspirert av ting rundt meg. Designet mitt speiler samtiden, samtidig som det bygger på vår folklore.

Urban malerkunst

I atelieret ved siden av ham, ved et bord med pensler og maling, sitter en mann i femtiårene. Det er Gunai, som bare bruker fornavnet sitt, en rickshaw-kunstner. Han tilhører en generasjon kunstnere som dekorerte Dhakas rickshaws og kinoplakater for hånd, før digitaltrykk ble vanlig. Etter å ha jobbet med dette i 40 år, fikk han muligheten til å bruke sine klassiske teknikker for å male nye gjenstander: møbler, bokser, malerier for Jatra. Der har han nå vært i 16 år.

– Yrkesgruppen vårt eksisterer knapt lenger. Det er ingen som vil ha håndmalte plakater nå for tiden, sier han.

Han gjør hvert penselstrøk raskt. De tynne linjene blir tykkere når han vinkler penselen. Det blir fugler med hvite vinger – fugler er hans favoritter, men ellers maler han rever, aper, tigre og andre dyr fra bengalsk mytologi – eller noe annet fra det brokete utvalget av motiver som er å finne på Dhakas rickshaws.

– Rickshaw-kunst er en samtidskunstform som har spilt en stor rolle i vår historie. Før uavhengigheten malte de ofte frihetskjempere og politiske ledere. Nå maler de alt mulig. Jeg har til og med sett Obama og Michelle på en rickshaw, sier Ankur Sinha.

Det interessante er at rickshawmaling er en urban kunstform, i motsetning til mange håndverk som brukes av klesdesignerne. Brodering og veving gjøres hovedsakelig på landsbygda, ofte i hjemmet, men rickshaw-kunsten oppsto i byen.

Deshi-design

– Mange har nostalgi for landsbygda, selv om de ikke er oppvokst der og kanskje bare drar dit på ferie. Vi ønsker å hylle alt som tilhører byen, Dhaka og kulturen vår, sier en person fra designkollektivet Dhaka Yeah.

Ingen fra kollektivet ønsker å oppgi navnet sitt, de vil at oppmerksomheten skal være på kunsten deres.

«Vi er som Bangladeshs Banksy», sier de.

Kollektivet lager illustrasjoner av Dhakas folkeliv og tradisjoner, ofte med et drømmende og filmatisk preg. Kvinner og menn med tynne sigaretter står lent mot husveggene i nattelyset, folk ser ut over byens silhuetter med minareter og buede vinduer.

– Vi blir påvirket av byen vår, selvfølgelig, og av andre artister som Nouri Flayhan fra Libanon og Yuku Shimizu fra Japan. Tanken er å skape en ny estetikk som fanger vår urbane kultur, sier representanten fra Dhaka Yeah.

Denne typen lokalt forankret design, som leker med folklore og tradisjoner fra Sør-Asia, kalles ofte deshi (eller desi), som betyr «fra landet». Uttrykket brukes mest av alt blant indere, pakistanere og bangladeshere i utlandet, som kaller ting fra hjemlandet for deshi. Drikker du te «deshi-style», er den laget som hjemme. Hører du på deshi-musikk, er det toner fra det indiske kontinentet.

I Dhaka finner man Deshi Dosh, et mote-samarbeid mellom ti ulike merker som bruker håndvevde stoffer og håndverk i sine design («dosh» betyr ti på bengali). India har utallige nye klesdesignere som skaper ny design på samme måte.

På kleshengerne i Jatras butikk henger kolleksjoner for både menn og kvinner. En av dem er laget utelukkende av gamcha, det samme rutete stoffet som Bibi Russell gjorde til sin signatur. Andre har pastellfargede portretter av legender fra den bengalske filmindustrien. Til årets vårkolleksjon tok Jatra utgangspunkt i poesi og musikk, og en kjent strofe fra en populær sang: «Kommer hun til å møte meg denne våren?»

I høyttalerne i atelierene, hvor håndverkerne sitter og jobber, er det en annen musikk som strømmer ut av høyttalerne.

Grunnleggeren av Jatra, Anusheh Anadil, er en sanger som har gitt ut flere album. Kolpona Aktar, som syr i klesatelieret, smiler når en av sangene hennes kommer på.

– Hun er en viktig person for oss. Vi pleier å kalle henne for vår egen Beyoncé, sier hun.