De få utvalgte
«Det paradoksale er at samtidig som mennesket skaffet seg et virkelig grep om tiden, så gled den ut av menneskets kontroll.» Ordene er Peter Englunds, i et essay om tid, stappfullt av gullkorn – som alltid fra den svenske historikeren.
Med daglige påminnelser om farene ved kunstig intelligens – KI – og behovet for å regulere den, er det fristende å gi betraktningen hans en lett omskriving: «Det paradoksale er at samtidig som mennesket skaffet seg et virkelig grep om teknologien, så gled den ut av menneskets kontroll.»
Dette presserende poenget understrekes i en lang, uhyre tankevekkende tekst av Ronan Farrow, publisert i The New Yorker i august. Der tar den amerikanske Pulitzer-prisvinnende journalisten for seg den utfordrende situasjonen USAs myndigheter har satt seg i, ved å gjøre seg spesielt avhengig av én mann – Elon Musk – og hans høyteknologiske bedrifter.
Farrow skriver at han ikke helt hadde tatt inn over seg betydningen av tech-magnatens gjennomgripende innflytelse på den geopolitiske situasjonen i verden – og beskriver den som «skamløs og omfattende».
Som verdens rikeste person står Musk i sentrum for teknologier som setter betingelsene for Nasas romfartsekspedisjoner (SpaceX), utbygging av ladestasjoner for økt elbilbruk i USA (Tesla) – og, mer dramatisk, kommunikasjonslinjene for de ukrainske styrkene i kampen mot russisk aggresjon (Starlink). Musk har solgt sine aksjer i OpenAI, men har fortsatt en sentral plass som rådgiver for verdens toneangivende utvikler av kunstig intelligens.
«Det var nytt for meg at Musk ikke bare utvikler teknologiske løsninger, men faktisk former utfallet av kriger og politiske debatter», skriver Farrow om Musk, som han karakteriserer som ekstremt intelligent og egenrådig, utstyrt med «eksepsjonelle overtalelsesevner».
Musks utallige merkelige og kontroversielle utspill har stjålet oppmerksomhet fra den makten han faktisk har bygget seg opp, mener Farrow. Blant det mest oppsiktsvekkende det siste året har vært Musks lansering av sin egen fredsplan for Ukraina og personlige samtaler med Putin.
Farrow peker på hvor sårbare systemene viser seg å være i møte med kombinasjonen av en forretningsteft og teknologivisjoner som verden aldri før har vært vitne til. Musk har sett mulighetene og fylt tomrommene som statlige virksom-heter har åpnet opp for. Det har åpenbart gitt positive konsekvenser, men brått og uventet også farlige, som da Musk så ut til å snu i synet på Ukraina-krigen og ikke lenger ville betale for de ukrainske soldatenes bruk av teknologien sin.
Elon Musk er også del av pronatalistbevegelsen, som ivrer for at folk som ham må få flest mulig barn. Musk har ni. I motsetning til romfart og kommunikasjonslinjer i krig, er kanskje familieplanlegging en privatsak. Men pronatalistenes tunnelsyn på «å spre sitt overlegne DNA for å redde Vesten», utestenger miljøhensyn og reduserer kvinnen til en fødemaskin og avkommets egenverdi til et ideologisk spørsmål. Med tanke på at Musk ivrer etter å «Occupy Mars», fremstår han heller ikke spesielt optimistisk i synet på Jordens fremtid, der alle hans hundrevis av planlagte etterkommere mest sannsynlig vil måtte oppholde seg.
Kritikere mener pronatalistene står for en farlig, sukret versjon av gamle dagers rasehygiene, da de ser seg selv som en «utrydningstruet etnisk gruppe». Som de få utvalgte, skal de angivelig redde verden med sin babyboom, slik at befolkningsvekst ikke skjer på de gale stedene der mennesker hverken er vel-signet med de «riktige genene» eller har tilstrekkelige ressurser.
I lys av Musks makt over vital infrastruktur og politiske beslutninger, kan bare tanken på dette få det til å gå kaldt langt nedover ryggen. KI-gründeren ser befolkningsnedgang som en større fare for kloden enn klimaendringene. Det skrev han på sitt eget sosiale medium før det skiftet navn til X – bokstaven Musk virker besatt av, og som han også kaller ett av sine ni barn.
Pronatalistenes ambisjon om at hver generasjon skal oppfordres til å få minst fem barn, er blottet for forbehold om individuell opprørstrang eller at familie-relasjoner kan slå sprekker. Musk har selv kalt sin egen far «et grusomt menneske» og «ond». Som for tid og teknologi, er heller ikke menneskets irrganger innenfor hverken vår eller Musks kontroll.
Det er fristende ikke å ta dette på alvor, hadde det ikke vært for at konsentrert makt og rikdom nå setter betingelser for verdens gang.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: The New Yorker, Wired, The Independent, Rolling Stone, X/Twitter, Wikipedia
