Dhaka, Bangladesh
– Bestefaren min hadde seks søsken, faren min tre. Selv har jeg bare ett. Nesten alle vennene mine har også bare én bror eller søster, sier Samiya Ummey Habiba, en 23 år gammel student i Dhaka.
Hun sitter på en benk i vårsolen utenfor den store kunstbiennalen som arrangeres i hovedstaden annethvert år. For henne og andre unge er det uaktuelt å få seks eller syv barn, slik besteforeldrene en gang gjorde. På mindre enn to generasjoner har normen falt til litt over to barn pr. familie, en enorm endring.
Det er ikke bare Bangladesh som har redusert fødselstallene sine de siste 50 årene. Mange land har gjort det samme, ikke minst naboland i Asia som India og Kina. Men i motsetning til dem gjorde Bangladesh det uten lovgivning og tvang, kun ved hjelp av helt frivillige metoder. Og hovedsakelig takket være landets sterke sivilsamfunn.
Fakta |
Verdens befolkning> I dag føder kvinner i gjennomsnitt 2,3 barn. I 1950 var det tallet 5 barn. FN spår at vi vil nå reproduksjonsnivået på 2,1 barn pr. kvinne innen 2056. > Forventet levealder fortsetter å øke, fra 64 år i 1990 til 72,8 år i 2019 og trolig 77,2 år i 2050. > I 1800 hadde verden i underkant av 1 milliard mennesker. Den industrielle revolusjonen endret alt. På begynnelsen av 1900-tallet nådde verden 2 milliarder mennesker. I november 2022 passerte vi 8 milliarder mennesker. > Bedre helsetjenester og mindre hungersnød førte til at verdens befolkning økte raskt i løpet av andre halvdel av 1900-tallet. > I dag vet vi at hvordan vi lever har minst like stor innvirkning på planeten som hvor mange mennesker vi er. > Bangladesh har et av verdens laveste økologiske fotavtrykk, ifølge Global Footprint Network, og er rangert som 185 av 188 land. Norge, på 43. plass, har nesten 7 ganger så stort fotavtrykk.
|
– Vi gjorde det riktige til rett tid. Vi startet fra bunnen av og jobbet oss oppover, sier Mizanur Rahman fra organisasjonen icddr,b.
Han sitter ved et bord sammen med noen kolleger fra organisasjonen, som har vært med på familieplanleggingen siden starten. Det hele begynte så smått på 1950-tallet, før uavhengigheten, men skjøt fart etter 1971.
– Landsfaderen vår, Bangabandhu*, hadde to mål for det nye landet: å produsere mer mat og innføre familieplanlegging, sier han.
* Ærestittelen Bangabandhu (Bengals venn) ble gitt til Sheikh Mujibur Rahman (1920–1975) som var lederen blant grunnleggerne av Bangladesh. Han ble landets første president, og senere statsminister.
Avgjørende hjemmebesøk
Det første som skjedde, var at helsearbeidere over hele landet begynte å dra på hjemmebesøk. Med seg hadde de informasjon om familieplanlegging – og prevensjonsmidler. Familiene lyttet, men p-piller var noe nytt, og mange var skeptiske. Derfor kom man på en annen strategi. Å rekruttere godt utdannede kvinner, fra respekterte familier, lokalt. Det var nøkkelen. Stadig flere begynte å bruke prevensjonsmidler.
– Dette skjedde samtidig med et kulturelt skifte i landet, mot mer likestilling. Etter uavhengigheten var det klart at vi ikke kunne utvikle oss uten å involvere kvinner på alle plan, sier Ariful Alam fra Brac, Bangladeshs største frivillige organisasjon.
Ariful Alam forteller at konseptet med lokale helsearbeidere etter hvert spredte seg til mange andre land, som Afghanistan, Filippinene, Liberia, Uganda og Sør-Sudan. I Bangladesh fikk de omreisende helsearbeiderne raskt et større mandat, fra familieplanlegging til barne- og mødrehelse. Dette førte til at landet gjorde enorme utviklingsfremskritt. Gjennomsnittlig levealder gikk fra 49 år til 72 år i dag. Og barnedødeligheten sank kraftig, fra 228 dødsfall pr. 1000 barn i 1972 til 27 dødsfall i dag.
– Tidligere så vi hele tiden babyer som ikke overlevde, og mødre som døde under fødselen. Nå er det helt annerledes. Det har skjedd en revolusjon, sier Bhabendra Nath Roy Manthu, en nå pensjonert helsearbeider fra landsbygda utenfor byen Dinajpur nordvest i Bangladesh.
Ved siden av helsestasjonen der han har jobbet hele sitt yrkesaktive liv, strekker rismarkene seg mot horisonten. En grusvei fører til nabobygdene.
Joyonti Roy, en helsearbeider i 30-årene, tar sin tunge sykkel og tråkker i vei. Hun gjør akkurat det Bangladeshs helsearbeidere har gjort siden starten, og drar fra hus til hus for å snakke med familier.
– De forteller om helsen sin, barna sine, om noen er gravide, og jeg noterer alt, sier hun.
Et bedre liv
Mye har endret seg i årene siden familieplanleggingen startet i Bangladesh.
Befolkningsspørsmålet har havnet i et helt annet lys verden over. I dag er det få som snakker om overbefolkning, et av de største globale spørsmålene på 1990-tallet.
Mange av ideene på den tiden kom fra boken «The Population Bomb», som kom ut i 1968, og solgte i millioner av eksemplarer. Men selv det første kapittelet, som illustrerer overbefolkning med et gatebilde fra et overfylt nabolag i Delhi, hadde en rasistisk undertone.
Langt senere sa forfatteren, Paul Ehrlich, at han ikke ville ha skrevet boken på samme måte hvis den hadde blitt utgitt i dag. Nå har vi kommet til erkjennelsen av at det er hvordan vi lever, ikke hvor mange vi er, som betyr mest for planeten. Mennesker i Bangladesh har for eksempel et mye mindre klimaavtrykk enn europeere.
For familier i Bangladesh i dag handler det først og fremst om et godt liv i hverdagen. Landet er tettere befolket enn noe annet land (med unntak av øyer og bystater som Qatar og Singapore). Den raske urbaniseringen har gjort Dhaka til et slitsomt sted å bo, ikke minst på grunn av den frenetiske trafikken.
– Foreldre kommer til å ville ha enda færre barn i fremtiden, vi har ikke plass til flere, sier Joyonti Roy før hun sykler i vei.
Spørsmålet er om det blir slik. Det gjennomsnittlige fruktbarhetstallet i Bangladesh har ligget ganske stabilt rundt 2,3 de siste årene, noe som er over reproduksjonsnivået. Mizanur Rahman og de andre på icddr,b vil foretrekke å se at tallet lander på 2,1 barn pr. kvinne, nivået der foreldregenerasjonen blir erstattet.
– Vi trenger for eksempel flere prevensjonsmidler rettet mot menn. 95 prosent avhenger av kvinner i dag. Vi må fortsette å ha ambisiøse mål, vi må ikke bli sløve, sier Rahmans kollega, Karar Zunaid Ahsan.
Samiya Ummey Habiba på benken utenfor kunstbiennalen, har ikke tenkt å skaffe seg barn selv med det første. Men hun vet hva som vil avgjøre valget hennes i fremtiden.
– Jeg vil kunne gi barna mine en god utdannelse, ellers kommer jeg ikke til å få barn. Og det er veldig vanskelig å betale for det om man har flere enn ett eller to barn, sier hun.