Grenseløs tillit
Tillit er følelsen av at andre er til å stole på, noe som gjør oss tillitsfulle. I litteratur fremstilles dette ofte som en barnlig, godtroende tilstand av noe litt naivt – en forbipasserende fase før håp og forventninger nærmest er nødt til å gå dukken. Det er uansett knyttet en risiko til dette, fordi det innebærer en overføring av kunnskap eller makt til andre.
Selv om Norge er utstyrt med både høy sosial og institusjonell tillit sammenlignet med andre land, er norsk tillit hverken grenseløs eller gitt. I sommer vaklet den brått da tillitsvalgte toppolitikere viste seg å ha brutt med standarder for maktposisjoner og krav til personlig integritet. I løpet av få uker måtte to statsråder og én partileder trekke seg som følge av ulike utilbørlige tillitsbrudd.
De føyer seg dessverre alle tre til en lengre liste som demonstrerer at med makt følger en fare for svekkelse av moralsk vurderingsevne. Om sommerens hendelser har rokket ved den berømte norske tilliten, blir ikke umiddelbart synlig. Og kanskje forstår vi ikke betydningen av tillit før den er borte.
Forhåpentlig er tillit mellom folk en uavhengig størrelse, slik en fyr i nabolaget mitt på Grünerløkka i Oslo er et rørende eksempel på. Utenfor bygården der han bor, i et gammelt hjørnelokale på bakkeplan, har han omgitt seg med en grønn oase. På rekke og rad på fortauet langs de graffitidekorerte veggene står sprukne trekasser fylt med jord, der det i løpet av sommeren har grodd til et vell av ulike vekster. I karrige kår, i en kasse delt med enorme solsikker, bærer nå et lite epletre rød frukt, og fra en kraftig maisplante vokser det ut fete, fine kolber.
På vei forbi dette unnselige, asfalterte hjørnet, imponeres man både av de livskraftige vekstene med sin trassige plassering, samt tanken på det som må være en skikkelig real gårdeier som tillater dette lett anarkistiske innslaget. Men mest rørende er selve tilliten som hobbygartneren viser sine røffe omgivelser. Noen kunne ødelagt plantene eller på annen måte sabotert gartnergjerningen. Bare et steinkast unna har det nylig vært både skyting og knivstikking. Men her går ingen på epleslang, som om tillit i seg selv kan flytte fjell om det trengs.
Også litt lenger øst, på Kampen, baserer forretningen Blomsterenga seg på tillit. Her står blomster, planter og jordsekker ute på gaten, også utenfor åpningstid, døgnet rundt. Et håndskrevet skilt ber kundene om å forsyne seg med det de trenger, og betale til det oppgitte Vipps-nummeret.
På langt mer prosaisk vis handler denne månedens sak om kunstige søtningsstoffer også om tillit. Skal vi plassere den hos Verdens helseorganisasjon, som står bak de nye advarslene, eller hos norske helsemyndigheter, som bastant tilbakeviser WHOs vurderinger?
Det er spesielt krevende å navigere i helsefaglige råd, ikke minst når de ender opp i en skyttergravskrig av bastante påstander. WHO understreker at de fortsatt er usikre, men vil være føre var. Norges angivelig fremste ekspert på området, Jøran Hjelmesæth, avviser studiene med funn av mulig kreftfare som «teoretiske ulemper». Paradoksalt nok opererer han selv med en grense for inntak av lettbrus på 4-5 liter. Så hva mener han kan skje om man krysser denne? Det får vi ingen svar på.
Uten at noen med sikkerhet helt vet hvordan søtningsstoffene påvirker kroppen, eller om de kan ha biologiske effekter som ikke ble avdekket før stoffene ble godkjent, uttaler Hjelmesæth likevel at han er «100 prosent trygg» på at kunstige søtningsstoffer ikke utgjør noen helsefare, inkludert det mest brukte, aspartam – opprinnelig et tilfeldig biprodukt i utviklingen av et middel mot magesår. Andre, som ernæringsbiolog Marit Kolby, kaller bruken for «et ukontrollert eksperiment med menneskers helse».
Det fremstår som modig, men også pompøst og bedrevitende å anklage Verdens helseorganisasjon for å være upålitelig. Som WHO, foretar heller ikke Norges eget råd for ernæring sine egne studier, men sammenfatter og vurderer andres, basert på metodologi beskrevet av nettopp Verdens helseorganisasjon.
Nå mener altså norske eksperter at de vet bedre. Hvem vi skal tro på, er også her et spørsmål om tillit.
Kanskje gjør vi best ikke å velge den litterære varianten av naiv godtroenhet.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Vox, Nettavisen, WHO, Reuters, Nasjonalt råd for ernæring/Helsedirektoratet, Wikipedia
