«Muskelklovnene»

I fjor ble actionkomedieserien «Peacemaker» en favoritt for mange. John Cena spiller superhelten som ved både første og andre øyekast ikke akkurat imponerer. Stilen og drakten hans er dustete. Fyren selv er noe av et naut, og han havner stadig i situasjoner han ikke helt behersker. Peacemaker er nok sterk og handlekraftig, men det skorter på så mye annet. Figuren er rett og slett komisk.

Til tross for – eller kanskje på grunn av – sitt lattervekkende og fomlete image, ble Peacemaker et sjarmerende og underholdende bekjentskap. Suksessen var et faktum, og en ny sesong av serien er allerede bestilt.

Den som hever blikket og ser seg litt rundt i dagens actionfilmlandskap, vil få øye på mange skikkelser som deler trekk med Peacemaker. For her har det skjedd ting de siste årene.

Imaget til actionhelten har endret seg radikalt siden det muskelpumpende 1980-tallet, da Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger var de største stjernene.

I overgangen til 1990-tallet måtte den mutte muskelbunten vike plassen for en mer ordrapp og tidvis selvironisk figur, representert ved blant annet Bruce Willis.

Siden er fremtoningen til helteskikkelsene blitt dyttet i en enda mer selvutleverende og komisk retning. Først skjedde det gradvis, og deretter ble det en dominerende trend. I dag har publikum vent seg til at actionhelten både er muskuløs og morsom – gjerne på egen bekostning.

I bransjesjargongen på den andre siden av Atlanteren kalles den nye heltetypen for «The Buff Clown». Kikker man i ordlisten til cambridge.org, ser man at «buff» betyr «å ha en sterk, sunn kropp med velutviklede muskler», så på norsk skulle dette kunne oversettes til muskelklovn. Begrepet er herved lansert!

Kinoaktuelt

Denne våren er det kinopremiere på iallfall tre titler som i større eller mindre grad illustrerer trenden. Oppfølgerfilmen «Shazam! Fury of the Gods», som hadde premiere 17. mars, gir oss et gjensyn med tenåringen Billy Batson (Asher Angel), som ved behov kan forvandle seg til den voksne superhelten Shazam (Zachary Levi). Komikken oppstår som regel ved at Billys umodne og naive sider ikke gjennomgår den samme radikale oppgraderingen som hans fysiske fremtoning gjør.

«Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves», som hadde premiere 31. mars, handler om noen tyver som roter seg ut på dypt vann i en eventyrverden med magikere, trollmenn og fæle uhyrer. Chris Pine og Michelle Rodriguez spiller anførerne for bandittene, mens blant annet Regé-Jean Page og Hugh Grant dukker opp i andre nøkkelroller.

3. mai er det premiere på «Guardians of the Galaxy Vol. 3», det tredje kapittelet i sagaen om de romfarende heltene/opportunistene ledet av Peter Quill (Chris Pratt). Forvent en god blanding av intergalaktisk heltemot, tøys og ironiske kommentarer.

Nittitallstrioen

Den som vil vite når og hvordan denne utviklingen startet, må spole tilbake til 1990-tallet. Tre skuespillere markerte seg i den første fasen av muskelklovnenes inntog.

Jackie Chan var noe av en pioner. Han hadde kombinert sine kampsportferdigheter med fysisk humor helt siden 1980-tallet. Chan spilte ofte typer som var litt sosialt klønete, særlig i romantiske settinger, og han bakte gjerne inn komiske elementer i kampscenene sine.

På 1990-tallet ble Hongkong-stjernen plukket opp av Hollywood. Hans amerikanske debut het «Rumble in the Bronx» (1995), som ble fulgt opp med suksessen «Rush Hour» (1998).

Brendan Fraser (som i mars vant Oscar for beste mannlige hovedrolle i sitt store comeback «The Whale») kunne skilte med imponerende velproporsjonert fysikk, følsomme øyne og humoristisk talent. Han etablerte seg som internasjonal stjerne med «George of the Jungle» (1997), og huskes særlig for filmserien som ble innledet med «Mumien» (1999).

Parallelt tok Will Smith steget fra TV-format og sitcom-serien «The Fresh Prince of Bel-Air» (1990–96), over til helteroller i kinofilmer som «Bad Boys» (1995), «Independence Day» (1996) og «Men in Black» (1997). Smith fikk anledning til å krydre disse rolletolkningene med vittige kommentarer og humoristiske detaljer, noe enkelte mener gjorde det lettere å akseptere ham som leading man for visse segment av det hvite publikumet i USA.

Trenden dabbet av rett etter årtusenskiftet. Perioden som fulgte terrorangrepene 11. september 2001, ble i stedet preget av en mer «realistisk» og hardkokt kontratrend, eksemplifisert med blant annet Jason Bourne-filmene.

Alvorlige tider ga alvorlige helter. Men på 2010-tallet giret muskelklovnene merkbart opp igjen, og denne gangen tok de rett og slett over sirkuset.

Variasjon i feltet

Nå dukket flere nye ansikter opp, og det ble en viss variasjon over humoren. Feltet ble bredere. Den nye bjellesauen var Dwayne Johnson, en diger sjarmklump med bakgrunn som fribryter under aliaset «The Rock». Johnson markerte seg for alvor første gang med tittelrollen i «The Scorpion King» (2002), en spin-off fra «Mumien»-filmene.

Allerede her så man glimt av hans komiske talent, som er tuftet på en likandes selvironi. Det ble senere Johnsons signaturtrekk som skuespiller. Den som vil studere et nyere eksempel på muskelkjempens sjong-lering av humor og heroisme, kan benke seg med «Jumanji: Welcome to the Jungle» (2017). Til og med kritikerne likte den.

Ryan Reynolds’ tolkning av superhelten Deadpool (2016 og 2018) er av et langt grovere kaliber. Her er humoren råere og mer sarkastisk enn noe Johnson har vært med på, og volden er svært grafisk skildret.

Det selvbevisste nivået er høyt. Disse filmene kommenterer sin egen utforming. De dekonstruerer seg selv, med tittelfiguren som engasjert forteller.

Chris Hemsworths versjon av den norrøne tordenguden i for eksempel «Thor: Ragnarok» (2017) bør nevnes. Ditto med Jason Stathams evne til å levere skarpe vitser sammen med høye spark. Ellers har både Channing Tatum, Dave Bautista, Zac Efron og Chris Pratt funnet sine måter å bidra til trenden på. Sistnevnte har hatt et forsprang, siden han opprinnelig slo igjennom med rollen som den hjertegode idioten Andy Dwyer i komiserien «Parks and Recreation» (2009–15).

Damenes fremste representant i øvelsen er antagelig Margot Robbies rolletolkning av den drøye anti-heltinnen Harley Quinn i «The Suicide Squad» (2021), men la oss heller ikke glemme Gamoras (Zoe Saldana) tørrvittigheter i «Guardians of the Galaxy»-filmene.

Selv en veletablert superstjerne som Tom Cruise flørter med komiske opptrinn. Se for eksempel samspillet med Henry Cavill i «Mission Impossible – Fallout» (2018), og da særlig toalettscenen.

Fliringens fordeler

Men hvorfor er det blitt så viktig å være lattervekkende for nåtidens filmhelter? For det første gir humoren dem mer å spille på. Rollefigurene blir mer mangefasetterte. De får blant annet anledning til å vise sårbarhet og svake sider, ved å dumme seg ut. Dette kan ha underholdningsverdi i seg selv, men komikken gjør det også lettere for publikum å relatere seg til helten. Perfekte, veltrente kropper som ubes-været hamler opp med alskens trusler, er rett og slett ikke like engasjerende. Det må finnes aspekter ved helten som vi kan gjenkjenne oss selv i – og ingen er jo perfekte.

Grepet gjør dessuten selve fortellingen mer dynamisk og mindre forutsigbar, siden heltene har en tabbekvote de skal fylle.

Det er ellers mulig å peke på en mer seriøs dimensjon ved muskelklovnens inntog. Miksen av handlekraft og blundere kan for eksempel brukes til å belyse samfunnsmessige forventninger og kulturelle normer knyttet til kroppsidealer og kapasiteter. Komedien kan normalisere en mer avslappet form for maskulinitet og problematisere overdrevne prestasjonskrav.

Fortellingenes underliggende budskap blir at «alle driter seg ut innimellom, selv de av oss med formidable krefter og evner, så ikke få panikk».

Det handler derfor om å akseptere sin egen menneskelighet – indirekte – gjennom å flire av heltenes klovnerier.

Kilder: the-take.com, nofilmschool.com