Nyord
Kanseelleringsbegrepet har fått vind i seilene de siste årene, og kommer som så mye annet fra USA, hvor debatten om cancel culture har rast en stund.
Det er særlig kanselleringer innenfor akademia, medier og kulturliv som har fått oppmerksomheten, siden dette er de tradisjonelle arenaene for meningsutveksling og fritt ordskifte. Nå saboteres dette idealet av radikaliserte mindretall, som mobiliserer og koordinerer aksjoner via sosiale medier, lyder advarslene.
Film- og serieskapere har kanskje vært litt avventende med å ta opp temaet, slik det manifesterer seg akkurat nå, men miniserien «The Chair» (Amanda Peet & Annie Julia Wyman, 2021) testet vannet.
Her møter vi Sandra Oh i rollen som professor Ji-Yoon Kim, den første kvinnelige lederen for engelskinstituttet ved Pembroke University. En av hennes nærmeste kolleger og bekjentskaper, Bill Dobson (Jay Duplass), er nylig blitt enkemann, noe som preger ham voldsomt.
Bills konsentrasjonsvansker og impulsivitet forårsaker et par episoder i forelesningssalen. Blant annet gjør han en nazihilsen (i en forelesning hvor fascisme er en del av temaet). Ganske snart begynner et opptak av den uheldige armbevegelsen å sirkulere på campus, og deler av studentmassen organiserer protester. De vil ha ham kansellert.
Maestro for fall
Nå har en av samtidens mest interessante amerikanske filmskapere, Todd Field («In the Bedroom», 2001 og «Little Children», 2006), tatt opp denne tematiske tråden. Hans siste opus, «Tár», får norsk premiere 10. mars.
Lydia Tár (Cate Blanchett) har klatret omtrent så langt til topps innen den klassiske musikkens verden som det er mulig å komme. Hun er den første kvinnelige hoveddirigenten for den prestisjefylte Berlinfilharmonien, hun er en feiret komponist, og hun har vunnet priser på alt fra Emmy-, Grammy-, Oscar- og Tony-utdelingene. Snart kommer hun ut med en bok om sin egen karriere: «Tár on Tár».
Men den som er kommet til toppen, risikerer å falle dypt. Da Lydia holder en masterclass for musikkstudentene ved The Juilliard School, havner hun i en diskusjon med en av dem, Max (Zethphan Smith-Gneist). Han er ikke interessert i døde, hvite, heterofile komponister som J.S. Bach.
Lydia argumenterer for at han bør interessere seg for selve musikken, og se bort fra overfladiske karakteristika hos personen som har skrevet den. Det ender med at en fornærmet Max stormer ut av auditoriet, mens Lydia roper etter ham: «Hvis talentet til Bach kan reduseres til hans kjønn, fødeland, religion, seksualitet og så videre, så kan ditt talent det også!»
Opptrinnet er blitt filmet, og blir senere lekket – i en redigert versjon som mangler konteksten. Samtidig samles enda mørkere skyer på himmelen over Lydia. Gamle synder, der hun har utnyttet sin posisjon for å oppnå seksuelle relasjoner med unge talenter, truer med å nå offentligheten. En av de tidligere elskerinnene, den emosjonelt labile Krista Taylor (Sylvia Flote), har skrevet en roman basert på sin stormfylte affære med dirigenten.
MeToo-elementet i «Tár» gjør fortellingen mer komplisert – og problematisk – men Fields portrett av musikkgeniet tar bevisst sikte på å romme mange lag og nyanser.
Forholdet mellom kravstore orkesterledere/undervisere og yngre musikere/studenter er også tema i Damien Chazelles «Whiplash» (2014). Her pisker Terence Fletcher (JK Simmons) sine arme aspiranter så nådeløst at perkusjonisten Andrew Neiman (Miles Teller) anmelder ham og får ham sparket. En stund senere møtes de to tilfeldigvis på en jazzklubb, og lærer Fletcher har ikke glemt det han oppfatter som et svik.
Gammelt tema
Kanselleringstematikken har vært behandlet på film også langt tidligere. Lenge før hun ruvet i Harry Potter-filmatiseringene og «Downton Abbey» – ja, selv før rollene i periodedramaene til Merchant og Ivory – spilte Maggie Smith tittelrollen i «Miss Jean Brodies beste år» («The Prime of Miss Jean Brodie». Regi: Ronald Neame, 1969). Innsatsen ble premiert med Oscar for beste kvinnelige skuespiller.
Jean Brodie er lærer på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Hun er veldig oppsatt på å gi elevene sine en god kulturell ballast og tar dem derfor med på gallerier og museer. Dessverre er hun også en beundrer av Italias fascistiske diktator Benito Mussolini.
Lærere står i det hele tatt i frontlinjen under enhver epokes kulturkrig og rammes fort av tiltak hvis de underviser på en kontroversiell måte. «Dead Poets Society» (Regi: Peter Weir, 1989) gjorde en hel generasjon kjent med uttrykket «carpe diem». Robin Williams er uforglemmelig som professor Keating, engelsklæreren som revolusjonerer undervisningsopplegget ved en internatskole for gutter i 1950-tallets Vermont.
Andre ganger er det privatlivet som vekker anstøt. «Professor Marston & The Wonder Women» (Regi: Angela Robinson, 2017) er basert på den sanne historien om psykologen William Moulton Marston (Luke Evans), mannen som skapte tegneseriefiguren Wonder Woman. Marstons bidrag til superhelt-panteonet var imidlertid en konsekvens av at han ble fratatt universitetsstillingen, mislyktes som forfatter og trengte en inntektskilde. Den akademiske karrieren røyk fordi han levde i et polyamorøst forhold med to kvinner. Hustruen Elizabeth (Rebecca Hall) mistet også universitetsjobben i den prosessen. Tredje part i konstellasjonen var studenten Olive Byrne (Bella Heathcote).
Yrkesforbud i filmbyen
Hollywood elsker å lage film om seg selv og sin egen historie. Derfor har svartelistingen av venstreorienterte filmarbeidere under McCarthy-perioden vært en frodig inspirasjonskilde. Fra slutten av 1940-tallet til slutten av 50-tallet førte den reaksjonære og paranoide senatoren Joseph McCarthy en kampanje for å røyke ut reelle og innbilte kommunister i USA, noe som i praksis ga mange i den liberale filmbyen yrkesforbud.
«Inherit the Wind» (Regi: Stanley Kramer, 1960) bruker en berømt rettssak fra 1925 (hvor en lærer sto anklaget for å ha undervist om Darwins lære) som metafor for tilstandene under mccarthyismen. Den er siden spilt inn på nytt tre ganger (i 1965, 1988 og 1999).
Et av de mest kjente ofrene for svartelisting-en i Hollywood var manusforfatteren Dalton Trumbo. Hans skjebne skildres i «Trumbo» (Regi: Jay Roach, 2015), hvor Bryan Cranston («Breaking Bad») har hovedrollen.
«PK» og «woke»
Selv om dagens kanselleringsiver ofte knyttes til den bredere debatten om «woke», er fenomenet blitt praktisert av – og mot – alle politiske grupperinger. Hollywood har nok lettere for å dvele ved konservative og reaksjonære overtramp, men det er tross alt også flere film-skapere som har pekt nese av venstreorientert politisk korrekthet.
I satiren «The Last Supper» (Regi: Stacy Title, 1995) introduseres vi for et studentkollektiv som utøver den mest definitive formen for kansellering: De tar livet av sine meningsmotstandere. Metoden er gift, som serveres til utvalgte middagsgjester. I bakgrunnen skimter vi med jevne mellomrom den høyrepopulistiske programlederen Norman Arbuthnot (Ron Perlman), som irriterer kollektivmedlemmene voldsomt. (Rollefiguren er løst basert på radioverten og kommentatoren Rush Limbaugh.) Filmens klimaks kommer selvsagt da Arbuthnot tar plass ved middagsbordet.
Langt mildere og ettertenksomt går det for seg i «The Human Stain» (Regi: Robert Benton, 2003, basert på Philip Roths roman fra 2001). Her spiller Anthony Hopkins den tidligere universitetsprofessoren Coleman Silk, som mistet jobben etter å ha ytret seg på en måte som ble tolket rasistisk av studentene. Silk bærer imidlertid på en dypt personlig hemmelighet – han har afrikanskamerikansk opphav, men er født med lys hud. Han er altså et eksempel på såkalt «racial passing».
Når en samfunnstendens gjør seg gjeldende på såpass inngripende vis som kansellering gjør, er det tross alt bare naturlig at filmskapere interesserer seg. Mer er på vei. Emile Hirsch («Lords of Dogtown», «Into the Wild», «Once Upon a Time in Hollywood») har hovedrollen i Michael A. MacRaes innspillingsklare «My Time’s Up». Hirsch skal spille rollen som en stand up-komiker, Micky Hoffman, som opplever å få karrieren nullstilt etter å ha tråkket over grensene for dagens humor. Omstendighetene sender ham til hjemtraktene, hvor han blir mentor for en gruppe yngre komikere – som alle sammen er veldig woke.
Dette høres ut som en situasjon hvor ulike perspektiver skal brynes mot hverandre.
Er det lov å håpe at filmen også vil vise hvordan debatten kan foregå på en fruktbar og sivilisert måte?
Kilder: Wikipedia, Imdb.com, Deadline.com, The Spectator, The New York Times, Yahoo Entertainment, Kermode and Mayo's Take (Youtube), Echo Chamberlain (Youtube).
Endringslogg: I papirversjonen av denne saken sto det at Todd Haynes har regissert filmen «Tár». Det er feil, og navnet er nå rettet til Todd Field.
Her finner du de omtalte titlene:
«The Chair»: Netflix
«Tár»: Norsk kinopremiere 10. mars.
«Whiplash»: Allente, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, Itunes, Google Play, 2 Play, Prime Video.
«Miss Jean Brodies beste år»: («The Prime of Miss Jean Brodie»): Tilgjengelig på dvd. Kan leies som dvd på enkelte biblioteker.
«Dagen er din»: («Dead Poets Society»): Allente, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, Itunes, Disney+, Google Play.
«Professor Marston & The Wonder Women»: Allente, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, Itunes, Viaplay.
«Inherit the Wind»: Tilgjengelig på dvd.
«Trumbo»: Allente, Blockbuster, SF Anytime, Telia Play, Itunes og Prime Video
«The Last Supper»: Itunes
«The Human Stain»: Allente, SF Anytime, Telia Play, Viaplay, Itunes