Batroun/Beirut, Libanon

Det er en solfylt tirsdag formiddag i Batroun, en by ved middelhavskysten nord i Libanon. På barneskolen Saint Joseph des Pères Capucins har elevene nettopp gått ut til friminutt. Lærerne går én etter én inn døren til lærerværelset. Joseph Semaan, som underviser i økonomi, slår seg ned i en av sofaene.

– Jeg skal snart videre. Jeg jobber på tre skoler i tre ulike byer nå. Likevel tjener jeg ikke engang 200 dollar, sier han og rister på hodet.

De andre nikker. Situasjonen på skolen er verre enn de noen gang kan huske. Libanons økonomiske krise – ifølge Verdensbanken en av de verste i verden siden 1800-tallet – har skapt totalt kaos i landet. Valutaen har tapt mer enn 90 prosent av verdien, menneskers kjøpekraft er uthulet, og andelen som lever i fattigdom, er fordoblet, fra 40 til over 80 prosent.

Sammen med pandemien og eksplosjonen i Beirut i 2020 har krisen satt skolen i en fortvilet situasjon. Det mangler penger til alt: lærernes lønninger, materiell og bøker, aktiviteter og utflukter. Human Rights Watch advarte nylig om at utdanningssystemet er «på vei til å kollapse».

– Det er en ond sirkel. Du kan ikke studere uten strøm til å tenne en lampe. Du kan ikke prestere uten mat i magen. Du kommer ikke til skolen uten penger til bussen, sier Mohammad Hammoud fra Center for Lebanese Studies.

På baksiden av skolebygningen i Batroun, med vinduer ut mot en liten skolegård, ligger klasserom med fargesterke veggmalerier. I ett rom står det lave benker, i passe høyde for en femåring. Barna i rommet leser høyt fra bøker med alfabetet. Rev, hale, øre, leser de: ulike ord med den arabiske bokstaven «dh».

– Vi har alltid hatt mange aktiviteter, men nå skjærer vi ned på alt. Vi pleide å kjøpe egg fra naboens høner for eksempel, som hakker i jorden på andre siden av muren, men det har vi sluttet med, sier Viviane Sfeir som underviser i førskolen.

Langvarige strømbrudd

I 2022 kom de libanesiske elevene endelig tilbake til skolebenkene etter en rekke lange avbrudd. Da pandemien brøt ut, valgte man umiddelbart å stenge alle skoler. Ideen var å flytte undervisningen på nett, men virkeligheten ble en annen. Mange familier hadde hverken datamaskiner eller telefoner som barna kunne bruke, og heller ikke tilgang til internett eller strøm. En alvorlig strømmangel har fulgt i krisens spor, og den statlige strømforsyningen kommer nå bare noen timer hver dag. Brummende aggregater dekker en del av behovet, men regningene er nå høyere enn mange familiers inntekt.

En rekke lærerstreiker førte så til avlyste skoletimer og kortere semestre. I 2020 mistet elevene hele 75 prosent av skoleåret. Høsten 2021 kortet utdanningsministeren skoleuken ned til fire dager, med en dag til hjemmestudier.

– Vi ser hvordan det rammer våre små barn. Når de kommer tilbake etter lange perioder hjemme, har de vanskeligere for å leke sammen. Vi må begynne om på nytt, sier Viviane Sfeir.

Galopperende utgifter

Saint Joseph des Pères Capucins finansieres helt av foreldre. Slik er det for 60 prosent av landets elever:

Libanon har flere private enn statlige skoler, og de statlige har et utbredt dårlig rykte. Landet bruker bare 2 prosent av BNP på utdanning, sammenlignet med Norges drøye 7 prosent.

– Men alle privatskoler er heller ikke bra, tvert imot. Mange holder veldig lav kvalitet. Vi pleier for spøk å kalle dem for «nærbutikker, sier Ghada Azar, rektor ved den statlige skolen Jaber Ahmed Subah.

Hun sitter på sitt kontor ikke langt fra strandpromenaden i Beirut. Et mykt sollys kommer inn gjennom de store vinduene. På veggene henger tegninger og innrammede fotografier. Et av dem forestiller Angela Merkel, som besøkte skolen da hun var i Libanon for fire år siden.

– Vi pleide å bli kalt perlen blant Libanons skoler. Vi har alltid hatt en bra virksomhet, sier Ghada Azar, som har jobbet i skolevesenet i 44 år.

Hun tar frem en bunke papirer som er stiftet sammen. Generator 15 millioner, står det. Kopiering 3 millioner. Vaktmester 675 000 – den offisielle minstelønnen som tidligere tilsvarte cirka 4500 kroner, men i dag er verdt mindre enn 200.

– Dette er vårt tidligere budsjett, det holder ikke til noe nå. Vi betaler lærerne 3,5 millioner i stedet for 1,5 millioner, men det er ingenting det heller, sier hun.

Langs en av veggene står esker med bærbare datamaskiner som ennå ikke er pakket ut. Skolen har knapt noe strøm, så elevene kan ikke bruke dem. I forrige skoleår kom det ingen skolebøker i det hele tatt. Ifølge Human Capital Index er det ventet at barn i Libanon kun når 52 prosent av sitt fulle potensial som voksne, sammenlignet med norske barns 77 prosent.

– Situasjonen er vanskelig for alle, men kanskje aller verst for flyktningene, spesielt de unge. Mindre enn 1 prosent av de syriske elevene fullfører skolen og går ut i niende klasse. 

I en liten bygning ved en parkeringsplass i Beirut bor søsknene Saleh, som opprinnelig kommer fra Damaskus i Syria. Lillesøsteren går på Ghada Azars skole, de to eldste på en ungdomsskole i nærheten. De har timer om ettermiddagen i en gruppe med andre syriske elever.

– Men vi ville heller gått i en blandet klasse om formiddagen, med både libanesere og syrere, sier trettenårige Aisha Saleh.

De siste årene har søstrene tilbrakt mer skoletid hjemme enn på skolen. Og når de endelig har vært på skolen, er undervisningen blitt dårligere enn tidligere.

– Det er ikke som før. Vi har havnet etter, vi har gått glipp av så mye. Og nå bruker vi bøker som noen andre allerede har skrevet i, sier Saleh.

Nekter å gi opp

En del av sorgen i det som skjer, er at Libanons skoler alltid har hatt et godt rykte. Nå har mange dyktige lærere sluttet. En representant for Libanons engelsklærere sa i et intervju at halvparten av deres lærere nå
er steder som Dubai og Oman. American University in Beirut (AUB), Libanons mest prestisjefulle universitet, har begynt å bygge en campus på Kypros.

Men mange vegrer seg for å gi opp. Tahaddi, en barneskole i ett av Beiruts mest utsatte områder, deler ut batteridrevne lamper og powerbanks til sine familier og gir leksehjelp til mer enn hundre elever fra andre skoler.

I byen Hammana er alle barns skolepenger blitt betalt av mennesker fra Hammana som har flyttet utenlands. Flere skoler har begynt med diskrete avbetalingsplaner der de som har råd, betaler mer enn de andre.

– Vi utestenger ikke elever som ikke kan betale. Vi er som en familie, det er derfor jeg jobber her, sier Siham Achi, rektor ved Saint Joseph des Pères Capucins i Batroun.

Et nytt nettverk har fått navnet Nafda, som betyr både omveltning og storrengjøring. Ideen på kort sikt er å sette skoler i kontakt med hverandre, og på lang sikt å bygge et helt nytt system, uavhengig av landets politikere.

– Vi vil skape et alternativ. Vi er som bønder, vi sår frøene for fremtiden, sier Maria Hibri, en av initiativtagerne.

Ved den videregående skolen College Notre-Dame de Jamhour har en gruppe elever lansert en gratis plattform der elever fra hele landet kan strømme skoletimer, chatte med lærere og få studiestøtte etter behov.

– Utdanning er det viktigste som finnes. Vi vil at alle i Libanon skal ha samme muligheter, sier 17 år gamle Maria Chebli, en av de fire grunnleggerne.

– Vi har brukt folkefinansiering for å betale lærerne. Vi vet hvor lave lønninger de har og hvor mye de kjemper.

De fire vennene tok eksamen i sommer og er på vei for å fortsette sine studier utenlands, i USA eller Sveits, avhengig av hvor de kommer inn. Men så vil de vende tilbake til Libanon.

– Jeg skal studere og bli sivilingeniør. Siden vil jeg komme hit og bygge opp landet på en bedre måte. Da jeg var liten, hørte jeg alltid om hvor bra Libanon var tidligere. Jeg vil at mine barn skal oppleve det samme, sier Christy Chivi.