Klagesang ved reisens slutt
«Dere trenger en krig.» Denne småbrutale meldingen kunne smelle fra min foreldregenerasjon dersom det ble pirket i maten, klaget på kjedsomhet eller stein i skoen. Foreldrenes krigstidserfaringer ble nærmest uvirkelige for oss som barn eller ungdom i den nye norske tryggheten vi ramlet inn i. Der besteg vi tidenes velstandstrone og tillot oss å si blæh til fiskepudding.
Ikke rart vi fikk høre det av og til.
Mange av oss kunne fortsatt hatt god bruk for det. For var det én norsk ferdighet som utviklet seg i takt med velstanden, var det å finne ting å klage over.
Da krigen kom til Europa i februar, var det høye bensinpriser som dominerte den norske debatten, en gjenganger som fortsatte langt inn i året. Etter bensinen, sto strøm for tur. Med krigen som en medvirkende årsak til de høye energiprisene, var det nesten som man kjente på et ørlite fellesskap med ukrainerne – til man selvsagt raskt tok inn over seg at et utbombet strømnett er hakket verre enn dyr strøm.
Men med unntak av Ukraina-krigen var det knapt noen annen enkeltsak enn strømkrisen som preget norske medier i så stor grad i året som gikk. Hos Fredrik Solvang var strøm tema i «Debatten» hele syv–åtte ganger i det siste året. Da strømstøtten dempet gemyttene og regnværet til slutt fant veien til alle de tomme vannmagasinene, ble det bedre plass også til andre temaer.
Så begynte Putin å rasle med atomknappen, og gjorde krigen brått mer virkelig også her. Vi ble bedt om å lagre mel, vann, sodd og jod. Sporadisk bekymring dukket opp for at vi kunne bli krigslei av den tette mediedekningen.
Men koronaen hadde gjort oss godt vant til ensaks-dominans. Og da vi endelig var på vei mot å legge viruset bak oss – som vi trodde en stakket stund – kom det som var et langt mer truende og aggressivt angrep: En gal manns invasjon av et naboland. For livredde ukrainere i bomberom var det uansett en umulig luksus å tenke på smittevern.
Og døden, ødeleggelsene og ukraineres frykt røsket i hjerterøttene, så vi nedlot oss ikke til å bli lei av å lese om denne krigen. Men vi kunne heller ikke gå lei, for det gikk knapt en uke uten nye konsekvenser av den, også for oss – i form av inflasjon, krympflasjon, renteøkning – og militær beredskapsheving.
I et år da en blodig krig raser knappe 200 mil fra Norge, er det noe dypt forstyrrende ved at vi i all vår fred og generelle velstand likevel alltid finner noe å klage på. De siste ukene av dette året er laksemilliardærene blant dem som har gjort seg aller mest bemerket i norsk klagesang.
De, som ellers helst sitter bemerkelsesverdig stille i båten når utslipp, dyrevelferd, lus og rømming er på agendaen, tok i november klagingen til nye høyder. Vi skulle forstå deres motvilje mot å skatte av fellesskapets sjenerøse utlån av fjordene til bruk for deres enorme, private inntjening.
Samtidig var verden for øvrig opptatt med å forholde seg til undertrykking, politiske drap, orkaner, sult, tørke, skogbranner, flommer, masseskytinger, avskoging og høyrenasjonalisters fremmarsj.
Slike lite lystige utviklingstrekk preger naturlig nok også årets årskavalkade i denne utgaven av Aftenposten Innsikt. I forsøket på å lage et kvalifisert utvalg av vesentlige hendelser som har preget dette året, har mange av dem dessverre ofte negativt fortegn.
På denne tiden i fjor skrev The Economist om ti utviklingstrekk verd å følge med på i 2022. Med unntak av Ukraina-krigen, bød de på relativt treffsikre spådommer. Én av dem pekte på hvordan kryptovalutaenes fremvekst ville føre til en kamp om den økonomiske fremtiden.
I januar ble et kryptoselskap notert for svimlende 320 milliarder kroner. I november ble det slått konkurs til overskrifter som «Tidenes finans-skandale». Selskapets spinnville opp som en løve, ned som en skinnfell-ferd har mye til felles med verdens utvikling dette året.
Og bakom klagemuren dundrer krigen.
Tine Skarland, redaktør.
