Babyen i boksen

De tette båndene mellom foreldre og barn og, ikke minst, betydningen av arv og opphav gjør slektskap til et evig sentralt tema, uansett kulturkrets eller tidsalder. Med på lasset til en slik instinktiv besettelse følger nesten like intense funderinger om hva slags plass adoptivbarn skal ha, og hva slags skjebne de får.

Temaet vies oppmerksomhet i en av årets julefilmer – den sørkoreanske filmen «Min vakre stjerne», regissert av Hirokazu Kore-Eda (kjent for «Shoplifters»).

Her møter vi vaskerieieren Sang-hyeon (Song Kang-ho), som jobber frivillig for en lokal kirke hvor kameraten Dong-soo (Gang Dong-won) er ansatt.

Det kan høres idealistisk ut, men duoen driver en lyssky binæring med utgangspunkt i et av kirkens sosiale tilbud: Den såkalte «babyboksen» hvor fortvilte mødre i full anonymitet kan levere spebarn de ikke klarer å ta seg av. Nå og da selger de to kompisene slike barn på det illegale adopsjonsmarkedet.

Dette er også planen da So-young (Lee Ji-eun) etterlater sin nyfødte ved kirken. Men akkurat denne unge moren vender plutselig tilbake. Hun innser hva karene planlegger og bestemmer seg for å bli med dem på intervjuer av mulige adoptivforeldre. Samtidig er to politietterforskere i hælene på barnetyvene.

Filmen ble møtt med 12 minutters applaus etter visningen på Cannes-festivalen, og flere kritikere har bemerket hvordan den behandler sine krevende problemstillinger på en spesielt ettertenksom måte og belyser dem fra flere perspektiver. For hva er barnets beste?

Mer enn tåreperser

Enhver fortelling om foreldreløse er i utgangspunktet tragisk, siden premisset forutsetter at mor og far er borte – på en eller annen måte. I tillegg til en grunnleggende sårbarhet hos slike barn, er det heller ingen automatikk i at vordende verger eller adoptivforeldre nødvendigvis er gode mennesker.

Blant klassikerne som utpensler hvor fæl en slik skjebne kan arte seg, er Charles Dickens roman «Oliver Twist» (1838), som er filmatisert en rekke ganger. De mest anerkjente versjonene er David Leans dramatisering fra 1948, og musikalversjonen «Oliver!» (1968), regissert av Carol Reed. Livet til stakkars Oliver går fra ille til verre i flere steg, men samtidig venter en radikal omveltning i siste akt, da det nettopp er mysteriet om hovedpersonens opphav som blir avslørt.

Akkurat dette fortellergrepet er inspirert av virkelig eldgamle fortellinger. Den best kjente er bibelhistorien om Moses i sivet. Moren, en jødisk slave i faraoenes Egypt, plasserer sin nyfødte gutt i en kurv og sender den nedover Nilen. Kurven ender opp i sivet langs elvebredden, hvor ingen ringere enn faraoens datter oppdager barnet – som hun tar til seg. Dermed blir slavesønnen adoptert inn i selveste kongefamilien. Da Moses som voksen får vite hvem han egentlig er, påtar han seg rollen som jødenes frigjører.

Også dette dramaet er flittig filmatisert. En interessant nytolkning av fortellingen finnes i Ridley Scotts «Exodus: Gods and Kings» (2014).

Utsatt og utvalgt

Kun de færreste blir religionsstiftere, men motivet med adoptivbarnet som vokser opp til å bli en ruvende lederskikkelse, er en solid gjenganger i legendenes verden. Alle barn kommer med potensial til å sette sitt preg på verden, men de som ender opp som heltefigurer, har påfallende ofte vokst opp uten kontakt med sine biologiske foreldre. Det gjelder for eksempel kong Arthur, Supermann, Luke Skywalker og Harry Potter.

Innen superheltsjangeren er dette grepet nesten blitt en klisjé. Forklaringen kan være at statusen som foreldreløs dytter helten kraftigere i retning av et avgjørende karakterdannende veivalg – hvor hen må bestemme seg for hva slags person man ønsker å være. Den som ikke kjenner opphavet sitt, må nødvendigvis bale litt ekstra med slike spørsmål.

Ideen her er altså at outsiderposisjonen eksponerer protagonisten tydeligere for livets realiteter, og tvinger frem en mer aktiv holdning til egne leveregler. Ofte er det en fristelse involvert, i form av «den mørke siden» – som jo kan appellere til et hevnbehov eller maktbegjær hos outsideren.

Alle disse aspektene er bakt inn i den undervurderte actionkomedien «Shazam!» (David F. Sandberg, 2019). Her tvinger omstendighetene en urgammel trollmann til å satse på fosterbarnet Billy Batson som Den utvalgte. 14-åringen gis evnen til å forvandle seg til en voksen superheltversjon av seg selv, men det tar litt tid før Billy også innser ansvaret som følger med superkreftene.

Djevelbarn og bittersøte øyeblikk

Hvis fortellerperspektivet ikke tilhører adoptiv-barnet, så tildeles det gjerne adoptivforeldrene. Da siver også en uhyggelig mulighet inn: Hva om ungen allerede er viet til «Den mørke siden»? Hva om adoptivbarnet er ondt? Denne angsten er kanalisert gjennom en rekke grøssere, deriblant «The Omen» (Richard Donner, 1976), der et amerikansk diplomatpar adopterer en pjokk som viser seg å være Antikrist fra Johannes’ åpenbaring.

I «Orphan» (Jaume Collet-Serra, 2009) handler det om en adoptivdatter med mørke hemmeligheter og morderiske tilbøyeligheter.

Fullt så apokalyptisk pleier det ikke å være i dramasjangeren, hvor det oftere er de bittersøte sidene ved adopsjon som trer sterkest frem. Situasjonene som skildres, kan fortsatt være problematiske, men filmene søker som regel å balansere sorger og gleder.

I den glimrende tsjekkiske «Kolya» (Jan Svěrák, 1996) lar den middelaldrende ungkaren og skjørtejegeren František seg overtale til å inngå et proformaekteskap med en russisk kvinne som har en liten sønn, Kolya.

Da hun stikker av til Vesten, står František høyst ufrivillig igjen med ansvaret for stesønnen. En langt eldre klassiker om voksne, enslige mannfolk som brått blir reservepappaer, er Charlie Chaplins «Småen» (1921).

Vanskene med adopsjon – for alle parter – er tema i den finske «Den beste av mødre» (Klaus Härö, 2005). Under Vinterkrigen ble mer enn 70 000 finske barn sendt i sikkerhet til skandinaviske land. Niårige Eero blir én av disse, etter at faren dør og moren mister evnen til å ta vare på ham.

Eero havner på den svenske landsbygda, der Signe blir hans nye mor. Hun sliter imidlertid med å være emosjonelt tilgjengelig for gutten. 

Voksenkontakt

Det knytter seg naturlig spenning til møter mellom biologiske foreldre og barnet de måtte gi slipp på, særlig hvis det skjer etter at den adopterte er blitt voksen. Den britiske tragikomedien «Philomena» (Stephen Frears, 2013) bygger på en sann historie og skildrer hvordan journalist Martin Sixsmith blir kjent med Philomena Lee, som 50 år tidligere ble tvunget til å adoptere bort sin nyfødte sønn. Siden har hun forsøkt å spore ham opp, uten hell. Sixsmith begynner å grave i saken på hennes vegne.

I «Secrets and Lies» (Mike Leigh, 1996) er det adoptivbarnet som i voksen alder tar kontakt med sin biologiske mor. Det skaper forvirring, siden datteren er svart, mens moren er hvit. Er det blitt begått en feil i arkiveringsprosessen?

«Lion» (Garth Davis, 2016) bygger i likhet med «Philomena» på faktiske forhold. I 1986 går den indiske femåringen Saroo seg bort fra familien sin i Calcutta. Han ender etter hvert på barnehjem og blir adoptert av et australsk ektepar, men etter mer enn 20 år blir han besatt av tanken på å finne igjen sin indiske familie.

Artsoverskridende arrangementer

Adopsjonsskjebner er selvsagt også noe som i høy grad kan engasjere de yngste delene av filmpublikumet. Filmskapere ser dog ut til å trå litt forsiktig når de snakker til barn om dette delikate temaet, da barnefilmer ofte plasseres i fantasiuniverser. Her kan snakkende dyr adopteres av menneskefamilier eller menneskebarn bli adoptert av dyr.Funksjonen til disse artsoverskridende arrang-ementene er (iallfall delvis) å bygge inn litt polstring til virkeligheten.

«Paddington» (Paul King, 2014) og «Stuart Little» (Rob Minkoff, 1999) kan være eksempler på den første konstellasjonen, mens fortellingen om Mowgli nok er selve kroneksempelet på den siste.

Mange kjenner Disneys tegnefilm «Jungel-boken», men færre har kanskje fått med seg at det i 2018 kom en dataanimert versjon av Kiplings eventyr – «Mowgli» – regissert av Andy Serkis.

Fortellinger om adopsjon kommer i forbausende mange former og rører ved noe dypt i oss – uansett hvem vi selv måtte være.