Ambassadør eller snylter

I tiårene etter andre verdenskrig herjet reisefeberen blant unge eventyrlystne. Men flyreiser var fortsatt forbeholdt folk med god råd. Norske ungdommer stilte seg derfor opp langs veiene. Med tommelen i været og stedsnavn som Gøteborg, Hamburg og Paris skrevet på pappkartonger, hadde de et håp om å få haik ut i verden. Men den eldre generasjonen var ikke like begeistret for denne reiseformen.

«En usmakelig sport» var betegnelsen Norges Bondekvinnelag brukte for å beskrive trenden, og de kom med en innstendig bønn til norske foreldre om å forby barna sine å drive med den slags. Kvinnesaksavisen Norges Kvinder kalte reiseformen for en «tiggergang som er alt annet enn tilrådelig». Ifølge avisens journalist var disse ungdommene dårlige ambassadører for hjemlandet.

Dette mente hun å kunne bevise via en fæl opplevelse hun selv hadde hatt med haikere. «En gang fikk vi endatil grov munn, fordi vi ikke hadde tatt opp to sterke friske unge gutter».

Hun hadde uansett ingen lyst til å hjelpe ungdom som ville «oppleve landeveien og reise gratis, istedenfor å være hjemme og gjøre produktivt arbeid».

Dårlig reklame

Dette snylteargumentet ble ofte brukt mot haikerne. Og kriminalsjefen i Oslo var også blant dem som var indignerte fordi noen evnet å reise Europa rundt uten transportkostnader. For ham var definisjonen på en turist «en person som har en ordnet livsførsel, og som i ferietiden tar seg en tur for sine egne penger», mens en haiker var en som «snylter på andre for å kunne få gjennomført sine reiseplaner».

I England hadde man hatt en lignende diskusjon gående siden starten av 1950-tallet. Da rektoren ved kostskolen Abbotsholme talte til sine elever før sommerferien et år, advarte han dem mot å begi seg ut på landeveien og drive «dårlig reklame for det britiske folk». Deretter talte hertugen av Devonshire om hvor viktig han mente det var å bruke fritiden til noe praktisk og konstruktivt, som for eksempel å lese bøker.

Selv representanter fra International Youth Hostel Federation tok til orde mot fenomenet. De så det egentlig som sin oppgave – i et Europa som nylig hadde vært herjet av krig og var på vei inn i den kalde krigen – å sette ungdom i stand til å reise slik at de kunne ta på seg rollen som «ambassadører for vennskap og mellomfolkelig forståelse». Men samtidig fryktet IYHF at haiking ville føre til en ukultur som ville skade deres egen bevegelse.

«Thelma og Louise» Skuespillerduoen Ine Jansen og Linn Skåber (t.h.) poserte haikende i veikanten i 2012. Foto: Krister Sørbø/VG/NTB

Klåfingrede bilister

Det ble også advart om at reiseformen kunne være direkte livsfarlig. Sommeren 1965 ble en norsk jente plukket opp av en bil i Sverige, og den mannlige føreren forgrep seg på henne. Hun unnslapp til slutt ved å kaste seg ut av bilen i fart, og måtte ha et opphold på sykehus.

Norges Kvinder meldte senere om at piken heldigvis var «kommet hjem på en skikkelig reisemåte». En talsmann for trafikkmyndighetene lot seg sitere på følgende i samme avis: «En vanlig bilfører kan vanskelig lastes når han tar opp en pike i bilen, som er freidig nok til å stoppe en enslig mannlig bilist, og deretter misforstår og tror at jenten er ute med ganske bestemte hensikter.»

Hva hadde den kvinnelige journalisten å si til en slik uttalelse? «Sant nok».

Haiking mot Hitler

I USA kom National Safety Council med en rapport hvor det ble hevdet at det i 1969 fant sted hele 35 000 kriminelle handlinger med direkte tilknytning til haiking. FBI hadde siden midt på 1950-tallet kjørt en kampanje mot haiking i form av en plakat med overskriften «Death in disguise».

Plakaten avbildet en ung mann i dress som sto og haiket langs veien, mens en bil med en smilende familie stopper for ham. «Er han en munter kar på ferie, eller en rømling på flukt? Er han hyggelig selskap eller en sex maniac? En vennlig reisende eller en gal morder? Ikke ta sjansen!»

Plakaten var signert J. Edgar Hoover, byråets sjef, som skal ha sagt at det å ta opp en haiker, var som å foreta en forbikjøring rett før en krapp sving – i ingen av tilfellene vet sjåføren hva hen har i vente.

Døden i forkledning Skremselsplakaten var signert av FBI-sjefen selv, J. Edgar Hoover

Et drøyt tiår i forveien hadde amerikanske myndigheter dog tatt en helt annen tone overfor haikerne. Under krigen hadde man hatt restriksjoner på bruk av bensin og gummi, som var svært viktige ressurser for militæret. Sjåfører hadde derfor blitt oppfordret til enten å ta opp folk som ba om skyss, eller melde seg inn i en bildelingsklubb.

Propagandaplakater ble trykket opp og klistret på vegger i byene. Noen av dem hadde vennlige oppfordringer om å plukke opp haikere, mens en annen rettet følgende beskyldning: «Når du kjører alene, kjører du for Hitler!»

Brune bens bi-hensikter

Både FBI og avisen Norges Kvinder hadde jo til en viss grad rett – farlige hendelser kunne absolutt oppstå i forbindelse med haiking – også for sjåførene. Denne frykten kom til uttrykk i diverse B-film-er. I 1953 ble det utgitt en skrekkfilm med tittelen «The Hitch-Hiker».

Plottet i filmen går ut på at to venner plukker opp en haiker. Vedkommende viser seg å være en bevæpnet sosiopat på flukt fra politiet. Haikeren truer med å drepe dem begge så fort han ikke har behov for deres hjelp lenger. De to vennene planlegger å rømme, men det er bare et problem – den farlige haikeren har en fysisk skavank, som gjør at det ene øyet hans alltid er åpent. Dermed kan de to kompisene aldri være sikre på om fyren sover eller er våken.

Filmen ble promotert med følgende frase: «Har du noensinne plukket opp en haiker? Vi kan garantere at du vil la være etter å ha sett denne filmen.» Filmselskapet fikk tilsendt en haug med sinte brev fra haikere fordi det plutselig hadde blitt enda vanskeligere å få skyss.

Også kvinnelige haikere kunne utgjøre en fare for bilistene. Et svensk motor-magasin advarte mannlige bileiere mot å la seg lokke av «piker med solbrune ben». Det hadde nemlig forekommet, ifølge journalisten, «at en bilist har stanset opp nettopp på grunn av et par slike ben, og deretter blitt overfalt og ranet av benenes medhjelper som hadde gjemt seg i nærheten.» Magasinets skribent forfattet så følgende kjøreregel for sine mannlige lesere: «Bilister bør betenke brune bens bi-hensikter».

Eventyrlyst En norsk ungdom på vei ut i Europa ved hjelp av tommelen i 1967. Faksimile fra ukebladet Aktuell

Haikere for fred

Midt i den moralske panikken sto haikerne selv. Og de kjente seg neppe igjen i de negative beskrivelsene. Da en norsk haiker fikk en artikkel på trykk i ukebladet Aktuell i 1967, tok han til orde for at eventyrlysten ungdom som ham selv, faktisk kunne bidra til varig fred på kontinentet. Der norske kvinnesaksjournalister og engelske kostskolerektorer hadde hevdet at haikerne var dårlige ambassadører, var han av stikk motsatt oppfatning:

«I en verden som er delt opp i blokker, sterkt rustet med kjernefysiske våpen nok til å utslette alt liv på kloden, kan det internasjonale haikemiljøet i Europa være med på å utjevne motsetningene. Man kan nesten si at haikeren er en slags ambassadør for sitt land. Han treffer mange flere mennesker enn andre turister.»

Og med personlige kontakter følger større forståelse og gjensidig respekt.