Myttji lys å myttji varme
Enda så mange gode, livsnødvendige grunner mennesket gjennom historien har hatt for å holde seg våkne og på vakt, har vi aldri klart å overvinne behovet for å hengi oss til søvnen, uansett hvor uoppmerksomme og sårbare den gjør oss. Vi får riktignok veldig mye annet ut av å sove. Under ideelle forhold sørger søvnen for overhaling av hjernen, bearbeiding av opplevelser og minner og restitusjon av kroppen. Noen vil ha det til at den også gjør oss kreative.
Men så var det dette lyset da, som vi hungrer etter gjennom den mørke årstiden. Endelig er det her. Alt i oss vil få mest mulig ut av de lange dagene, som vi vet så altfor godt tar brått slutt om noen få uker. Solen vet å spille kostbar. Ikke før har den steget til værs før den snur igjen – og det før de fleste av oss har rukket å starte ferien. Så synker den igjen, visstnok i en raskere bane enn den steg. Vi har ingen tid å miste. Og det siste vi har lyst til da, er å sove.
Det er heller ikke mye hjelp å få fra kroppens egne mekanismer. Det etterlengtede lyset undertrykker produksjonen av melatonin – hormonet kroppen trenger for å forstå at det er tid for å overgi seg til søvnen. Da kan det bli lang vei til Hypnos – søvnguden.
Heller ikke varmen bistår fysiologiens behov. Kroppen er normalt avhengig av et avkjølende temperaturfall et par timer før leggetid. Det harmonerer dårlig med vår ultimate ferieopplevelse av varmest mulige dager og kvelder, som forhindrer kroppstemperaturen i å falle tilstrekkelig for en dyp og restituerende søvn.
Er det ikke lyset eller varmen, har naboen garantert noe drilling, grilling eller gressklipping på gang som tidsfordriv fordi hen selv heller ikke får sove. Og ikke før har vi sovnet, før måkene starter dagen med iltre skrik, stadig lenger inn i landet og byenes bakgårder.
Det meste ved måten vi lever livet på om sommeren, som vi klamrer oss til som om den skulle være vår siste, forstyrrer kroppens indre klokke. Søvn-forskernes fremste, om ikke riktig så feststemte, anbefaling for å avhjelpe søvnen, ikke minst om sommeren, er å følge faste leggetider.
Og pass nå endelig på kaffe- og colainntaket. Tålegrensen for koffein varierer, men har en halveringstid på flere timer for de fleste. Her i gården må kaffen dessverre parkeres allerede klokken 13:00 om det ikke skal gå ut over søvnkvaliteten.
Litt hyggeligere er rådet om å ta inn lyset i fullt monn når solen står høyest. Det vil kunne tvinge den egenrådige kroppen til å spille mer på lag. Den vil garantert også belønne oss dersom vi dropper å ta med mobilen til sengs og ikke aktiverer hjernen unødig med skjermens «ulende» blålys.
Det siste vi ønsker, er å forbinde sengen og soverommet med søvnløshet. Sengen bør brukes til maks to ting, og de er begge potensielt livgivende.
En gang overnattet jeg i en trill rund seng i Molde. Det var på et hotellrom dedisert i takknemlighet til byens store sønn Kjell Magne Bondevik. Jeg sov ikke spesielt godt. Om det skyldtes fraværet av vante sengerammer eller de mange portrettene av Bondevik som stirret ned på meg fra veggene i rommet, er jeg usikker på.
Uansett form, drømmer jeg om en madrass med hestetagl – hule hestehår. Når de varmes opp, trekker de til seg fuktigheten du avgir om natten. Dermed holdes du varm om vinteren og sval om sommeren. Selv om solen i Abu Dhabi aldri går ned senere enn dagsrevytid, sover visstnok emiratets prinsesse på en hestehårsvariant til et par millioner kroner.
Jeg klarer meg fint med en gjennomsnittsmodell, selv om vi her nordpå sliter med noe mer lys sommerstid. Jeg må bare spa opp 100 000 kroner først.
Kanskje skulle man prøvd å sove på en tynn matte på gulvet, slik japanerne gjør. Det gir dem angivelig bedre blodsirkulasjon, mindre ryggplager og bedre holdning i samme slengen. Folkeslaget som lever lengst i verden, kan jo være inne på noe. Japan har sin berømte lysfestival i den mørke årstiden. I Norge feirer vi lyset hele sommeren. Og vi ville ikke byttet den bort for noe.
Sove kan vi jo gjøre til vinteren.
Tine Skarland, redaktør.
