Protester kveles

Mange deler nok min frustrasjon over at Russlands innbyggere ikke gjennomfører omfattende protester. Jeg kjenner daglig på ønsket om at noen i Russland kan rope så høyt at det faktisk høres – at noen kan bryte gjennom informasjonståken og vekke den folkelige harmen og indignasjonen som vår egen befolkning opplevde denne våren. Det er flere årsaker til at dette ropet ikke har manifestert seg.

Selvfølgelig er det mange som støtter opp under invasjonen i ulik forstand – noe annet ville være ønsketenkning. Noen ønsker faktisk krig, dessverre, men langt flere er for-ledet til å tro at Russlands krigføring er god fredspolitikk. Jeg mistenker også at en hel del ønsker å tro på propagandaen for å rettferdiggjøre egen passivitet.

Det finnes imidlertid mange med god kjennskap til hva som skjer, og som er fundamentalt uenige i Putins politikk. Hvorfor får vi ikke i det minste demonstrasjoner med 100 000 mennesker i Moskva? Er det virkelig ikke en stakkarslig prosent av befolkningen i hovedstaden som kan stå opp mot krigføringen? Hvis du er av dem som går og venter på en russisk revolusjon à la mars 1917, så må du belage deg på å vente lenge. Det er ikke fordi motstanden ikke finnes, men fordi Putins regime har utallige måter å undertrykke den på.

Et rettslig minefelt

I det følgende vil jeg vektlegge hva jeg kaller den «grå undertrykkelsen». I Russland er den uformelle politikken like viktig som den formelle, og ofte sauses teknisk sett rettslige (hvite) elementer sammen med fullstendig ulovlige (svarte).

Mange russiske lover er ekstremt ulne. Til sammen danner de et slags rettslig minefelt hvor ingen kan føle seg trygge. 

Mange russiske lover er ekstremt ulne. Til sammen danner de et slags rettslig minefelt hvor ingen kan føle seg trygge. Når lovene selv gir lite veiledning til hvordan de skal håndheves, blir gjerne politiske signaler en rettesnor for hvem som faktisk rammes av lovverket. Typisk er det kritikere av makten som tas først, men regimet skyver lovens bokstav foran seg og nekter iherdig for politisk innblanding. Samtidig forstår politi, dommere, regimekritikerne selv og store deler av publikum at det hele er teater. Pussig nok er også det en del av mekanismens styrke: Fordi folk forstår det politiske bakteppet, virker rettssakene politisk avskrekkende. Det viktigste er ikke å følge loven, men å følge signalene som indikerer hvem som faktisk er ment å rammes av loven. Dermed oppstår en form for skyggelovverk.

De siste årene er den grå undertrykkelsen blitt utfordret innenfra. Autoritær politikk kommer oftere ut i klartekst og i lovs form. I vår fikk for eksempel Russlands forbud mot massemediers bruk av ordet «krig» mye oppmerksomhet. For ti år siden ville man kanskje ha brukt brannvernforskrifter eller påstander om korrupsjon som påskudd for å ramme de samme mediene. Men Putins autoritære regime er fortsatt langt fra lovmessig, upersonlig og systematisk i sin undertrykkelse av ytringsfriheten. Fordi det politiske systemet er grunnleggende ugjennomsiktig, spørs det om vi noen gang kommer dit. Innviklede påskudd brukes fortsatt i mange tilfeller. Personlige samtaler påvirker fortsatt hvem som tas og ikke tas. Lovtekst og batong anvendes gjerne i kombinasjon.

Eksperter på autoritært styre

Russland har blitt omtalt som et foregangsland hva angår autoritært styre. Til tross for at landets storbyer er moderne og befolkningen høyt utdannet, har Putin maktet å holde på makten svært lenge. En del av suksessen har vært politisk passivisering. Politiske alternativer er blitt systematisk luket bort over to tiår, og valgene manipuleres på det groveste. Massemediene blir kontrollert, og sivilsamfunnet er blitt mistenkeliggjort for å redusere samfunnsdeltagelse. Dette har funnet sted samtidig som at propaganda og militarisme blir spredt ovenfra og ned i enormt omfang.

Heldigvis er ikke denne overordnede passiviseringspolitikken nok til å stoppe alle. Aldri har jeg møtt så mange beherskede, dyktige og modige mennesker som blant russiske aktivister, kritiske journalister og opposisjonspolitikere. Når åpen motstand blir nærmest umulig, er det bare de sterkeste som står igjen. Men for dem har Putins regime kraftigere lut.

Siden opptrappingen av krigen i februar er protester slått ned enda mer brutalt enn tidligere. Opposisjonsnettverkene forteller om folk som arresteres og bankes opp for den minste lille gest – knapt nok noe som kan kalles en organisert protest: Noen for å ha holdt et blankt papirark demonstrativt foran seg, andre for å ha skrevet «to ord», eller «barn» på det. De arresteres gjerne umiddelbart. Noen melder om tortur under forhørene. En rask og hensynsløs reaksjon hindrer motstanden i å nå ut i befolkningen, og for den individuelle aktivist innebærer det høy kostnad for marginal effekt.

Den russiske befolkningen er godt øvet i å fortolke politiske signaler. Da Russland innførte strenge straffer for å spre informasjon om krigen som avvek fra den offisielle linjen, diskuterte samtidig Moskvas hauker påståtte «femtekolonister» i det russiske samfunnet. Harde tider krever harde midler, sies det, og gjeninnføring av dødsstraff er blitt foreslått med diffuse begrunnelser.

Kombinasjonen av voldsbruk, rettssaker, politiske signaler og angiveri er selvfølgelig dypt avskrekkende. 

En hel rekke næringslivsledere er funnet drept de siste månedene – noen av dem sammen med familiene sine.

Usikkerheten definerer situasjonen. Hverken vi eller Russlands innbyggere vet hvor dyp krisen vil bli eller hvem som blir dens vinnere og tapere.

For å styrke avskrekkingseffekten er også angiveri gjenopptatt som virkemiddel. Studenter og skoleelever blir for eksempel oppfordret til å melde fra om lærerne ikke preker Putins politikk fra kateteret. Allerede før krigen ble et stadig økende antall lærere og akademikere fengslet etter anklager om forræderi og spionasje. Flere skoler har på sin side fått besøk av politiet for å sørge for at elever som har deltatt i protester, blir sparket fra studiene – og må leve videre med stigmaet.

Denne kombinasjonen av voldsbruk, rettssaker, politiske signaler og angiveri er selvfølgelig dypt avskrekkende. Og når rettssikkerheten og respekten for menneskeverdet er i fritt fall, er det ingen som vet hvor alvorlige konsekvenser en protest mot krigen kan få for den enkelte. Ingen vet hva som vil skje i forbindelse med neste presidentvalg eller om det i det hele tatt vil bli noe valg. Mange russiske borgere leser om pågående krigsforbrytelser og kjenner sovjetisk historie. De vet at det alltid kan bli verre.

Nyanser av grått

Når et land går inn i en slik tunnel, virker situasjonen unektelig svart. Så hvorfor kaller jeg deler av denne undertrykkingen grå? Fordi gråfargen betegner avskrekkingens uhåndgripelige og sammensatte karakter, og fordi Russland fortsatt foretrekker å skyve loven foran seg.

Noen prominente kritikere blir riktignok drept, men langt flere blir stilt for retten med påskudd om diverse lovbrudd. Saken til den kjente opposisjonslederen Aleksej Navalnyj ble konkludert i skyggen av invasjonen. Han ble dømt til ytterligere ni år for svindel og ringeakt for retten, og sannsynligvis følger enda hardere dommer mens han sitter inne.

Russiske domstoler hadde i mai behandlet over 2000 saker basert på anklager om diskreditering av Russlands væpnede styrker. Over 15 000 er blitt arrestert for å delta i antikrigsprotester siden februar. Men dette gir en dårlig indikasjon på omfanget av undertrykkelsen, ettersom langt flere er blitt rammet av «grå» prosesser.

I skolen mister for eksempel noen lærere jobben for påståtte «umoralske handlinger» med referanse til arbeidsretten, mens andre saker meldes til politiet. Flere av arrestasjonene har vært utpreget brutale, som for å understreke at dette liksom er livsfarlige ekstremister. I en ungdomsskole i St. Petersburg ble for eksempel læreren Gennadij Tytsjina midt i undervisningen pågrepet av væpnet politi, etter tidligere å ha uttalt at hun var stolt over å være ukrainsk. I Novosibirsk fikk lærer og aktivist Irina Tolmatsjeva døren slått inn av et spesialteam etter å ha stilt spørsmål ved offisielle russiske tapstall i klassen.

En ny grå favoritt hos politiet denne våren var å varetektsfengsle krigsmotstandere i to døgn på bakgrunn av påståtte bombetrusler.

Så lenge befolkningen ikke makter å forene seg til en samlet protest, vil undertrykkelsesapparatet være sterkt nok til å holde aktivistene marginalisert.

Kulturlivet slipper heller ikke fri. I mai ble for eksempel en sak opprettet mot den kjente rockeartisten Jurij Sjevtsjuk etter at han på en konsert foran et jublende publikum erklærte at Moderlandet ikke er presidentens rumpe som må kysses hele tiden. Mange artister må avlyse på grunn av oppdiktede «tekniske problemer» hos arrangøren etter press fra politiet.

Langt fra alle anklagede blir domfelt. Mange saker blir henlagt, og etter to dager meningsløs varetektsfengsling kan man ofte slippe ut igjen. Dessverre er dette lite å rope hurra for, for de grå prosessene gjør likevel livet surt på mange måter. De holder offeret opptatt med evig hets i form av inspeksjoner, konfiskeringer av utstyr, dokumentasjonskrav, reiseforbud, avhør og rettsprosesser. Tiden til faktisk å protestere og informere blir dramatisk kortet ned, og det blir umulig å kombinere protester med et vanlig liv.

Undertrykkingen innebærer også en stigmatisering av både individer og organisasjoner, som gjør videre virksomhet både vanskelig og farlig. Dessuten kommer slike prosesser sjelden alene, men følges gjerne av en strøm av rettssaker, trakassering og/eller vold. Om en sak blir henlagt, hjelper det lite, fordi de rettslige påskuddene uansett bare er ammunisjon i en politisk kamp.

Som kollektiv har Russlands befolkning stått på sidelinjen mens det russiske demokratiet har blitt torturert lenge og vel foran øynene deres. Veldig mange burde ropt mye høyere mye tidligere. Samtidig er det klart at demokratiet ikke døde en naturlig død, men ble drept fra toppen. Mange av dem som protesterer i dag, har allerede kjempet mot overmakten i to tiår. Andre har levd hele sitt liv under Putins regime, men makter likevel å se gjennom tåken. I begge tilfeller utviser de et imponerende mot og klarsyn og fortjener vår støtte og respekt. Men så lenge befolkningen ikke makter å forene seg til en samlet protest, vil undertrykkelsesapparatet være sterkt nok til å holde aktivistene marginalisert.

Alt håp om endring er likevel ikke ute, særlig ikke på sikt. Det som kan endre den fastlåste situasjonen, er kanskje først og fremst en ekstraordinær hendelse vi ikke kan forutse – og slike er jo historien full av − eller dissens blant undertrykkerne selv.