Såret nasjonalfølelse. Få hundre meter fra Eiffel-tårnet står tre enkle søyler og kaster korte skygger over gangstien langs Seinen. På de innfelte displayene glir en vertikal strøm av navn i trikolorens rødt, hvitt og blått. Det nasjonale minnesmerket over franskmenn som mistet livet under Algeriekrigen, ble reist i 2003 etter at den franske stat noen år tidligere endelig anerkjente at det hadde funnet sted en krig, og ikke bare en «pasifiserende operasjon» på eget territorium.

Den sårede nasjonalfølelsen har tatt lang tid å lege, og det er få som stopper opp for å kaste et blikk på Triumfbuens estetiske og historiske motstykke: Det beskjedne monumentet over det franske imperiets endelikt.

Under den koloniale storhetstiden var Algerie selve kronjuvelen i et fransk imperium som strakte seg fra Dunkirk i nord til Brazzaville i sør. Fra 1830 til 1870 hadde Frankrike gradvis lagt under seg store deler av dagens Algerie og gjorde i 1881 sine erobringer om til et eget fransk fylke. Grunnen var det store antallet europeiske settlere som hadde slått seg ned i det frodige beltet langs kysten. Disse skulle etter hvert komme til å utgjøre rundt én million mennesker og legge beslag på over 40 prosent av jorden som tidligere hadde tilhørt de innfødte muslimene. Mens europeerne monopoliserte både den økonomiske og politiske makten i provinsen, ble de innfødte underlagt et lovverk som langt på vei reduserte dem til rettsløse slaver.  

Selv om det etter algeriernes innsats for Frankrike under første verdenskrig ble noe lettere for muslimer å få fransk statsborgerskap, vokste det på 1920- og 30-tallet frem organiserte motstandsbevegelser, særlig knyttet til gjenoppdagelsen av en islamsk identitet og en importert kommunistisk antikolonialisme. Disse tendensene ble understøttet av en eksplosiv befolkningsvekst: I 1936 besto den muslimske befolkningen av seks millioner mennesker, en tredobling siden 1871. Frem mot det offisielle krigsutbruddet i 1954 skulle tallet øke til ni millioner.

Krigen. Den væpnede konflikten startet egentlig allerede i 1945. Da sto for første gang en mer eller mindre samlet muslimsk bevegelse bak kravet om løsrivelse fra Frankrike. Et lenge undertrykt politisk raseri blandet seg med jihadiske tendenser på landsbygda, og situasjonen kom snart ut av kontroll. Da en demonstrasjon 8. mai 1945 ble forsøkt stoppet av politiet i byen Sétif, gikk muslimer til angrep på de europeiske settlerne. I løpet av tre dager ble 102 europeere drept på bestialsk vis, og represaliene var like nådeløse: De franske styrkene henrettet mistenkte uten dom, mens egne settlermilitser slaktet ned sivile muslimer for fote. Ifølge samtidige britiske observatører ble minst 6000 muslimer drept; det offisielle algeriske tallet er siden blitt satt til 45 000.  

Både voldsnivået på algerisk side og proporsjonene på den franske responsen skulle danne mønster for den kommende krigen. Det samme skulle konfliktens tredeling mellom nasjonalister, settlere og den franske hæren. De forskjellige venstreorienterte franske regjeringene etter 1945 skulle alle prøve å styre etter en tredje kurs mellom de ekstreme nasjonalistene og de konservative settlerne: Drevet av ideologi, men også av ønsket om å redde fransk stolthet og storpolitisk tyngde gjennom å beholde det afrikanske imperiet, søkte de nå endelig en større økonomisk og politisk integrasjon av den muslimske befolkningen.

Men de spede forsøkene på sosiale og politiske reformer kom for sent og kunne ikke forhindre at Algeriekrigen for alvor brøt ut i 1954 da flere av aktivistene fra 1945 dukket opp igjen som ledere for Front de Libération National (FLN). Nasjonalistbevegelsen hadde nå kun én målsetning: Væpnet kamp for algerisk selvstendighet.

De spede forsøkene på sosiale og politiske reformer kom for sent og kunne ikke forhindre at Algeriekrigen for alvor brøt ut i 1954.

Den franske regjeringens svar på FLNs tiltagende terrorkampanje var et sett med fullmakter som ga militæret carte blanche i kampen mot nasjonalistene. Tortur og henrettelser ble en del av strategien, sammen med masseinternering av befolkningen på landsbygda. I 1959 befant hele to millioner algeriere seg i franske leire, en god del av dem riktignok i velutrustede landsbyer bygget som en del av den franske regjeringens moderniseringsprogram.

Men selv om de over 450 000 franske soldatene etter hver fikk kontroll over den militære situasjonen, tvang internasjonalt press og det algeriske folkets stadig klarere ønske om selvstendighet, frem et behov for en politisk løsning. Tilnærmelsene skulle først føre til en ny terrorkampanje, nå i regi av Organisation de l'Armée Secrète (OAS), en allianse av europeiske settlere og elementer i det franske militæret som var mot Algeries løsrivelse fra Frankrike. Men selv ikke forsøket på et militærkupp i regi av ledende franske generaler, kunne til slutt hindre signeringen av en fredsavtale i Evian 19. mars 1962. Tilbake på slagmarken lå rundt 27 000 franske soldater og sivile, og antagelig godt over ti ganger så mange algeriere.            

Minnekrigen. Men 50 år etter den offisielle slutten på krigshandlingene, raser fortsatt striden om historien for fullt i Frankrike. Forsøket på å gjøre 19. mars til nasjonal minnedag for krigens ofre, ble i 2002 forkastet av nasjonalforsamlingen fordi krigen for mange franskmenn langt fra var over med Evian-avtalen.

«Den blodigste dagen for sivilbefolkningen i løpet av hele krigen var 5. juli 1962», sier historikeren Jean-Jacques Jordi. «Og de som betalte den høyeste prisen, var europeerne.» I sin ferske bok «Un Silence d'Etat» tar han for seg tidligere hemmeligholdte franske arkiver, for å kartlegge hvor mange europeere som ble drept etter at fredsavtalen ble inngått. Særlig hendelsene i byen Oran rundt selve uavhengighetsdagen 5. juli 1962, står sentralt for de europeiske settlerne eller «svartfotingene» («les Pieds-Noirs») som de gjerne kaller seg:

Ifølge Jordi ble over 300 av dem massakrert i det han mener var en bevisst strategi for å drive europeerne ut av landet. For settlerne var hendelsen en viktig utløsende faktor for en av de største folkevandringer i moderne europeisk historie: Fra april til august 1962 forlot over 700 000 europeere Algerie med kurs for Frankrike. «Svartfotingene» og deres etterkommere har stadig et horn i siden til den franske stat som de mener ikke grep inn for å hindre massakren. «Deres organisasjoner ønsker at myndighetene skal anerkjenne at de ble etterlatt, og at staten lot være å beskytte sine egne borgere», sier Jordi. «Min bok gjør at Frankrike ikke lenger kan nekte for dette.»

Fra april til august 1962 forlot over 700 000 europeere Algerie med kurs for Frankrike.

Harkiene ble forfulgt. En annen betydelig gruppe har vel så god grunn til å føle seg sveket av den franske stat. Mange av de såkalte harkiene, de rundt 250 000 algeriere som i løpet av krigen ble rekruttert av det franske militæret for å kjempe mot FLN, gikk en dyster skjebne i møte i det uavhengige Algerie. «Titusenvis, kanskje hundre tusen harkier ble massakrert med sine familier, og vi vil at Frankrike anerkjenner sitt ansvar», sier Fatima Besnaci, leder for organisasjonen Harkis et droit de l'homme, i sin leilighet i Latinerkvarteret. «Sommeren 1962 gjorde Røde Kors det klart at harkier ble mishandlet i Algerie, og at de burde bli hentet over til Frankrike. Men ingenting ble gjort.» I stedet ble harkiene nektet innreise og offisielt fratatt sitt franske statsborgerskap i juli samme år.

Rundt 90 000 ble likevel reddet ut i hemmelige operasjoner, ofte i regi av franske offiserer med dårlig samvittighet, og drøyt halvparten av dem endte opp i gamle militærbrakker sør i Frankrike. Besnaci og hennes familie skulle tilbringe 15 år i forskjellige leirer, helt til hun og andre barn av harkier gjorde opprør mot forholdene i 1975.

«Først da gikk det opp for franskmenn flest at disse leirene faktisk fantes», sier hun. De velorganiserte «svartfotingene» så raskt det politiske potensialet, og basert på myten om at de hadde vært «brødre» i fransk Algerie, lot mange unge harki-etterkommere seg verve inn i et miljø som skulle gi viktig næring til det fremvoksende franske høyreekstreme partiet Front National.

Men på 1990-tallet kom harkiene på andre tanker: «De begynte å forstå at deres foreldre hadde vært kolonisert på linje med andre algeriere, og opplevd de samme urettferdighetene», sier Besnaci. Hun var selv blant dem som nå startet egne interesseorganisasjoner for harkier og begynte å definere en identitet i tydelig opposisjon til «svartfotingene». «De har sin særegne historie, vi har vår», understreker hun. «Det eneste vi har felles, er at vi dro over Middelhavet i 1962. De er på ingen måte blitt behandlet på samme måte som oss: De ble ikke plassert i leirer, de ble ikke etterlatt, og de ble ikke fratatt sitt franske statsborgerskap.»

I tillegg har gruppen måttet kjempe mot fordommer på den antikoloniale franske venstresiden: Stemplingen av harkiene som «kollaboratører», i tråd med FLNs retorikk, er en stereotypi som ikke speiler de oftest svært sammensatte beveggrunnene for harkienes deltagelse på fransk side i krigen. «Vi har nå gjort historien mer kompleks. Den er ikke lenger i svart-hvitt», sier Besnaci.

Historisk revisjonisme. Men dette er bare to av aktørene i den franske minnekrigen: Det store algeriske immigrantmiljøet som ikke har sin identitet forankret i krigens sluttfase, markerer årlig massakren på opptil 200 algeriere 17. oktober 1961, da fransk politi gikk løs på en fredfull demonstrasjon i regi av FLN i Paris. Det franske kommunistpartiet har på sin side en egen markering for å minnes de ni personene som ble drept utenfor en metrostasjon i Paris under en antifascistisk demonstrasjon mot OAS kort tid før fredsavtalen. I tillegg har de profesjonelle franske soldatene og de mange tusen reservistene som ble kalt inn til krigen, sine egne historier å fortelle.  Legger man sammen alle disse gruppene, er i dag minst 7 millioner franskmenn bærere av Algeriekrigens minner og traumer.

Om krigen de første 30 årene etter fredsavtalen var et tabu, har de siste ti til 15 årene budt på en kakofoni av stemmer som snart har åpnet opp de fleste av krigens erfaringsrom og grundig fragmentert den nasjonale fortellingen. Et beleilig offer i dette skredet av personlige vitnesbyrd og historiografiske nærstudier, synes å være Frankrikes eget historiske ansvar for tragedien.

«Utforskningen av krigen som sådan, tildekker tidvis dens årsaker», innrømmer Benjamin Stora, en av Frankrikes fremste historikere og en tidlig tilhenger av en pluralistisk tilnærming til Algeriekrigen. «Debatten i Frankrike befatter seg i liten grad med det koloniale systemets opp-rinnelse og årsakene til at det ble etablert. Disse store spørsmålene har man ikke helt tatt om bord ennå.»

Den offisielle debatten har de siste årene heller beveget seg fra pluralisme til åpen historisk revisjonisme: I 2005 lovfestet Frankrike, som eneste tidligere kolonimakt, de positive konsekvensene av koloniseringen, særlig i Algerie og Nord-Afrika. I skoleverket skal man nå formidle et «balansert» bilde av fransk imperialisme, mens blant annet en egen Fondation pour la mémoire de la guerre d'Algérie skal presentere den offisielle versjonen til et større publikum.

I 2005 lovfestet Frankrike, som eneste tidligere kolonimakt, de positive konsekvensene av koloniseringen, særlig i Algerie og Nord-Afrika. I skoleverket skal man nå formidle et «balansert» bilde av fransk imperialisme

«Problemet er at hvis man vil jobbe med minnet etter denne krigen, så må man invitere algeriske historikere», sier Stora. «Jeg vil høre fra de tidligere koloniserte selv om det virkelig var positivt eller negativt. Enn så lenge har man ikke engang kommet på ideen å invitere dem.»

Politisk minnemarkering. For den profilerte statsviteren Olivier Le Cour Grandmaison som inngående har studert det koloniale systemet, er dommen klar: «Det var et politisk prosjekt som forutsatte plyndring av jorden, massefordrivelser og massakre av lokalbefolkningen, en brutal form for krigføring og et svært repressivt juridisk regime», oppsummerer han i sin leilighet i det fasjonable 5. arrondissement. «Det er på høy tid at myndighetene anerkjenner Frankrikes ansvar, både for krigsforbrytelser og for forbrytelser mot menneskeheten, begått i Algerie mellom 1830 og 1962.» Han innser likevel at minnemarkeringen antagelig heller vil avføde nye revisjonistiske utspill, siden enkelte av «svartfotingenes» interesseorganisasjoner nå spiller en viktig rolle i maktkampen på høyresiden i fransk politikk. «Det er et absolutt imperativ for Nicolas Sarkozy å gjenvinne en del av denne velgergruppe hvis han vil komme til andre runde i presidentvalget», sier Grandmaison. «Fordi styrkeforholdet mellom UMP (Sarkozys parti) og Front National (partiet til Marine Le Pen) i det siste har hellet kraftig i favør av sistnevnte, vil markeringen på et politisk, historisk og symbolsk nivå kunne ha stor betydning kort tid før valget.»   

Selv om det under Sarkozy tidvis har kommet innrømmelser for å sikre franske bedrifter viktige kontrakter i Algerie, sitter en offisiell unnskyldning for krigen og den koloniale fortiden langt inne. Det samme er nok tilfellet for Sosialistpartiet og deres kandidat François Hollande, siden flere av partiets forløpere og historiske lederskikkelser sitter med mye av ansvaret for krigen. Det var en venstreorientert regjering, ledet av den tidligere motstandsmannen og sosialisten Guy Mollet, som et drøyt tiår etter seieren over Nazi-Tyskland startet den militære storoffensiven mot Algeries nasjonale frigjøringsbevegelse. Blendet blant annet av en misjonstanke med røtter tilbake til den franske revolusjonen, var de ute av stand til å se den historiske ironien: «Vi ønsker at Algeries befolkning skal bli friere, mer broderlige og mer likestilte; med andre ord mer franske», som en minister uttrykte det.

François Mitterrand, Frankrikes siste sosialistiske president, var innenriksminister i Mollets regjering og signerte angivelig flere dødsdommer mot medlemmer av FLN. «For dagens Sosialistparti ville anerkjennelsen av forbrytelser begått av Frankrike under kolonitiden være svært smertefullt», konkluderer Grandmaison. «Ikke minst fordi Hollande selv har markert sitt nære forhold til Mitterrand.»

50 år etter den blodige slutten på Frankrikes koloniale eventyr, vil det neppe bli satt et endelig punktum for et av nasjonens mørkeste kapitler. 

*Tall og historisk fremstilling er primært hentet fra Martin Evans: «Algeria – France's Undeclared War», Oxford University Press 2012.