Fra bunnen av

Brødristeren er kanskje ikke verdens mest kompliserte maskin, men hvor krevende er det å bygge sin egen – helt fra bunnen av? Det spørsmålet ønsket den britiske designeren Thomas Thwaites å finne svaret på. Alle råmaterialene ble sanket «fra naturtilstanden», uten snarveier. De nødvendige mineralene hentet han egenhendig ut av gruvegangene, før han bearbeidet dem etter gamle metallurgiske metoder. Én etter én ble brødristerdelene håndlaget.

Eksperimentet tok ni måneder og påførte Thwaites produksjonskostnader som var 250 ganger dyrere enn butikkprisen på brødristeren han brukte som konstruksjonsmodell. Underveis dokumenterte han hvert steg i arbeidsprosessen. Notatene ble publisert som «The Toaster Project: Or a Heroic Attempt to Build a Simple Electric Appliance from Scratch».

Hva ble så resultatet av alt slitet? Et designmessig monster av en brødrister, som kortsluttet ved første forsøk.

Dermed hadde Thwaites illustrert et sentralt premiss for vårt teknologiske samfunn: Det er tuftet på finjustert samspill av en lang rekke spisskompetanser. Apparatene og maskinene våre kan hjelpe oss med det utroligste, men ingen enkeltperson besitter egentlig den hele og fulle kompetansen som kreves for å sette sammen produktene.

Brødristere er nå én ting. Halvlederbrikkene i datamaskinene våre er tilvirket i en prosesskjede som visstnok består av cirka 1000 enkelttrinn.

Hver eneste gjennomteknologiserte samfunnssektor er beheftet med sine akilleshæler. Forvitrer kompetansen og kunnskapen, blir det fort en nesten umulig oppgave å opprettholde det teknologiske nivået. Maskinene risikerer å bli tomme skall. Hva da?

Når teknologi blir myte

Underholdningsindustrien viser at dette uroer oss. Tematikken står sentralt i noen av science fiction-sjangerens beste og mest kjente verker.

I George R. Stewarts postapokalyptiske klassiker «Earth Abides» (1949) erfarer helten Ish etter hvert at hans iherdige forsøk på å videreformidle minnet om fortiden, har feilet. De nye generasjonene, som ikke har opplevd «magien» ved det gamle industrisamfunnet, slutter å høre på ham.

Det er ikke så underlig. Hvis maskinene bare står der, som stumme og uvirksomme monumenter, mister de relevans. I beste fall oppstår det noen myter rundt levningene, som bidrar til å holde liv i en viss interesse.

Dette er ett av motivene i David Mitchells roman «Cloud Atlas» (2004), som ble filmatisert i 2012. Handlingen består av kapitler fra flere steder og tidsperioder, deriblant Hawaii i år 2321, hvor befolkningen er redusert til primitive stammer. De kjenner likevel til ruiner etter den falne høykulturen, som de har et mytologisert forhold til. Meronym (Halle Berry) tilhører en nomadisk gruppe som fortsatt behersker mye av fortidens kunnskap. Zachry (Tom Hanks) blir hennes guide for å finne frem til det hun har satt seg som mål: restene av en kommunikasjonsstasjon.

«Cloud Atlas» (2012) Meronym (Halle Berry) behersker mye av fortidens kunnskap og Zachry (Tom Hanks) hjelper henne.

Tematikken skildres også i H.G. Welles «The Time Machine» (filmatisert i 1960 og 2002). Her møter vi en hologrambibliotekar, den kunstige intelligensen Vox, som den tidsreisende Alexander Hartdegen treffer ved to anledninger: Først i 2030, i et hypermoderne New York Public Library. Deretter en halv evighet senere, i et teknologisk regressivt samfunn hvor de enkle eloiene holder seg vekk fra «spøkelset» i bibliotekruinene.

Flerfaktorkatastrofer

Uroen vi føler på, trenger ikke være så søkt. Vi har mistet både biblioteker og kunnskapskomplekser tidligere. Noen av for-tidens språk og alfabeter er blitt uforståelige – og er det fortsatt. Romerne mestret kunsten å lage spektakulære byggverk i betong, bare se på kuppelen på Pantheon. Men denne kunnskapen gikk i glemmeboken. Teknikken gjorde ikke skikkelig comeback før på 1800-tallet.

Tapt kunnskap Romerne laget spektakulære byggverk i betong, som kuppelen på Pantheon i Roma. Så gikk kunnskapen i glemmeboken.

Sivilisasjonen har også «gått i revers» ved et par historiske tilfeller. Mange vil tenke på Romerrikets fall, mens bronsealderens kollaps fra rundt 1206 fvt. er et tidligere eksempel. Da gikk stater og imperier under, mens skrive- og leseferdighetene gikk tapt.

Baksiden av en avansert samfunnsstruktur er sårbarhet, og for vårt tilfelle er den potensielle fallhøyden stor. Hvordan vil vi takle et scenario med flere samvirkende katastrofer? Hva om vi for eksempel rammes av en kraftig solstorm – som setter strømnettet ut av funksjon – midt under en hissig pandemi?

De såkalte «Miyake-hendelsene» er solstormer som kan bli 10 til 100 ganger kraftigere enn den berømte «Carrington-hendelsen» i september 1859, da telegrafsentraler tok fyr og telegraflinjer ble ødelagt.

Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Detaljene om akkurat hva som eventuelt kortslutter det moderne samfunnet, er likevel mindre interessante enn spørsmålet om hvordan vi vil klare oss etterpå.

En umiddelbar konsekvens blir at vi kuttes av fra våre mest brukte informasjonskilder. Plutselig må du løse påtrengende problemer du aldri har vært borti før – uten å kunne google manualer eller sjekke Youtube for instruksjonsvideoer. Det vil hjelpe lite å tenke på hvordan innholdet i besteforeldregenerasjonens stinne bokhyller – de gjennomillustrerte håndbøkene og leksikaene – kunne ha vært til hjelp. Slike papir-mastodonter er jo gått av moten for lengst.

Populærkulturen vil ha oss til å tro at slike sammenbrudd fort eskalerer til Mad Max-tilstander, hvor små flokker ender opp med å kjempe om de gjenværende ressursene, og voldskapitalen blir den hardeste valutaen.

La oss i stedet anta at vi klarer å organisere oss i rimelig samarbeidende småsamfunn, hvor de fysiske utfordringene dreier seg mer om trivielt hverdagsslit enn slåssing. I denne post-apokalyptiske fremtiden vil det bli en prioritert oppgave å få maskiner og annen teknologi til å virke igjen.

50 maskiner

Tenk om det fantes en startpakke for gjenreisning av basisteknologien til et industrielt samfunn? Noen har allerede tenkt den tanken. Brødrister er ikke blant maskinene i «The Global Village Construction Set». Katalogen, som er under utvikling av det idealistiske prosjektnettverket Open Source Ecology (OSE), består av litt større hjelpemidler. Det dreier seg om forenklede konstruksjonsplaner til de industrielle maskinene vi behøver for å holde en teknologisk sivilisasjon i gang. Poenget er at de skal være mulige å sette sammen og vedlikeholde uten for store mengder med spesialisert teknisk og mekanisk knowhow.

Når den blir komplett, vil OSE-katalogen bestå av 50 maskiner, sortert etter seks ulike funksjonskategorier: bolig, jordbruk, industri, energi, materialer og transport. Her finner vi blant annet sementblander, sagbruk, traktor, borerigg (til ferskvann), vindturbin og en enkel industrirobot.

Det er vel og bra. Håndbøker i maskinbygging og instrumentkonstruksjon er nødvendig. Men en sivilisasjon med ambisjoner om å klare seg selv på lang sikt, må mestre flere øvelser enn mekanikk. Ikke minst trengs grunnleggende kunnskap om hvordan råmaterialer oppdages, sankes og bearbeides. Utvikling av både maskiner, medisiner, matkilder og energi forutsetter denne forkunnskapen.

Pensumproblematikk

Tidligere i denne artikkelserien har vi skrevet om lagring av nasjonalarven og andre store kunnskapsbanker. Når kunnskapen ligger godt sikret inne i fjellet, hva er da egentlig problemet? Problemet er det helt spesifikke vitenbehovet som en teknologisk omstart – utført av nybegynnere – vil kreve. Selv om det er svært nyttig å ha tilgang til mest mulig informasjon, kan volumet fort bli upraktisk og ta altfor lang tid å sette seg inn i. Fagkunnskap er dessuten gjerne spesialisert og preget av egne sjargonger.

Gjenoppbyggere vil ha behov for en rask innføring i en lang rekke fagfelt. De trenger en leseliste som både er dekkende, komprimert og kvalitetssikret, og i tillegg må språket være begripelig for dem.

Noen bud finnes. Stiftelsen The Long Now Foundation legger fortløpende til bøker i «The Manual for Civilization», hvor det uttalte målet er å samle verk «som er essensielle for videreføringen eller gjenreisningen av sivilisasjonen». Tematisk er utvalget sortert i fire kategorier:

• Kulturell kanon (Shakespeare, Platon og andre klassiske verk).

• Mekanikk for sivilisasjonen (teknisk kunnskap som beskriver hvordan ting er bygget og fungerer).

• «Streng» science fiction (særlig relevante fremtidsfortellinger).

• Langtidstenkning, futurisme og relevant historie.

Denne manualen rommer altså alt fra rene håndbøker og sakprosa til romaner og diktepos, og fortoner seg nesten som en spisset miniutgave av verdens kulturarv. Men selv den kan bli for tung å bale med i en postapokalyptisk hverdag. Samlingen består tross alt av 3500 titler. Spørsmålet er: Kan vi koke en «sivilisasjonsmanual» ned til noen hundre sider?

Summen av all kunnskap Er det mulig å komprimere vår sivilisasjons viktigste kunnskap til én overkommelig manual. Foto: GETTY IMAGES

Hjørnestenskunnskap

To brålike, men samtidig temmelig ulike bøker forsøker på akkurat dette: Å tilby en ABC av helt fundamental hjørnestenskunnskap.

Den morsomste er skrevet av den kanadiske programmereren, serieskaperen og forfatteren Ryan North og har den selvforklarende tittelen «How to Invent Everything». Innholdet presenteres som en fiktiv håndbok til en strandet tidsreisende. For hva gjør du hvis tidsmaskinen din havarerer ved ankomst i en eller annen fjern fortid?

Ingen grunn til å fortvile, lyder budskapet: «Du har nå muligheten til å bli verdenshistoriens viktigste person!» Imponer dine primitive omgivelser ved å introdusere epokegjørende oppdagelser og oppfinnelser!

Appendikset i boken inneholder blant annet et stamtre over ulike teknologier, som viser hvordan de henger sammen og bygger på hverandre. Den enorme betydningen som ovner, smelteverk og smier har hatt, blir veldig iøynefallende. Ingen andre deler av teknologitreet er like tykt.

North morer seg jevnlig med å påpeke hvor pinlig treige vi mennesker gjerne har vært, selv når det gjelder enkle gjennombrudd. Gang på gang, da alt tilsynelatende lå linet opp og man bare trengte å kombinere tilgjengelig viten, så skjedde ingenting. «Men du kan gjøre det bedre!» oppmuntrer den evig optimistiske guideboken.

Til og med noe så lavteknologisk som knapper, brukte vi årtusener på å se flerbrukspotensialet i. For 4800 år siden dukket knapper opp som dekorative elementer på klærne våre, men det var først på 1200-tallet i Tyskland at noen kom på at de også kunne brukes til å kneppe igjen plaggene. 

I tillegg har vi hatt en tendens til å forfølge helt meningsløs pseudokunnskap, til tross for at den aldri førte til noen store gjennombrudd. Stjerneeksempelet er alkymi – middel-alderens forløper for moderne kjemi, som var iblandet magiske fortellinger og fremstilling av livseliksirer.

Den avgjørende faktoren

Heldigvis har vi en måte å sortere ut kunnskap som ikke holder mål på, gjennom å teste den kritisk: den vitenskapelige metoden. Hvis det finnes én enkelt kunnskapsfaktor som bør bli ledestjerne i Prosjekt Sivilisasjonsgjenreisning, så er det denne, ifølge den britiske astrobiologen Lewis Dartnell. Han er professor i vitenskapelig kommunikasjon, forfatter av flere forskningsformidlende utgivelser, og mener den vitenskapelige metoden er minstemålet av kunnskap vi må ta med oss.

Til tross for Ryan Norths humoristiske talent har nok Dartnells bok «The Knowledge» en høyere stjerne i miljøene som interesserer seg spesielt for gjenreisningstematikken. Med sin faglige tyngde i bunn gir briten en mer relevant introduksjon til utfordringene (og mulighetene) som venter oss når sivilisasjonen skal stables på bena igjen.

Budskapet i «The Knowledge» formuleres også noe mer sammenhengende. Den gir for eksempel en god forståelse av hvor sammenvevd ulike arbeidsoppgaver bør være, siden avfallsprodukter fra én prosess ofte er råmaterialer i den neste. Man bør altså tenke grundig igjennom rekkefølgen på prosjektene sine.

Det viktigste er likevel at vi beholder en helt bestemt måte å tenke om verden på: den vitenskapelige. Alternativet er å bli fanget i myter eller pseudovitenskap.

Dartnell påpeker hvordan «essensen i vitenskapen ligger i at man igjen og igjen innrømmer feil og aksepterer en ny, mer dekkende forklaring. Den vitenskapelige praksisen – i motsetning til andre trossystemer – sikrer at våre fortellinger blir mer og mer riktige ettersom tiden går». Vitenskap handler altså ikke primært om hva du vet, men hvordan du vet det. Metoden kvalitetssikrer kunnskapen.

Med dette i bakhodet – og utstyrt med et bibliotek du selv kan bestemme størrelsen på – er det bare å ta fatt på gjenreisningen.

Når det viktigste er unnagjort, blir det nok også anledning til å lage en brødrister ...

Kilder: thomasthwaites.com, Eric H. Cline: «1177 B.C.: The Year Civilization Collapsed» (2014), videnskab.dk, opensourceecology.org, longnow.org, Ryan North: «How to Invent Everything: A Survival Guide For The Stranded Time Traveler» (2018), Lewis Dartnell: «The Knowledge: How to Rebuild our World from Scratch» (2014)