Et sterkt gjensyn mellom gamle venner

Sjimpansehunnen Mama var i mange år en fremtredende lederskikkelse i Arnhem dyrehage i Nederland. Mama var usedvanlig bredbygget og ikke redd for å markere sin styrke og dominans. Når hun var ordentlig opphisset, pleide hun å plante knyttnevene sine i bakken, svinge kroppen mellom armene og sparke rett inn i store metalldører, noe som lagde et forferdelig leven. Mama klarte i årevis å beholde makten i sjimpanseflokken på tross av fysisk underlegenhet sammenlignet med de mannlige sjimpansene.

Da Mama lå for døden på sine eldre dager, fikk hun besøk av Jan van Hooff, en nederlandsk biolog som hadde kjent henne i over 40 år. Hendelsen ble fanget på film. Sjimpanser har overlegen fysisk styrke og kan lett drepe et menneske. Det er derfor svært få mennesker som våger å nærme seg voksne sjimpanser, og dette var van Hooffs første fysiske nærkontakt med Mama.

Vi ser Mama liggende sammenkrøllet i fosterposisjon i redet sitt. Øynene er det eneste som beveger seg, og de ser matte og slitne ut. Sjimpansehunnen blir tilbudt væske og føde, men nekter å innta noe. Da van Hooff trer inn i buret, tar det noen øyeblikk før Mama kjenner ham igjen. Ansiktet hennes sprekker da opp i et digert og ekstatisk smil, og hun løfter armen sin mot ham og begynner å stryke ham over håret og på haken. Han gjengjelder kjærtegnene, men holder en høflig avstand.

Så omfavner Mama ham og klapper ham varsomt på bakhodet, akkurat som sjimpanser gjør når de forsøker å trøste og berolige en liten gråtende sjimpanseunge.

De som jobbet tett med Mama, var helt sikre på at hun hadde både emosjoner, behov – og personlighet. Tidlige pionerer innenfor psykologien var heller ikke i tvil om at dyr har personlighet, altså individuelle og relativt stabile mønstre i måten de oppfører seg på, samt oppfatter og reagerer på omverdenen.

Strenge krav til objektivitet

Psykologene Ivan Pavlov, Robert Yerkes og Donald O. Hebb studerte arter som hunder, gorillaer og sjimpanser og så en tydelig sammenheng mellom deres og menneskets personlighet. Denne tankegangen var allerede lansert av Charles Darwin i hans banebrytende bok «Artenes opprinnelse» fra 1859, der han argumenterte for at alt liv på Jorden er i slekt med hverandre og har utviklet seg gjennom mekanismen naturlig utvalg.

Snaut hundre år senere skjedde det imidlertid et skifte i vitenskapsverdenen. Fra 1950-tallet fikk såkalt radikal behaviorisme stor innflytelse, og ifølge denne psykologiske retningen var det kun observerbar adferd som gjaldt.

De så på det som uvitenskapelig å tolke hvilke følelser, behov og motivasjoner som eventuelt lå bak adferden. Dette ble bare subjektiv synsing ifølge behavioristene. De nektet ikke for eksistensen av personlighet, men de hevdet at forskjeller i adferd stammer fra individuelle læringshistorier, ikke biologisk funderte trekk.

Det har skjedd store endringer innen forskning på dyr siden den gang, og i dag vil få forskere våge å hevde at dyr ikke har noen form for personlighet. Samtidig ser man fremdeles en tilbakeholdenhet hos flere forskere når det kommer til å akseptere mer avanserte evner og ferdigheter hos dyr.

Et begrep som hyppig nevnes i sammenheng med dyreforskning, er antropomorfisme. Det brukes når man tillegger naturen eller guder menneskelige egenskaper. Til og med ordet personlighet anses av visse dyreforskere som antropomorfisk og erstattes av begreper som temperament, ifølge sosialpsykologen S.D. Gosling (2001).

Mens noen er genuint redde for at dyr skal studeres feilaktig ut ifra menneskets premisser og verdensbilde, har andre vært mer opptatt av at mennesket ikke må miste sin unike posisjon på toppen av statushierarkiet.

Sentrale studier av sjimpansers personlighet

Når man forsker på menneskets personlighet, er den såkalte femfaktormodellen, eller The Big Five, den mest anerkjente og benyttede personlighetsmodellen. Personlighet beskrives her ved hjelp av fem overordnede trekk: åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, medmenneskelighet og nevrotisisme.

For hvert trekk plasseres man langs en dimensjon. En ekstrovert person er gjerne sosial og har stor grad av positive følelser. På andre enden av skalaen finner man de introverte, altså de som trives bedre med å være alene eller i små grupper, og som ikke har like mye positive følelser.

Man får ikke spurt dyr om deres indre tanker og følelsesliv, så forskerne lener seg i hovedsak på observerbar adferd. Dette er i tråd med behaviorismens syn, men de fleste går i dag mye lenger i å tolke hva som ligger bak adferden. Dyrs personlighetstrekk måles smalere og noe annerledes enn hos mennesker. For å studere ekstroversjon hos sjimpanser kan observatørene få i oppgave å registrere graden av leken og sosial adferd.

Mer konkret kan de få beskjed om å notere antall ganger sjimpansene drar ertende i egne og hverandres lemmer, prikker på andre sjimpanser eller gjør gymnastiske øvelser som å svinge rundt i et tre og ta salto.

Psykologene J.E. King og A.J. Figueredo (1997) utviklet et spørreskjema til bruk i observasjon av sjimpanser der de i hovedsak baserte seg på adjektiver fra Big Five. 100 sjimpanser fra ulike dyrehager ble observert og rangert. Deres faktoranalyse resulterte i seks faktorer: fem som ifølge forskerne viste slående likhet med Big Five-trekkene, samt en sjette, dominansrelatert faktor.

For mennesker handler trekket planmessighet om å være strukturert og ansvarsfull versus lite organisert og slurvete. Hos sjimpansene målte man denne faktoren gjennom kjennetegn som impulsivitet, ansvarsløshet og forutsigbarhet. Nevrotisisme hos mennesker handler om hvor mye stress og ubehag vi opplever, samt hvor store emosjonelle svingninger vi har. Dette trekket ble hos sjimpanser målt og registrert ved hjelp av adjektiver som stabil, behersket og reaktiv (evne til å reagere).

Flere studier har siden ønsket å undersøke om funnene til King og Figueredo også gjelder for sjimpanser i andre settinger og land. De har benyttet seg av samme eller en utvidet versjon av King og Figueredos skjema. Studiene fant en tydelig personlighetsstruktur bestående av trekkene planmessighet, ekstroversjon, medmenneskelighet og dominans, mens nevrotisisme og åpenhet ikke tydelig nok viste seg som separate faktorer. Forskerne tror imidlertid at dette handler om mangler ved observasjonsskjemaet, som stiller få spørsmål om nettopp disse faktorene.

Personlighet hos mer fjerne slektninger

Som King og Figueredo understreker, er sjimpansen vår nærmeste slektning, og det er en intelligent og svært sosial art. Dermed er det interessant å se om trekk fra Big Five også kan finnes hos andre arter.

En metaanalyse i 1999 tok for seg studier av 12 forskjellige arter og analyserte funnene ved hjelp av femfaktormodellen. Ekstroversjon, nevrotisisme og/eller medmenneskelighet viste seg hos majoriteten av artene. I tillegg ble åpenhet identifisert hos flere av artene i form av varierende grad av nysgjerrighet, lekenhet og utforskertrang. Ekstroversjon viste seg blant annet gjennom evnen til å være sosial hos griser, livlighet hos esler og energi hos katter og hunder.

Til og med blekkspruter og akvariefisken guppy kunne score langs dimensjonene ekstroversjon og nevrotisisme. Nevrotiske guppyer prøvde å unngå skumle situasjoner, mens ekstroverte blekkspruter var frempå. Blekkspruter som scoret lavt på ekstroversjon, holdt seg gjerne inne i hulen sin under mating og forsøkte oftere å gjemme seg ved å skifte farge eller slippe ut blekk. 

Kun sjimpanser viste et eget planmessighetstrekk, dog smalere målt enn hos mennesket. Å være planmessig handler blant annet om å følge sitt samfunns normer og regler, noe som krever høyere kognitive funksjoner. Det er dermed kanskje ikke så rart at det var kun hos vår nærmeste slektning man så dette trekket.

Det norske navnet på trekket agreeableness i femfaktormodellen – medmenneskelighet – fremstår noe komisk i anvendelsen på dyr. Mennesker som scorer høyt på dette trekket, kjennetegnes av å være tillitsfulle, gode til å samarbeide og lite aggressive. Slike egenskaper viste seg hos hele 10 av de 12 dyreartene. I metaanalysen viste eksempelvis hunder hengivenhet, man observerte forståelse hos gorillaer, og rotter kunne fryse til i gitte situasjoner i stedet for å være aggressive. Flekkhyener viste seg tillitsfulle både overfor hverandre og mennesker de kjente godt.

Usikkerhet rundt dominans som personlighetstrekk

I likhet med King og Figueredo var Gosling en av dem som fant en separat dominansfaktor som man ikke ser hos mennesket. Seks av de 12 undersøkte artene, blant annet sjimpanser, hyener og hunder, viste en slik faktor. Nå vil ingen hevde at mennesker ikke viser dominans, men forskerne undrer seg over om de underliggende kjennetegnene kan være mer spredt i vår art. En gjengleder kan vinne sin respekt gjennom rå fysisk makt og skruppelløshet, mens en anerkjent forfatter kan ha kommet dit hun er på bakgrunn av kreativitet og målrettet arbeid.

Forskerne reflekterer videre over hvorvidt dominans hos dyr burde ses på som et eget personlighetstrekk, eller heller et sosialt utfall bestemt av personlighet og fysiske trekk. Hos både mennesker og andre dyrearter er det et kjent fenomen at individer som ønsker makt og status, ikke nødvendigvis oppnår dette.

Dette var tilfellet i en maktovertagelse observert i et sjimpansesamfunn i Gombe, en nasjonalpark i Tanzania i 1972. Sjimpansen Mike var vant til å stå nederst i makt-hierarkiet. Han var sistemann som fikk forsyne seg av maten, og han ble stadig truet og angrepet av de andre hannene. De plaget ham så mye at han på ett tidspunkt risikerte å bli skallet av den intense hårrivingen. Mike var imidlertid en intelligent sjimpanse. Over en periode på kun noen måneder presterte han en forbløffende maktovertagelse.

Det er ikke uvanlig at sjimpanser drar med seg grener og kaster steiner når de gjør sine maktdemonstrasjoner. Mike tok imidlertid denne strategien et steg videre. Mennesker hadde etterlatt noen tomme parafinkanner i nasjonalparken. Disse plukket Mike opp og dro med seg mens han med høye skrikelyder løp mot hannene i flokken. Parafinkannene og hylene lagde et forferdelig spetakkel, og de andre hannene flyktet. Mike perfeksjonerte bruken, og etter hvert klarte han å håndtere tre kanner samtidig som han sprang fremover.

Enda farligere ble han da han lærte seg å slenge parafinkannene foran seg og ramme motstanderen. Til slutt måtte de andre hannene underkaste seg – på tross av at de fysisk sett lett kunne ha hamlet opp med Mike. De kom mot sin nye alfahann med lave hikstegrynt og begynte å plukke lus av ham. Flokken hadde fått en ny leder.

Den vitenskapelige oppfatningen av at det er en sterk forbindelse mellom dyr og menneskers personlighet, kan spores tilbake i hvert fall så langt som til Darwin. Siden den gang har man sett store svingninger i kompleksiteten forskere tillegger andre arter enn vår egen. Antropomorfisme er en reell fallgruve, men det samme må sies å gjelde for overdreven skepsis og tilbakeholdenhet i forskning på dyr.

Forsøk på objektivitet og nøytralitet kan dessverre fort resultere i det motsatte.

Kilder: de Waal, F.B.M. (2019). «Mama’s last hug: Animal emotion and what they tell us about ourselves». (W.W. Norton & Company).

Gosling, S.D. (1998). «Personality dimensions in spotted hyenas (Crocuta crocuta)». Journal of Comparative Psychology, 112(2), 107–118.

Gosling, S.D. (2001). «From mice to men: What can we learn about personality from animal research?» Psychological Bulletin, 127(1), 45–86.

Gosling, S.D. (2008). «Personality in non-human animals». Social and Personality Psychology Compass, 2(2), 985–1001.

Gosling, S.D. & John, O. P. (1999). Personality dimensions in nonhuman animals: A cross-species review. Current directions in psychological science, 8(3), 69–75.

King, J.E. & Figueredo, A. J. (1997). «The five-factor model pluss dominance in chimpanzee personality». Journal of research in personality, 31(2), 257–271.

King, J. E., Weiss, A. & Farmer, K. H. (2005). «A chimpanzee (Pan troglodytes) analogue of cross-national generalization of personality structure: Zoological parks and an african sanctuary». Journal of Personality, 73(2), 389–410.

Larsen, R., Buss, D. & Wismeijer, A. (2013). «Personality psychology: Domains of knowledge about human nature». McGraw-Hill Education.

van Lawick-Goodall, J. (1972). «I skyggen av mennesket». Gyldendal.

Weiss, A. & Gartner, M. (2017). «Animal personality. I T. A. Widiger (Red.), Oxford handbook of the five factor model» (s. 281-300). Oxford University Press.

Weiss, A., Inoue-Murayama, M., Hong, K.-W., Inoue, E., Udono, T., Ochiai, T., ... King, J. E. (2009). «Assessing chimpanzee personality and subjective well-being in Japan». American Journal of primatology, 71(4), 283–292.

Weiss, A., King, J.E. & Hopkins, W. D. (2007). «A cross-setting study of chimpanzee (Pan troglodytes) personality structure and development». American Journal of Primatology, 69 (11), 1264–1277.