Med mennesket som målestokk
Én teori om vår art er at den gikk fra å være ape til menneske idet den begynte å tilberede føden. Vi slapp å bruke mesteparten av dagen på å tygge. Mer lettfordøyelig føde krevde færre anstrengelser, ga oss mer energi og frigjorde tid til å utforske verden rundt oss. Energien fikk hjernen til å vokse og utvikle seg og gjorde oss i stand til å tenke og skape. Vår art er angivelig den eneste som gjør dette, tilbereder mat.
Men uansett hvor avansert både matlagingen og konsekvensene av den måtte være, gikk åpenbart noe også tapt ved overgangen til verdens overlegne livsform:
Evnen til å inngå i et naturlig kretsløp med andre arter.
Mange av dem har vi domestisert eller på andre måter underlagt oss ut fra et nytte- eller hyggebehov. Hunden står oss nærmest, hesten er kanskje mest beundret, og vi synes geita virker smartere enn sauen. Vi mores av papegøyeprat og kattunger, blir imponert når laksen forserer fosser og inderlig rørt av ugleøyne. Når David Attenboroughs spektakulære naturprogrammer minner oss om de utallige andre, fantastiske livsformene der ute, er de som hentet fra en annen planet.
For finessene, finurlighetene og innretningene i dyreverdenen er endeløse. Variasjonene er spesialtilpasset hver art i den grad at vår egen blekner til det kjedsommelige – uansett hvor smarte vi måtte være der vi befinner oss på toppen av utviklingspyramiden. Fra den er det langt ned til den lille mauren som sleper et tyttebær eller barnål etter seg mot tuen, men med misunnelsesverdig retningssans.
Menneskelig intelligens er også utgangspunkt for vår vurdering av kråka som en spesielt smart fugl når den slipper småstein i en krukke med vann for å få vannstanden til å stige nok til at den kan drikke. Med egen tilværelse som målestokk, undres vi for eksempel også over at ringduen holder seg til samme partner hele livet, mens slektningene i byen er promiskuøse og troløse.
Når vi leser at keiserpingvinene i Antarktis klynger seg sammen som vern mot kulden i et bevegelig system med ekstrem matematisk effektivitet der varmen kan deles av alle – da reflekterer vi over hvordan dette er relevant for oss.
For dette er den smarte, men samtidig enfoldige og navlebeskuende, menneskelige refleks. Og den er alt vi har. De utallige livsform-ene i dyreverdenen er avanserte på så ulike måter og så forskjellige fra oss, at vi stort sett ikke evner å relatere til dem. Menneskets selvopptatte lodd i livet handler i stor grad om å velge bort det som ikke er relevant for vår egen nytte eller overlevelse.
Men vår art strever med nettopp overlevelse, som følge av ødeleggende klimaendringer, overbefolkning, fattigdom og sult. Biologien ser med god grunn ydmykt mot andre arters tilpasning til sine elementer. Intelligens i dyreverdenen vurderes nå som evnen til å håndtere artsspesifikke utfordringer, der kommunikasjonen er innrettet etter deres levemiljø.
I boken «Dyrenes språk» minner den nederlandske filosofen Eva Meijer om at et menneske antagelig ikke er særlig intelligent sett med maurøyne siden vi er dårligere til å samarbeide, ei heller ikke med dueøyne fordi vi har dårligere romforståelse.
Men det er, så langt vi vet, kun mennesket som er i stand til å føle takknemlighet overfor andre arter enn vår egen. Når hesten drar plogen, når insekter pollinerer frukt, eller når hunden finner miner, mennesker i snøras, markerer sprengstoff og sykdom eller bistår blinde – uegennyttig og lojale – da kjenner vi på fellesskapet med dyr og på hvor avhengige vi har gjort oss av dem.
Når hester i Italia overlates til seg selv i naturen fordi eierne ikke har råd til å ta seg av dem, kommer også et slikt fellesskap til syne. For det finnes, slik det fortelles om på side 76, mennesker som gir dem mat og viser dem omsorg.
Like oppløftende er ikke det som skjedde i Tyskland i 2014 da det ble avdekket at et anerkjent forskningsinstitutt hadde som praksis å skru metallplugger inn i skallen på forsøksaper, for å kunne studere apenes hjerne.
Mennesket står stadig frem som naturens største monster.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Michael Pollan: «Cooked» (Netflix), Eva Meijer: «Dyrenes språk« (Flux forlag), The Atlantic, The Economist
