Juletradisjon. I november åpnet julen på Folketeateret i Oslo med «Reisen til julestjernen». Forestillingen blir julerød, men trolig også rød som i negative regnskapstall: Salen har plass til 1400 tilskuere, men i Norge under koronasmitte får bare 200 slippe inn på hver forestilling. Det betyr blodig underskudd. Historien er snudd på hodet.

Da stykket ble satt opp første gang på Nationaltheatret i 1924 med Aase Bye i hovedrollen som Sonja, var motivet å gi hovedstadens barn god juleunderholdning, men også ekstra inntekter til teateret. Stykket var skrevet av teaterets økonomidirektør Sverre Brandt, med musikk av kapellmester Johan Halvorsen.

Det var en ganske naturlig utvikling. I Storbritannia hadde teatrene på 1800-tallet utviklet en helt egen og populær juleteatertradisjon, Christmas Pantomime. Det var barneteaterforestillinger, gjerne sydd over et gammelt eventyr, men med innlagt sang, dans og varietetradisjoner.

De gikk for fulle hus i julen og bidro til å fylle kassen slik at teatersjefene kunne satse på et seriøst og mer krevende program resten av året. Og slik er det fortsatt. 

Levende musikk og allsang. «Reisen til julestjernen» fungerte over all forventning. Siden premieren er stykket satt opp 24 ganger ved Nationaltheatret, antall forestillinger teller godt over tusen. Det er blitt oppført i København, Helsingfors, Stockholm, Göteborg, Berlin, Bern og New York. Stykket er filmet to ganger, i 1976 med Hanne Krogh i hovedrollen og i 2012 med Vilde Marie Zeiner.

Historien låner både fra eventyrene og fra de juletradisjonene som hadde vokst frem på 1800-tallet: Her er konge, dronning og tjenestefolk, bortkommen prinsesse, heks, slem greve, nordavinden og nisser i alle varianter. Sjefsnissen selv heter forresten «julemannen» etter dansk skikk.

Forestillingen ble skrevet for levende orkester, og slik har det fortsatt frem til årets forestilling – og midtveis inviteres publikum med til å synge et knippe klassiske julesanger.

Jesusbarnet ble borte. Uten at stykket egentlig er religiøst, er hovedtema-et, julestjernen, løftet ut av Bibelens beretning om Jesu fødsel, om vismennene fra Øst som ble ledet til Betlehem av en stjerne. Stykkets dramatiske klimaks er når Jesusbarnet kommer ned himmelstigen og gir stjernen til Sonja.

Det var dette som førte til brudd mellom Nationaltheatret og Julestjernen, mer presist mellom teateret og Regine Brandt Qvenild, barnebarnet til manusforfatter Sverre Brandt og innehaver av rettighetene til stykket.

Etter teppefall for den siste forestillingen i Nationaltheatret i januar 2018 sa Qvenild nei til å undertegne en ny tiårs kontrakt. Hun likte ikke den siste oppsetningen regissert av Kjersti Horn, en forestilling som hadde fått gjennomgående gode kritikker, det var en julestjerne for vår tid.

– De behandlet stykket med lite respekt, forklarte Qvenild til Morgenbladet.

Regissøren hadde fjernet de kristne referansene i stykket. For første gang ble Sonja spilt av en skuespiller med minoritetsbakgrunn, og himmelstigen og Jesusbarnet var fjernet fra forestillingen.

Mange endringer. I det opprinnelige manuset fra 1924 hadde det vært et innslag med «negerdans». Det er forsvunnet. I originalversjonen blir Sonja røvet av et sigøynerfølge, men rømmer når de vil tvinge henne til å stjele, noe hun vet er synd. Siden er de bare blitt «røvere». I de første oppsetningene ropte hoffet «Heng ham!» når den onde greven blir avslørt mot slutten av stykket.

Ikke alle aspekter av det 96 år gamle teaterstykket har tålt endrede politiske og kulturelle holdninger.

Men det fikk være grenser for å fjerne stykkets opprinnelige idé, mente Qvenild, som ikke er alene om å motsette seg endringer. Thorbjørn Egner og hans familie har voktet stykker som «Folk og røvere i Kardemomme by» og «Dyrene i Hakkebakke-
skogen» mot regissørers forsøk på kreativ visuell og tekstlig fornyelse.

– Alt skal ikke være politisk korrekt. Det er et norsk teaterstykke og eventyr som handler om hvorfor vi feirer jul. Man forandrer ikke «1001 natt» for å få det til å passe for norske barn, sa Qvenild.

Beholder magien. Det tradisjonsrike teaterstykket får nå nytt, gammelt liv på Folketeateret – på et uheldig tidspunkt, gitt koronapandemiens begrensninger for skuespillere og publikum. Juleeventyret til Brandt skal revitaliseres tilbake i sin opprinnelige form, mer eller mindre, skjønt:

– Enkelte endringer vil vi jo gjøre. Fortellingen må bearbeides for å være relevant i dagens samfunn, sier regissør Lars Jacobsen i Scenekvelder.

– Vi ønsker å gjenskape magien i denne tidløse eventyrfortellingen.

Folketeateret vil ta i bruk hele spekteret teaterteknikerne og skuespillerne har å by på. Som om ikke det er nok, spilles årets Sonja av Amalie Krogh, datteren til Hanne Krogh som spilte rollen i filmen «Reisen til julestjernen» i 1976.

En tradisjon som heller ikke klusses med, er orkester og allsang av julesanger i forbindelse med sceneskift.

– Vi er veldige glade for å sette opp forestillingen her på Folketeateret og håper at stykket kan bli en fornyet tradisjon hos oss. 

Sekulært teater. Før «Reisen til julestjernen» var det mest klassiske, norske juleskuespillet «Julestue» av Ludvig Holberg, en satir-isk enakter som handler om den ut-agerende og fuktige julefeiringen som var vanlig før juletre, julegaver og nisser ble en del av den nye «barne- og familiejulen» på midten av 1800-tallet.

De siste tiårene har det kommet til nytt og slitesterkt juleteater i Norge. Siden 1970-tallet har Per Aspelins «Putti Plutti Pott og julenissens skjegg» turnert landet rundt fra senhøsten. To forestillinger, «Den vesle bygda som glemte at det var jul» og «Snekker Andersen og julenissen», er bygget på fortellinger av Alf Prøysen. NRKs julekalendere, «Jul i Blåfjell», «Jul i Skomakergata» og «Snøfall», er også dramatisert for teater.

Felles for alle er at de har julen som tema, men stykkene er ganske renset for et kristent innhold. Så veldig misjonerende blir neppe forestillingen i sin nygamle innpakning.

Og kanskje finnes det også stadig et publikum som synes det er greit å bli minnet om at julefeiring en gang i tiden ble innført for å feire Jesu fødsel.

Norgeshistorien som julemiddag.

/ Nationaltheatret dekker i år for første gang opp til «Julemiddag» på Hovedscenen. Alt tyder på at julemiddagen til en besteborgerlig Stavanger-familie gjennom mer enn hundre år etablerer seg som en tradisjon på norske scener.

/ Regissør Tyra Tønnessen har latt seg inspirere av Thornton Wilders skuespill «The Long Christmas Dinner» fra 1931. Stykket har tidligere hatt stor suksess med oppsetninger på Amfiscenen.

/ I Tønnessens versjon opplever vi norgeshistorien med Stavangers utvikling som prisme for fortellingen. Ved den første julemiddagen i 1915 står verden i brann, men i hermetikkbyen er det gode tider. Nye julebord dekkes gjennom det 20. århundrets kriser, vekst og velstand. Nye generasjoner samles rundt bordet med nye holdninger og konflikter som får det til å rykke i tradisjonene på godt og vondt.