Inkassovarsel til hat-agenturet.
Smittefare har fortrengt fysisk frihet. En klem er for lengst byttet ut med nikk og albuehils. Reiselyst har måttet vike for geografisk ensformighet. Hjemmekontoret har visket ut mye av skillet mellom arbeid og fritid, og snart har høstens snikende mørke spist siste rest av dagslys.
Vi befinner oss i samtidig skvis på en rekke områder. På oppløpssiden i den amerikanske valgkampen er det imidlertid skillet mellom spøk og blodig alvor som kjennes aller mest utfordret. Vi vet ikke lenger om vi skal le eller gråte når Donald Trump sammenligner seg med Jesus, eller når han etterlyser global oppvarming på en uvanlig kald høstdag.
Siden 2016 er det likevel ikke grandiositeten eller klimafornekting som har bekymret mest, men køen av hatefulle ytringer, løgner og nedlatende karakteristikker. Nummen likegyldighet har overtatt for sjokk og vemmelse, som under normale omstendigheter ville falt naturlig å kjenne på.
Slik mange frykter at klemmen og håndtrykket er tapt for overskuelig fremtid, er mange blitt usikre på om hatspredningen er gått for langt til å kunne reverseres. For unge er dette det eneste politiske klimaet de har rukket å erfare.
Det er blitt umulig å gi noen fornuftig forklaring på hvorfor USAs mektigste person i 2020 ikke tar avstand fra ville konspirasjonsteorier eller krefter som forfekter hvit overmakt.
Vi som rakk å oppleve et annet USA, husker det omtalt litt sleivete som «Guds eget land» – først og fremst ment som en referanse til den verdslige friheten landet hadde å by på. Men «Guds eget land» er nå blitt de sterkt konservative kristnes rike, der de øver stadig mer innflytelse over utviklingen, med Trump som sin nære allierte.
Fra barnsben av ble det innprentet i oss at kristne verdier handler om nestekjærlighet, ydmykhet og menneskeverd. Men i USA støtter nå de mest bibeltro kristne en president som i hele sitt virke har tømt disse verdiene for innhold og betydning. 80 prosent av USAs hvite, konservative kristne stemte på Trump i 2016, og opp mot halvparten av dem som stemte på Trump, kom fra denne gruppen.
Støtten er deres valuta i en kynisk byttehandel med Trump der de øyner muligheten for å få skrotet liberal lovgivning om blant annet selvbestemt abort og likekjønnede ekteskap.
Uforsonlig fordømmelse av barn utenfor ekteskap, ugifte mødre og homofile har lange tradisjoner i mange av kristendommens dystre kroker, og stiger igjen opp fra dette mørket med fornyet kraft i Trumps USA.
Denne vrangsiden av religion bidrar til enda steilere fronter i land som fra før er sterkt splittet. Trump speiler muligens et USA som har vært i fritt fall i mange tiår, men vrir samtidig rundt i et åpent sår av forvitrende fellesskap som bare kan leges med større respekt og empati. Alternativet har vi sett gjennom fire år, og det smitter som et virus.
Som inspirert av den røffe retorikken som utspiller seg i USA, benyttet Siv Jensen nylig sin landsmøtetale til å dele ut banale karakteristikker av sine politikerkollegaer. Selv kalte hun det klar og tydelig tale. Jensen burde være opptatt av noe langt viktigere: At stempling og kategorisk språkbruk kan blokkere for saklig debatt og forvitre respekt. Da Krfs Knut-Arild Hareide gikk ut i sosiale medier med kraftig kritikk av Jensens talemåter, bidro han til ny tro på at kristne verdier fortsatt kan være relevante.
Donald Trump har brutt en haug med valgløfter. Hans tilhengere vil nok være mest opptatt av at han også har fått innsatt to, snart antagelig tre, nye høyesterettsdommere, innført skattekutt, økt forsvarsbudsjettet og vraket miljølovgivning og handelsavtaler.
Men Trump-administrasjonens eventuelle politiske handlekraft er fullstendig underordnet når amerikanerne går til valg 3. november. Det altoverskyggende er polariseringen Trump har skapt, og at måten vi snakker og forholder oss til hverandre på, står på spill. Der ligger hunden begravet. Finner man den ikke der, er det en mulighet – slik en Trump-kritisk kommentator foreslo – å tegne opp en krittstrek rundt hele USA for å markere det som en nasjonal crime scene,
Noe må gi etter. Det kan ikke være oss.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE ATLANTIC, WASHINGTON POST, AFTENPOSTEN, CBS NEWS
