Nytt image. Da verdensutstillingen (EXPO) ble arrangert i Shanghai i Kina i 2010, var det en stor begivenhet. Det skulle feires at landet er i ferd med å overta USAs rolle som verdens supermakt. Kina og Shanghai skulle vises frem for verden som et høymoderne, fremtidsrettet samfunn. Alt måtte være i sin skjønneste orden – også befolkningen.

Omfattende kampanjer skulle endre folks kulturelle skikker
og vaner. Befolkningen i Shanghai skulle slutte å snike i køen på T-banen, spytte på gaten og tusle rundt i pysjamas til alle døgnets tider. De skulle også lære seg bedre engelsk. Det kinesiske dyre-holdet skulle også oppgraderes.

Disse prosessene må ses i lys av Kinas hurtige og intense modernisering og arrangementer som OL og EXPO. De tilsynelatende trivielle kampanjene, som var synlige for besøkende i Shanghai, kan forstås som uttrykk for dyptgripende moderniserings- og siviliseringsprosesser.

Siviliseringen av Vesten. De vesteuropeiske statenes historie kan forstås som én lang sivilisasjonsprosess. Denne disiplineringen har dreid seg om alt fra spisevaner og spytting, til forholdet mellom kjønnene. Lommetørkleet ble for eksempel først brukt ved det franske hoffet på Ludvig XIVs tid, og spredte seg deretter videre til andre europeiske hoff. Det ble etter hvert ansett som usmakelig å tørke nesen på andre måter enn med et lommetørkle, og det som gjaldt for nesen, ble også praktisert på andre kroppslige ytringer. En skulle hoste diskret, bevege seg kontrollert, holde kroppslyder på 

et minimum, for å nevne noen.

Dette foregikk først gjennom kampanjer og med bøker for skikk og bruk, men ble siden gjort naturlig. Individet ble disiplinert til å styre seg selv. Vold og tvang ble erstattet av frykt for sosial degradering hvor skammen som følger av mangel på selvkontroll, ble disiplinerende.

I Kina i dag ser vi det samme. Middelet er, som i den vestlige siviliseringen, ofte et spørsmål om hygiene, som for eksempel med kampanjen mot spytting. Imidlertid gjør de autoritære myndighetene siviliseringsprosessene ikke bare mulige og effektive, men også mer intense og komprimerte i tid.

Middelet er, som i den vestlige siviliseringen, ofte et spørsmål om hygiene, som for eksempel med kampanjen mot spytting.

EXPO i Kina. Verdensutstillingene er en betegnelse på større internasjonale utstillinger som er holdt forskjellige steder i verden siden 1851. I Shanghai i 2010 var det over 73 millioner besøkende og 250 deltagende nasjoner – noe som gjorde den til verdens største utstilling noensinne. Under avviklingen av EXPO skulle Shanghai fremstå som en moderne metropol. Fattige strøk ble renovert, gateselgere ble bortvist, markedene for piratkopierte varer ble forsøkt stengt, og infrastrukturen ble bygd ut i et eksplosivt tempo.

Innbyggerne i Shanghai var delt i sine holdninger til EXPO, fra ukritisk entusiasme til ulike protestaksjoner og former for sivil ulydighet. Blant annet ble slagordet for utstillingen «Better City – Better Life» raskt omformulert på folkemunne til «a fucking city – a fucking life».

Én kampanje som fikk spesiell oppmerksomhet, var myndighetenes forsøk på å få slutt på bruken av pysjamas utenfor husets fire vegger. Er man i Shanghai, er det ikke uvanlig å se gjerne litt eldre kinesere tusle rundt i nabolaget sitt i bare pysjamasen. Om våren og sommeren går de rundt i tynne, fargerike pysjamaser. Om vinteren bruker de fôrede pysjamaser.

Fra gammelt av var det gjerne to grupper som viste seg offentlig i pysjamas. Den ene var velstående folk som skulle vise at de hadde et komfortabelt liv og mye fritid. Samtidig var det en måte «å markere revir» på og vise at man tilhørte nabolaget. Den andre gruppen var folk i underholdningsbransjen, som for eksempel dansere. Utendørs pysjamasbruk ble forbundet med status.

Før EXPO skulle det imidlertid bli en slutt på dette. Det ble betegnet som et problem som angikk hele «landets ansikt», og myndighetene iverksatte en rekke tiltak. Det ble blant annet mobilisert horder av frivillige rundt omkring i Shanghai som skulle overbevise folk som gikk i pysjamas om å slutte med det. Hvis de så en som gikk i pysjamas, så spurte de hvor vedkommende skulle og hvorfor han eller hun hadde på seg pysjamas. Så fikk vedkommende beskjed om å gå hjem og skifte.

Siviliseringen av Kina. Sivilisering i Kina er selvsagt ikke noe nytt. Den kinesiske sivilisasjonsprosessen har foregått fra de tidligste tider (jf. Confucius’ skrifter), men vi ser nå at den tar en ny, bestemt retning som følge av Kinas økende samhandling med Vesten. Disse nye formene for siviliserings- og disiplineringskampanjer har en historikk som går tilbake til revolusjonen i 1911.

Av de mange forskriftene den gangen var det blant annet viktig å ikke være høylytt, ikke spytte eller slurpe, ta regelmessige kalde dusjer og kneppe igjen øverste knapp i skjorten. Siden har det vært lignende kampanjer som har oppfordret til sivilisert oppførsel, og å ta et kollektivt ansvar for å holde lokalområder pene og ryddige.

Siden 2000 er språket og spesielt vektleggingen av den Beijing-baserte varianten av Mandarin, «putonghua», som direkte oversatt betyr «det vanlige språket», blitt integrert i høflighetskampanjene. Relatert til dette kan også tillegges hvordan lokale dialekter av mandarin har sosiale stigma.

Mandarin med utspring i Beijing-området får i økende grad en dominerende posisjon på bekostning av for eksempel dialekten i Shanghai.

Det er også satt i verk kampanjer for å forbedre engelskkunnskapen til innbyggerne, både før OL i Beijing i 2008 og før EXPO i Shanghai. Taxisjåførene fikk utdelt brosjyrer med sentrale engelske formuleringer som «velkommen til Shanghai». Det som er blitt betegnet som «Chinglish», det vil si en blanding av engelsk og kinesisk, skulle bort. «Chinglish» kjennetegnes blant annet av en sammenblanding av endingene «-ed» og «-ing» i adjektiver som for eksempel forskjellen mellom «I am very boring» og «I am very bored».

«Chinglish» kjennetegnes blant annet av en sammenblanding av endingene «-ed» og «-ing» i adjektiver som for eksempel forskjellen mellom «I am very boring» og «I am very bored».

En tilsvarende tendens er at det kinesiske språket har et betydelig innslag av antropomorfisme som ikke alltid lar seg like lett oversette til engelsk. Antropomorfisme er å tillegge dyr eller gjenstander menneskelige egenskaper gjennom språket. For eksempel ville et skilt, som i Vesten opplyser om at det er «forbudt å trå på gresset», kunne lyde «The Little Grass Is Sleeping. Please Don’t Disturb It» eller «Don’t Hurt Me. I Am Afraid of Pain».

Før EXPO skulle skilt og informasjon på engelsk rettes og endres til mer korrekt språkføring. 600 frivillige gikk gjennom det meste av Shanghais skilter etter modell av den lignende kampanjen i forbindelse med OL i Beijing hvor 400 000 skilt ble byttet ut. Skilt som for eksempel advarte mot lommetyver på T-banen med «If you are stolen, call the police at once» skulle bort. Skilt som opplyste om handicaptoaletter med formuleringer som «deformed man lavatory» skulle endres, og skilt som lød «flee for life route», skulle erstattes med «emergency exit». 

Det siviliserte dyret. Det kinesiske dyreholdet og det voksende dyrevernet illustrerer også hvordan sosiale og kulturelle fenomener er i konstant endring i Kina. På samme måte setter myndighetene inn tiltak for å kunne samhandle mer effektivt med Vesten og tilpasse seg en moderne forbrukermentalitet.

Før Beijing-OL ble Kina kritisert for sitt dyrevern – eller mangel på sådant. Oppmerksomheten ble spesielt rettet mot pelsdyrindustrien og at det spises hund. Tradisjonelt holdt man sangfugler som kjæledyr, mens de fleste andre dyr ble spist. Det er et vanlig syn å se folk ta fuglene sine med på tur i parken, og det er blitt bemerket at Kina trolig er et av de få stedene i verden hvor folk går tur med fuglene sine, men spiser hundene sine.

Dyr heter på kinesisk «dongwu» og er direkte oversatt «et objekt som beveger seg». Kjæledyr på kinesisk «chongwu» betyr direkte oversatt «et objekt som du skjemmer bort». En kinesisk kollega fortalte om hvordan hun i naturfagstimene på barneskolen fikk beskrevet tigeren som stripete og verdens største kattedyr – og at «den var god å spise».

Dette illustrerer det tidligere instrumentelle synet på dyr som nå endrer seg raskt i takt med den kinesiske moderniseringen.

Vanligere med kjæledyr.  Dyreholdet blir mer variert, og dyr er ikke lenger bare til å spise. Det blir mer og mer vanlig å ha hund, for eksempel i Shanghai. Man må fortsatt registrere hunden på den lokale politistasjonen, men lovgivningen fra 1993 gjorde det lettere å ha hund, og lisenstildelingen for hundehold ble liberalisert ytterligere våren 2011. Man ser også, som i Vesten, en økende bruk av penger på styling og luksusprodukter til kjæledyr – som for eksempel trenden med å farge hundene sine som pandaer.

Det har også kommet reguleringer av sirkus og dyrehager. Tidligere kunne man kjøpe levende lam eller smågriser for å mate løver og tigre for underholdningens skyld. Det ble forbudt fra oktober 2010.

Parallelt vokser det frem stadig flere ideelle organisasjoner som er opptatt av dyrs rettigheter. Dyrevernorganisasjonen Chinese Animal Protection Network har hatt en sentral rolle og har blant annet markert seg som en del av den voksende motstanden mot å spise hund og katt. Også fordømmelsen av hvordan dyr blir brukt i tradisjonell kinesisk medisin er voksende, som for eksempel hvordan galle fra asiatiske svartbjørner eller månebjørner blir brukt i medisiner for å bedre synet og fjerne gallestein.

Andre protester knyttet til dyrevern er av mer symbolsk karakter, og her har spesielt videoer som viser mishandling av dyr vært definerende for økt oppmerksomhet rundt dyrebeskyttelse. I 2010 ble det lagt ut en film på et kinesisk nettsted som viste en kinesisk dame som knuser kaniner med sin egen kroppsvekt ved å sette seg på dem. Dette ble solgt til mennesker med spesielle fetisjer. Filmen spredde seg raskt på nettet, og nye nettfora med tusenvis av medlemmer engasjerte seg i saken, som etter hvert fikk internasjonalt omfang. Kvinnen ble sporet opp, og måtte beklage offentlig.

Denne endrede bevisstheten om dyrehold må ses i sammenheng med at den kinesiske middelklassen vokser og får økende økonomisk og politisk innflytelse. Den søker å inkorporere andre grupper ved å få dem til å overta bestemte levemåter og verdier. Konfliktlinjene står her mellom urbane og rurale strøk, migrantarbeidere og dem som har bostedstillatelse (hukou) i de store byene, generasjoner, klasser, osv.

Mennesker før dyr. Dette kommer til uttrykk i ulike nettdebatter hvor diskusjonene om dyrevelferd spenner fra spørsmål som angår rettighetsvern og om dyr kan anerkjennes som følende vesener, til spørsmålet om hund skal være kjæledyr eller føde. Noen trekker frem hvordan det foreløpig er urealistisk å ha et dyrevern og rettigheter for dyr som i vestlige land, og ser dette i kontekst av den kinesiske veien til modernisering og de voksende forskjellene mellom rurale og urbane strøk. Som en debattant sier på det kinesiske nettstedet sina.com.cn:

«Hvis alle dyr ble behandlet ut ifra et vestlig begrep om dyrevern, ville de ha det langt bedre enn de fleste mennesker som lever i fattige rurale strøk».

 Her er det gjennomgående argumentet at dyrelovgivningen må være fundert eller på linje med det sosiale og kulturelle nivået Kina befinner seg på, og landet definerer seg foreløpig fortsatt som et utviklingsland. Mennesker kommer før dyr i denne utviklingen og må sikres velferd og rettigheter først.

Ulike nettdebatter viser likevel uenighet om hva som er sivilisert adferd, relatert til spytting, slurping, køkultur og holdninger til dyrevern.

Ikke bare er dette et signal om nye kulturer og nye former for disiplinering. Det viser også et land som moderniseres og endres i et tempo som mangler historisk sidestykke.

Kilder: Engebrigtsen, I. (2006). Norbert Elias: «Makt, skam og sivilisering – Somaliere i eksil og det norske samfunnet», Tidsskrift for samfunnsforskning. Erbaugh, M. (2008) «China Expands Its Courtesy: Saying 'Hello' to strangers», The Journal of Asian Studies. Frykman, J. & O. Löfgren (1994) «Det kultiverte mennesket», Galtung, M. (2009) «Kina: folket, historien, politikken, kulturen», Hansen, M. H. & S. Thøgersen (2008) «Kina – individ og samfunn», Leonard, M. (2008). «What Does China Think?», Yan, Y. (2009) «The Individualization of Chinese Society», Berg. en.ndrc.gov.cn/, shanghaidaily.com, en.expo2010.cn, sina.com.cn