Falmet fascinasjon.
Cowboy og Cosby-show. Vi var så opptatt av USA. Vi speilet oss i Hollywood-drømmer, Disney-prinsesser, Cosby-show, cowboyer og indianere, hiphop, grunge, sex og singelliv, storbyer, småbyer, høye fjell, store ord, frihet, imøtekommenhet og muligheter.
Men noe skjedde, og snek seg umerkelig inn på oss. Forelskelsen falmet, og det føltes som kjærlighetssorg. New York fristet fortsatt, men mer som mangfoldig smeltedigel enn amerikansk storby. Drømmen om å kjøre USA på tvers hadde fått seg en kraftig rystelse.
Og rystelsen het åtte år med George W. Bush, som brukte pappas renommé og penger til å kjøpe seg universitetsgrader, og endte opp som en visjonsløs, hatet krigshisser. Hver gang Bush ble avbildet som cowboy i Texas (og det ble han ganske ofte), sølet han til de amerikanske frihetssymbolene vi holdt så høyt.
Vi håpet på bedring, og visstnok kunne hvem som helst på demokratisk side vunnet valget etter Bush i 2008, men vi trodde intenst på Obama. At han skulle puste nytt liv
i vårt gamle forbilde og stable supermakten på beina igjen med fornuft og finesse. I stedet blir Obama i stadig større grad ansett som en katastrofe. Også av sine egne blir han kritisert for å omfavne høyresiden og overgå Bush i blant annet knebling av sivile friheter.
De sterkestes rett. Da jeg studerte i USA på 1980-tallet, havnet jeg på sykehus. Oppholdet var kortvarig, men rakk å vise i et nøtteskall det verste og beste med landet. Liggende på båre med smerter, tilsa norske forventninger at jeg ville bli trillet rett til behandling. Men pasientheisen ble satt på vent mens det velsmurte sykehusmottaket sjekket ut mine betalingsevner. Et papir fra det norske konsulatet, som lovet at norske myndigheter ville dekke helseutgiftene mine som norsk student, fikk straks fart på både legesmil og pasientheis. Deretter bar det rett til enerom med egen TV, et uendelig antall kanaler (i Norge hadde jeg én) og femstjerners service. Bare de rikeste amerikanerne er så heldige.
Hykleri. Overalt i USA er kontrastene store. De fascinerer og gjør landet både forlokkende og frastøtende. I 2012 skal USA igjen velge president, og 3. januar går republikanernes første primærvalg av stabelen i Iowa.
USA mangler ikke sylskarpe satirikere og analytikere som ser tvers gjennom hykleriet i amerikansk politikk, og rapporterer om det hver dag. Presidentkandidatenes mangelfulle kunnskaper og løgn blir fortløpende avkledd.
De to som leder republikanernes meningsmålinger, om-tales som værhane (Mitt Romney) og «seriehykler» (Newt Gingrich). Som nr. 3 ligger Ron Paul, som er mot abort, mot krig, FN og NATO og har bedyret at han aldri vil stemme for økte skatter. Paul innehar den tvilsomme æren av å være utropt til den mest konservative av alle Kongressens 3320 medlemmer fra 1937 til 2002.
Kaosteori. Det ser altså ut til at kandidatene enten ikke helt vet hva de vil, at de lyver om hva de vil, eller at de er grenseløst ærlige og kontroversielle. Likevel setter republikanernes kandidater enorme velgermasser i bevegelse, midt i sitt kaos av motsetningsfylte utsagn og verdier. Ifølge forfatter Naomi Klein er det å skape kaos en konservativ makttaktikk i den hensikt å kunne legge skylden på motparten (demokratene), og deretter komme på banen som «redningsmannen».
Kanskje kan hvem som helst på republikansk side slå Obama, slik han har stelt det til for seg. Selvbedrag ser uansett ut til å være en fundamental forutsetning for amerikansk selvoppholdelsesdrift.
Dessverre hadde ikke USA vært USA om ikke dét var tilfellet.
Tine Skarland, redaktør
