Religion som redskap. Hvordan skal Kinas myndigheter samle befolkningen når den kommunistiske ideologi stort sett ikke lenger eksisterer andre steder enn på papiret og i formelle taler? De siste årene har vi sett at ideologien som et sosialt lim gradvis er erstattet av nasjonalisme. Og for å bygge opp denne nasjonalismen, benytter paradoksalt nok det ateistiske kommunistpartiet seg blant annet av religion.

All religion var forbudt under Maos tid som landets leder, men han lyktes ikke i å knuse folkets religiøse tro. I dag ser vi at stadig flere kinesere – mange av dem unge – trekker til templer, kirker og moskeer. I henhold til artikkel 36 i grunnloven fra 1982, skal alle religioner, det vil si religionene de kinesiske myndighetene anerkjenner – buddhisme, daoisme, islam, katolisisme og protestantisme, være likestilt.

Folkebevegelse. Lover og regler blir imidlertid ikke håndhevet likt i landet, og han-buddhismen blir ofte mer fordelaktig behandlet enn andre religioner. Dette er både fordi den kinesiske buddhismen, også kalt han-buddhismen, er nyttig for partiledelsen i deres streben etter et såkalt harmonisk samfunn, men også fordi de strengt tatt ikke har noe valg. Dette er en folkebevegelse som reiser seg uavhengig av partiet og landets myndigheter.

Nanputuo-tempelet i Xiamen i Sør-Kina er, med sine parker, storslåtte bygninger og små innsjøer, et av de flotteste buddhistiske templene i landet. Det ble, som mange andre templer, kirker og moskeer, stengt og delvis ødelagt under Kulturrevolusjonen (1966–76). I dag er det igjen et myldrende folkeliv ved tempelet. Gjennom mine studier har jeg tilbrakt mye tid i buddhistiske templer i Kina, og jeg ble tidlig slått av det store antallet unge buddhister jeg møtte der.

Religiøse hele tiden. Til tross for Kulturrevolusjonen og myndighetenes ateistiske religionspolitikk i etterkant av Mao-perioden, har dagens foreldregenerasjon, overraskende nok, fortsatt vært i stand til å overføre sin religion til neste generasjon. «Vi har vært religiøse hele tiden – i våre hjerter», forklarte en eldre mann meg i Xiamen.

Overalt i Kina, og særlig i den østre delen av landet, der den største delen av den økonomiske veksten har funnet sted, er buddhistiske templer blitt gjenåpnet og revitalisert i stor skala. Ifølge en undersøkelse utført av forskningssenteret Pew, anser 18 prosent av Kinas voksne befolkning seg i dag som buddhister – dette utgjør rundt 185 millioner mennesker.

Ingen trussel. Han-buddhismen blir i liten grad betraktet som en trussel for myndighetenes autoritet. Dette skyldes i hovedsak tre ting: For det første blir han-buddhismen i liten grad betraktet som en fremmed religion – til forskjell fra kristendom og islam. For det andre blir den ikke forbundet med etnisk separatisme – i motsetning til de tibetanske buddhistene og Xinjiangs muslimer. Og for det tredje har ikke han-buddhismen religiøse autoriteter utenfor landets grenser som potensielt kan blande seg inn i Kinas interne anliggende og dermed utfordre myndighetenes makt – slik katolikkene har i Roma eller de tibetanske buddhistene har i Dharamsala.

Nasjonal identitet. Myndighetene ser snarere at han-buddhismen kan ha en positiv funksjon i samfunnet, blant annet fordi den skaper en nasjonal identitet for et Kina som forsøker å finne en ny og sterkere plass i verdenssamfunnet etter mange års isolasjon.

Myndighetene ser snarere at han-buddhismen kan ha en positiv funksjon i samfunnet.

Han-buddhismen bidrar også med et moralsk fundament som effektivt kan fremkalle god oppførsel blant landets borgere. Den stadig økende anerkjennelsen og aksepten for religiøs tro og praksis er kanskje et resultat av at myndighetene innser at det fyller et tomrom i deres egne doktriner.

En annen viktig funksjon han-buddhismen har, er å tjene som en katalysator for økonomisk vekst. I 2008 besøkte 2,8 millioner mennesker Wutaishan-templene i Shanxi-provinsen, et sentralt pile-grimsmål for buddhister. Dette genererte, ifølge offisielle tall, turistinntekter for templene og den lokale næringen på rundt 1,2 milliarder kroner. Religionen blir også brukt til å tiltrekke seg utenlandske investorer, særlig fra kinesere i utlandet. Hensikten er, ifølge sosiologen Yang Fenggang, «å bygge en religiøs scene for å synge den økonomiske opera».

Imponere. Det er ventet at synlig tilstedeværelse av religion vil imponere kinesere i utlandet med graden av åpenhet i dagens kinesiske samfunn, og på den måten lede og legge til rette for å investere i regionen. De kinesiske myndighetene antar at mange kinesiske forretningsfolk i utlandet nettopp er han-buddhister. Og sist, men ikke minst virker også han-buddhismen som en «buffer» mot spredning av kristne kirker, som også har hatt et markant oppsving de senere årene.

Han-buddhismen virker som en «buffer» mot spredning av kristne kirker, som også har hatt et markant oppsving de senere årene.

En ung jente jeg møtte ved Nanputuo-tempelet fortalte meg: «Før var jeg kristen, men min mor overbeviste meg om at buddhismen er mer fordelaktig for meg, så nå er jeg buddhist.» Dette utsagnet ville trolig være som musikk i de kinesiske myndigheters ører.

Økt stabilitet. Fordi myndighetene anser han-buddhismen som bidragsytende til etableringen av et harmonisk samfunn, blir han-buddh-ister altså tillatt et langt større spillerom enn tilhengerne av andre religioner. Dette gjelder selvsagt så lenge religionsutøvelsen ikke er en trussel mot myndighetenes autoritet. Myndighetene ser gjennom fingrene på små brudd på hva som er tiltatt av religiøs tro og praksis på mikronivå, nettopp fordi det trolig koster dem langt mindre enn den gevinsten de høster ved økt grad av stabilitet på grunn av generell tilfredshet blant det enorme antallet mennesker som praktiserer han-buddhismen i landet.

Ved å tillate en relativt sett større grad av religionsfrihet, blir denne store gruppen mennesker på mange måter holdt i sjakk, og vi ser at det er mulig å forstå det slik at myndighetene, ironisk nok, benytter seg av han-buddhismen som et slags «opium for folket».

Publisert første gang i Aftenposten 17. september 2011.