Dogmer for fall.
En iskald marsdag i 1985 sto jeg og et titall storøyde klassekamerater på Den røde plass i Moskva på jakt etter gode fotomotiver. Vi var 18 år, og på skoletur til Sovjetunionen, der vi hadde blitt fremvist en endeløs rekke av kommunistiske utstillingsvinduer med alt fra striglede pionérbarn og ballettdansere til den balsamerte Lenin. Men denne vinterdagen fikk vi for første gang under besøket følelsen av at noe virket som om det var ute av kontroll. Politivaktene var flere og morskere enn normalt.
Brått spant en tilsynelatende endeløs kortesje av svarte sovjetlimousiner inn på plassen, Kremls porter åpnet seg noen minutter mens de maktsymboltunge kjøretøyene smatt innenfor kommunismens høyborg. En klassekamerat ville fotografere opptrinnet, hevet kameraet og knipset i vei. Dét var ikke så populært. To vakter styrtet til, røsket kameraet ut av hendene på den måpende norske skoleeleven, åpnet bakluken og dro demonstrativt ut hele filmen som kveilet seg mot brosteinen, før kameraet ble returnert – tømt for alle spor. Uten beklagelse eller forklaring.
Da det to dager senere ble annonsert at Sovjets øverste leder Konstantin Tsjernenko var død, var det besnærende for oss å tro at dette var forklaringen på oppstyret. Det ingen kunne ane, var at dette var begynnelsen på slutten. Da vi landet i Norge, hadde Mikhail Gorbatsjov allerede blitt innsatt som ny generalsekretær i kommunistpartiet, og veien mot oppmykning og senere kollaps av hele det sovjetiske regimet var i gang. 26. desember er det 20 år siden.
Mens det var kommunismen som ble møtt av motstand og protester på 1980-tallet, er det kapitalismen som nå er gjenstand for stadig mer høylytte demonstrasjoner fra «bevegelsen av bekymrede borgere» i mange vestlige land. Det jaktes på nye sannheter som kan erstatte eller supplere Vestens mest rot-festede økonomiske dogme. Å kritisere kapitalismen for ujevn fordeling, grådighet og undertrykking blir ikke lenger ansett som marginalt.
For kapitalismen ligger med brukket rygg. Likevel er det få som i dag ser noe alternativ i dens tradisjonelle motpol, kommunismen. Troen på ettpartistaten, planøkonomi og det klasseløse samfunn har likevel klort seg fast i ulike former og av ulike grunner i en håndfull land. Syv av disse kan du lese om i månedens coversak på side 42–53.
Når økonomiske dogmer står for fall, melder det seg også behov for å finne gode erstatninger som kan forene utover flagg og språk. I Vesten er personlig frihet et ukrenkelig ideal. Vi er også opplært til å tro at økonomisk frihet er en forutsetning for politisk frihet; at det er planøkonomi – ikke kapitalisme – som leder til politisk undertrykking. Nå vil Occupy-bevegelsen ha oss til å tro noe annet.
Men er idealet om menneskets frihet forenlig med en mer rettferdig økonomisk modell? Lar friheten seg temme på annet vis enn ved makt – eller religion? Kan «savage»-kapitalismen som Occupy-bevegelsen gjør opprør mot, erstattes av en ny, samvittighetsfull variant der alle skal bli gitt like muligheter, og profittjag skal overvinnes og tøyles? Rommer kapitalismen i det hele tatt slike egenskaper? Gjør ikke menneskets impuls til å konkurrere en slik tillit til naiv idealisme? Har friheten misbrukt sine sjanser? Det kan virke slik akkurat nå. Men menneskets andre sterke trang – behovet for å samarbeide – kan vise seg sterkere. Vi vet lite om hva som venter.
Som i Sovjetunionen i 1985.
Tine Skarland, redaktør
