En moderne byggestein. Hvis vi slår opp ordet familie i «Store norske leksikon», finner vi at det viser til en «avgrenset gruppe nære slektninger». Når antropologer skal snakke om familien, viser de videre gjerne til kjernefamilien som en slags grunnenhet. Kjernefamilien er knyttet sammen gjennom tre grunnleggende relasjoner: de som finnes mellom foreldre og barn, de som finnes mellom barn av samme foreldre, og de som finnes mellom foreldrene.

Det var i løpet av den industrielle revolusjonen at organiseringen av familiestrukturen gikk fra å inkludere mange slektninger i form av en «storfamilie» til bare å gjelde foreldre og barn, eller den såkalte «kjernefamilien». Det vil si at kjernefamilien er en av det moderne industrisamfunnets byggesteiner, som både sikrer at man har tilgang på arbeidskraft, og at individet selv har et sosialt og økonomisk sikringsnett. I vår tid betraktes samtidig familien som en enhet som er under press, særlig etter at likestillingen skjøt fart i begynnelsen av 1900-tallet.

Det er imidlertid også andre karakteristika ved det moderne samfunnet som truer familiestrukturen. I 1957 skrev Richard Hoggart en bok som het «The uses of literacy: Aspects of working class life», hvor han snakker om hvordan fremveksten av moderne massekultur har svekket følelsen av tilhørighet til for eksempel familie og lokalsamfunn. Et eksempel han bruker er hvordan begavede gutter født etter andre verdenskrig forlot arbeiderklassehjemmene sine til fordel for utdannelse og økt sosial mobilitet, for aldri å vende tilbake.

Konsekvensen var at de ofte endte opp som deprimerte og ensomme mennesker, uten røtter eller noen slags form for sosialt eller lokalt sikkerhetsnett. Hoggart, som selv hadde vokst opp med allsang på puben, uttrykte sterk bekymring for hvor denne trenden ledet menneskeheten.

Et eksempel på hvor langt en slik forvitring kan gå, får sitt uttrykk i den siste filmen til den tyske filmregissøren Werner Herzog, som nylig ble presentert under filmfestivalen i Cannes. «Family romance LLC» (2019, bildet under) er en slags dramatisert dokumentar som tar for seg et reelt fenomen i Japan, hvor man kan leie skuespillere til å spille familiemedlemmer i ulike situasjoner.

Herzog har med seg lederen for dette firmaet, Yuichi Ishii, som i filmen blir leid inn av en dame for å spille hennes eksmann og ta kontakt med hennes tolv år gamle datter for blant annet å finne ut hvordan hun egentlig har det og hva hun synes om moren. Datteren har ikke møtt sin ekte far, noe som gjør det mulig for Yuichi å late som, og gjennom møtet deres kan det faktisk virke som om han får kontakt med «datteren» sin.

Filmen, som har fått blandet kritikk, kan delvis betraktes som en kommentar til nettopp den utviklingen Richard Hoggart advarte mot i 1957, og som kanskje i særlig grad preger det japanske samfunnet. Fødselsraten i Japan er gått nedover i mange år, og stadig flere ender opp med å bo alene i en av landets mange storbyer, isolert fra slekt og familie – dette til tross for at familien tradisjonelt sett er helt sentral i japansk kultur og fremdeles fungerer som økonomisk og sosialt sikkerhetsnett i et land som ikke har et særlig godt utbygd velferdssystem.

Å befri familien. Samtidig kan Herzogs film også leses som en kommentar til problematiske strukturer i kjernefamilien selv. For familielivet er til en viss grad preget av nettopp rollespill og forstillelse. Og – ikke minst – melder spørsmålet seg om strukturen mor, far og barn er den mest naturlige måten å organisere en familie på.

Denne problemstillingen blir også tatt opp av den svenske journalisten Josefin Olevik i boken «Den befridde familien», som kom ut på norsk tidligere i år. Her spør Olevik om det fremdeles er naturlig å holde fast på den tradisjonelle kjernefamilien i et samfunn hvor man strengt tatt ikke trenger en mann og en kvinne for å få barn.

Boken har sin grobunn i hennes eget valg om å reise til Danmark og få barn ved hjelp av en donor fri for fremtidig ansvar. Dette kan Olevik gjøre fordi den skandinaviske velferdsstaten i stadig økende grad både har lagt til rette for likestilling, samt tatt ansvar for tradisjonelle familieoppgaver – og gjort det mulig å få barn uten å være en enhet bestående av mann og kone.

Kjernefamilien er langt fra perfekt. Det er for eksempel vanskelig å skape den, og det er vanskelig å holde den sammen. Dessuten er det grunnleggende problematisk at den har sitt fundament i en hierarkisk struktur hvor én person bestemmer over de andre.

Alt dette tatt i betraktning er det kanskje på tide å stille seg mer kritisk til begrepet kjernefamilien, sier Olevik, og spørre oss selv om dette er den mest samfunnsnyttige måten å organisere enkeltindivider på. For kjernefamilien er langt fra perfekt. Det er for eksempel vanskelig å skape den, og det er vanskelig å holde den sammen. Dessuten er det grunnleggende problematisk at den har sitt fundament i en hierarkisk struktur hvor én person bestemmer over de andre.

Dersom alt er bra, skriver Olevik, er det fint å være to foreldre – og da gjerne av forskjellig kjønn. Men alt er ikke alltid bra. Olevik viser for eksempel til at 60 000 barn i Sverige vokser opp med minst én forelder som er rusmisbruker. Hvert syvende barn er blitt slått av en voksen. Over 100 000 barn antas å bo sammen med en mor som mishandles av barnets far.

Like mye som det er bra å være en fungerende familie som består av to foreldre, konkluderer Olevik, er det bra å få kjærlighet, bli sett, slippe å ta ansvar for foreldrene sine, vokse opp i trygghet, og få nærhet og tid med én eller flere voksne.

Det Olevik dermed foreslår er å frigjøre familiebegrepet og å la familien få være mer mangefasettert. Hun ønsker seg en videre og mer åpen definisjon av kjernefamilien, og at man ikke ser seg blind på foreldreparet, eller at kombinasjonen må være en mann og kvinne som de eneste rette omsorgspersonene. Hun mener familieliv også kan bygges på nære relasjoner eller til andre familiemedlemmer enn de biologiske foreldrene. 

Frihet og trygghet. Olevik viser gjennom sin tekst en slags frihetskamp for å utvide konseptet «kjernefamilie». Men implisitt i dette ligger også en antydning om at vi slett ikke trenger familien. Dette blir også en naturlig forleng-else av at vi lever i en tid hvor frihet til å velge i stor grad trumfer alle andre slags hensyn.

Dette er noe sosiolog Zygmunt Bauman var svært opptatt av, og som han sågar betraktet som en av de mest fremtredende karakteristika ved moderniteten som historisk periode. I boken «Liquid love: On the frailty of human bonds» (2003) snakker han om alle båndene som tidligere holdt oss på plass, men som nå har mistet grepet om oss, som for eksempel religion, ekteskap, klasse og – ikke minst – familie.

Det moderne samfunnet er flytende. Vi har ingen bånd og må hele tiden bruke egenskaper, kunnskap og en slags form for indre driv på å knytte noen bånd, som både er løse nok til at vi ikke skal føle oss kvalt og fanget, og sterke nok til at vi ikke bare flyter av gårde ut i atmosfæren. 

Konsekvensen, sier Bauman, er at det moderne samfunnet er flytende. Vi har ingen bånd og må hele tiden bruke egenskaper, kunnskap og en slags form for indre driv på å knytte noen bånd, som både er løse nok til at vi ikke skal føle oss kvalt og fanget, og sterke nok til at vi ikke bare flyter av gårde ut i atmosfæren. Kort sagt så mener Bauman at vi dras mellom trangen til frihet og til trygghet, og at hele vår tilværelse går ut på å balansere mellom disse to. Prisen vi betaler er ensomhet og rotløshet.

Den krevende balansegangen er sannsynligvis også det som driver oss til stadig å ta kontakt med folk via digitale plattformer som sosiale medier og fortsette å legge ut bilder og statusoppdateringer. Vi håper at disse relasjon-ene skal hjelpe oss til å slippe unna familiefengselet, samtidig som vi helt tydelig trenger et slikt sikkerhets-nett – kanskje mer enn noensinne.

For til tross for Hoggarts og Baumans påstand om at familiebåndene er svekket, kan det heller ikke være noen tvil om at vi fremdeles trenger denne strukturen i én eller annen form. Vi trenger å kjenne på at det finnes noen som stiller opp for oss og gir oss trygghet og kjærlighet og omsorg, selv når vi ikke ser instagramfine ut eller har energi til å gjøre oss selv om til attraktive venner. Når vi har null energi og bare er den kjedelige versjonen av oss selv. Når vi ikke har jobb eller fritidsaktiviteter å distrahere oss selv med.

Da ser vi at familien tross alt har en funksjon, og at vi lengter etter det den har å tilby – uansett hvilken form den kommer i.