Lydhør forsamling.
I will sit right down
Waiting for the gift of sound and vision
Drifting into my solitude
David Bowie: «Sound and Vision», 1977
Den gang da mye musikk fortsatt ble laget som hele album ment for lytting gjennom ledningsfaste hodetelefoner for oss selv, nedsenket i en dyp sofa, var det få som så for seg at det skulle bli mulig å ta lyttingen ut på gaten, blant folk, trådløst.
Med lydfast lytting forflyttet man seg først og fremst i tankene, og lenket fast til stereoanlegget ble man tvunget til å forholde seg utelukkende til lyden i øret, uten konkurranse fra andre gjøremål, visuelle inntrykk eller fysisk aktivitet.
Når vi nå har kuttet over denne kabelen for godt og konsumerer musikk, lydbøker og podkaster på øret tilnærmet hvor som helst og når som helst, inngår også skiftende omgivelser og samtidige gjøremål i lyttingen. Men som da TV-apparatet erobret stuene og overveldet oss med visuelle inntrykk, representerer nye lyttervaner også dramatiske endringer for vår oppmerksomhet.
Og akkurat da vi trodde vi var i ferd med å bli bevisst vårt tidskonsum på mobilen, har oppmerksomheten fått besøk av en ny tidstyv. Mens vi før måtte sitte ned eller i det minste stoppe opp for å lese på en skjerm, tar vi nå inn informasjon stadig oftere mens vi er i bevegelse, i form av lyd på øret.
På overfylte tog i Tokyo er det angivelig mange som later som de sover, for å unngå øyekontakt. Kanskje ønsker de også å stenge visuelle inntrykk ute, og i så fall er de ikke alene. Når stadig mer krever vårt blikk og vurdering, ofte ledsaget av økende lydstøy, representerer hodetelefoner en redning og flukt fra påtrengende omgivelser. Med vår egen lyd tett på øret kan vi vie oss nær fullt og helt til én dominerende sanseopplevelse, slik det nesten ikke lenger er mulig. Samtidig kan blikket vandre, om det er nødvendig.
De mange tusen nye podkastene som kommer ut hver måned, representerer enorme mengder informasjon, som forhåpentlig lagres bedre i oss enn for den enfoldige og overvektige tegneseriefiguren Homer Simpson.
Han faller i søvn etter å ha satt på seg hodetelefonene for å lytte til det han tror er et «subliminalt» lydkurs for å gå ned i vekt, men som er blitt forbyttet med lydkurset «Vocabulary Builder». Homer våkner brå-artikulert, men spiser mer mat enn noen gang før, og hans begrensede vokabular vender raskt tilbake til normalen.
Nattesøvnen er nok best egnet som lydfri sone, men podkast-lytting generelt fremstår som den perfekte utnyttelsen av ledig tid, eller til å supplere oppgaver som ikke krever vår tankekapasitet, og som gir oss en tilfredsstillende opplevelse av multitasking – hendene kan vaske opp, støvsuge eller lage mat, mens øret tar inn skreddersydd lyd for ethvert behov.
Men refleksjonen over hva det innebærer å gi avkall på våre siste ledige stunder der tankene vandrer fritt, er påfallende fraværende. Det å lytte, i en samtale, i hodetelefoner eller til verden rundt oss, beslaglegger betydelige deler av vår oppmerksomhet og definerer hvem vi er. Lyd kan isolere oss, forflytte oss, utdanne oss, fremkalle tanker – eller distrahere oss fra dem, gi oss tilhørighet eller representere en flukt.
Det å lytte til sofistikerte konstruksjoner av lyd og ideer formidlet i en podkast, kan knytte oss til andre mennesker, men kan også isolere oss fra hverandre – inn i hvert vårt sett med øreplugger, ofte så små at de ikke synes under håret eller en lue.
I dag hører vi heller ikke nødvendigvis på de samme podkastene, som i 2014, da «alle» hørte på den banebrytende true crime-historien i «Serial», verdens mest nedlastede podkast til dags dato, og som ble diskutert og omtalt overalt.
Om vi én dag skulle segne om i utmattelse av lyd og visuelle inntrykk, har vi fortsatt vår aller viktigste sans i behold, foreløpig uegnet for teknologisk utnyttelse: Berøring med hendenes innsider.
Det finnes sikkert en podkast om det.
Tine Skarland, redaktør
