«Det som synes hvitt, vil jeg tro er svart om kirken sier det», sa jesuittpresten Ignatius av Loyola for fem hundre år siden. Han spissformulerte dermed det enkelte mener er problemet med dagens velgermasse.

– Verdier og identitet er spesielt viktige for politisk orientering, sier Hallgeir Sjåstad. Han er professor i psykologi og ledelse ved NHH Norges Handelshøyskole og forsker på beslutningstaking.

– Mange av de politiske enkeltsakene som skaper størst engasjement, kombinerer gjerne forskjeller i hva man tror på og hvem man er.

For hva er driveren bak politisk tilhørighet, og hvor nøye tenker vi gjennom hvilket parti som har de beste løsningene? Kanskje ligger noe av svaret i vår evne til å endre syn.

Når endret du sist standpunkt i et viktig politisk spørsmål?

Brillene vi ser verden med

Sjåstads forskning kombinerer sosial samhandling og hvordan vi tar beslutninger. En stor del av grunnlaget for våre valg legges i ung alder, mener han.

– De verdimessige «brillene» vi ser verden med, er i størst utvikling i ungdomstiden og tidlig i 20-årene. Disse brillene bruker vi til å se og forenkle politiske saker. For meg som psykolog er det slående hvor lite vi endrer oss politisk fra 25-årsalderen og ut.

Betrakter vi politikk med tanke på en fremtid vi ønsker oss eller en fremtid vi frykter?

– Sannsynligvis begge deler, og jeg har selv noen pågående forskningsprosjekter på dette temaet. Min gjetning pr. i dag er at den fremtiden vi frykter, betyr enda mer enn den fremtiden vi håper på.

Når vi tar stilling til politiske problemstillinger, i hvilken grad forenkler vi dem?

– I stor grad, tror jeg. Hjernen vår har en imponerende kapasitet, men samtidig begrensninger for hvor mye ulik informasjon som kan vurderes på én gang. I tillegg er tiden vår knapp, og derfor må vi forenkle for å kunne ta et valg.

Det bygger på tendensen til såkalt kognitiv skjevhet, beskrevet av psykolog Daniel Kahneman i 1972. Det vil si at hjernen forenkler komplisert informasjon ved å sile opplysninger som strider mot egne oppfatninger.

Forbi venstre og høyre

Og tilfanget av politisk informasjon synes stadig å vokse, noe som kanskje har ført til at de klassiske skillelinjene er blitt vagere.

– På slutten av 1990-tallet skrev sosiologer om «beyond left and right», at dette ikke betydde så mye lenger, sier Bernt Aardal, professor emeritus i statsvitenskap.

– Det har likevel vist seg at det er noen grunnleggende ting knyttet til høyre- og venstresiden. Men så har det kommet nye dimensjoner som til dels går på tvers, blant annet miljø og klima, likestilling og til dels innvandringspolitikk.

Økonomisk politikk er imidlertid en konstant som ofte skiller høyre- og venstresiden, mener han.

– Det har med økonomisk fordelingspolitikk å gjøre. Man har ikke utryddet uenigheten om det. Det er ikke blitt noe nirvana der vi ikke behøver å bekymre oss om økonomien.

For å formidle partienes vei til «nirvana», gjelder det å fremstå ekte – Trygve med en kaffekopp, Jonas på fjelltur eller Erna med hjelm.

 
Men oppfatningen av hvor man når velgere har endret seg de siste 20 årene, spesielt med inntoget av sosiale medier og podkaster. I dag trekkes Tiktok og Youtube frem som de mest slagkraftige plattformene, der blant annet gjengen bak «Gutta» har fått stor oppmerksomhet og bidratt til å sette en ny standard for å få gjennomslag med politiske budskap.

Før høstens stortingsvalg er politikerne blitt roastet i VG, forsøkt frittet ut om sine homofile tanker i «Mørch og makta», de har lekt seg med stein, saks og papir i partilederdueller på NRK, og debattert med tikkende sjakklokker under Arendalsuka – blant annet.

– Ungdomspolitikere som blant andre Simen Velle, FpU-lederen, var tidlig veldig aktive og utnyttet potensialet i sosiale medier. Generelt er det litt vill vest, som da man fikk de første hjemmesidene på nett. Noen partier kastet seg over det og fikk en flott nettside, mens andre hadde noe ræl – i beste fall, minnes Aardal.

Men om FpUs vekst blant unge menn omtales som en «bølge», er den ingen stor sensasjon, skal vi tro statsviteren.

– Unge menn har i lang tid systematisk ligget lenger til høyre enn unge kvinner. Flere unge menn er mer negative til innvandring og mindre engasjert i klimapolitikk.

Og én ting er å måle unges holdninger, noe ganske annet å omsette dem i valgresultater.

– Vi vet at det svinger, og at mange unge ikke er så interessert i politikk, sier Aardal.

Men hvis de først blir spurt, så har de en mening?

– Nettopp. Hvis man klarer å mobilisere dem, kan det få betydning. Men i all hypen er det vanskelig å vite om politikerne klarer å få dem til å møte opp i stemmelokalet. Det er det totale nyhetsbildet ungdommene eksponeres for, som er viktig. Jo mer samstemt dette bildet er, jo mer effektfullt.

I sosiale medier styres dette som kjent av algoritmer, som avgjør hva den enkelte møter i feeden. Denne eksponeringen er for lengst blitt en del av statsvitenskapelige analyser. Det mye omtalte selskapet Cambridge Analytics hevdet å ha påvirket valget i flere land, blant annet da Donald Trump vant første gang, i 2016.

Bernt Aardal er skeptisk til det reelle omfanget av en slik påvirkning.

– Selskapet har fullstendig oversolgt hva de har klart, så det mener jeg man skal være forsiktig med å tro på. Det er en hel industri som selger såkalte trender, ofte på spinkelt empirisk grunnlag. For eksempel ble det påstått at Barack Obama i sin tid vant presidentvalget i USA fordi det ble brukt moderne sosiale medier. Men det var til rekruttering av folk som banket på dører og tok telefoner – den mest gammeldagse måten å drive kampanjer på, sier Aardal.

Supporter-mentalitet

Valgkampstrategier komponeres med intensjon om å komme under huden på velgerne, og styres særlig av tre psykologiske faktorer, ifølge professor Hallgeir Sjåstad.

– Politiske vurderinger formes blant annet av verdiene vi tror på, identitet og økonomiske interesser, hva vi mener kjennetegner et godt samfunn og et godt liv. Identitet handler om hvor vi føler oss mest hjemme sosialt og politisk, og om det «vi-et» eller «laget» vi føler oss som en del av.

Siden politisk ståsted knyttes til hvem vi er og hva vi tror, er det kanskje naturlig at det også utvikles i ungdomstiden?

– Fra 25–30-årsalderen er den generelle tendensen at man sjeldnere endrer standpunkt, og at man sjeldnere bytter «lag». Mange kan gjerne stemme på ulike partier, men man holder seg som regel innen samme hovedområde av venstre/høyre-aksen, sier Sjåstad.

Og når vi først har valgt side, knytter vi oss til den. Det er ikke helt ulikt hvordan vi knytter oss til idrettslag, ifølge psykologiprofessoren.

– Sosialpsykologien ser faktisk veldig lik ut. Identitet og den såkalte «inngruppe-lojaliteten» kan bli like sterk i politiske spørsmål som i idretten. Om du er for eller imot klimaomstilling eller skeives rettigheter, så kan det bidra inn i en oss-mot-dem-dynamikk slik den arter seg mellom hjemmelaget og bortelaget på en fotballkamp.

En slik inngruppe-lojalitet så ut til å bli kraftig forsterket i februar, da en av Arbeiderpartiets stjernespillere gjorde comeback i regjering, og partiets oppslutning spratt i været med over 10 prosentpoeng på målingene.

– Den korte analysen er at det sannsynligvis handler litt om politikk, men mest om person. Hvem stoler vi på når verden blir vanskelig og uforutsigbar? sier Sjåstad.

Trynefaktor

– Da Jens Stoltenberg ble finansminister, hadde han en personlig popularitet som langt oversteg den han hadde da han var statsminister. Samtidig er den eksterne situasjonen i verden blitt svært alvorlig og krevende, sier Bernt Aardal.

Dette har gjort forsvars- og sikkerhetspolitikk til en av de viktigste sakene for mange velgere.

– Sammenlignet med 2021 har det skjedd store endringer. Interessen for klima-, miljø- og distriktspolitikk er halvert. Et flertall av velgerne mener nå at Arbeiderpartiet har den beste forsvars- og sikkerhetspolitikken, med Høyre hakk i hæl.

I en undersøkelse foretatt for Aftenposten i april blant over 1000 respondenter oppga hele 30 prosent forsvar og sikkerhet som den viktigste saken for hvilket parti de vil stemme på ved høstens valg. Før forrige stortingsvalg, i 2021, var det bare 6 prosent som oppga dette som sin viktigste sak. Det er eldre over 65 år som drar opp denne svarprosenten. Velgere under 35 år oppga økonomi og arbeidsliv som aller viktigste sak for dem. Nærmere valget, i en tilsvarende måling i august, tronet sosiale forskjeller på topp for 24 prosent av respondentene, mens kun 17 prosent nå holdt forsvar og sikkerhet som viktigste sak i valget.

Hvilken rolle spiller politikernes personlighet?

– Mediene legger stor vekt på trynefaktor. Vi ser at det er et element, men når vi tar hensyn til politikkens innhold, så blir det ikke så mye igjen. En karismatisk politiker drar folk med seg, men politikken må stemme. Det er en del av politikkens psykologi, sier Aardal.

Norske velgere bryr seg mindre om politikernes utseende enn for eksempel i en del andre land, mener Aardal.

– I Norge har noen av de mest populære politikerne slett ikke har vært billedskjønne. Det holder ikke at du ser flott ut. Det sier noe bra både om dem og velgerne.

For oppfatningen av politikerne endrer seg i takt med politiske forandringer. Og både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har gått gjennom ulike faser av popularitet.

– Som utenriksminister var Støre reflekterende, så ble han statsminister og kalt «tåkefyrste». Solberg hevet seg over det meste og slapp unna – det var den «suverene» Erna. Men når det butter, kan det snu fort og bli brukt mot dem.

Lite impulsive

Men er det hodet eller hjertet som avgjør hvem vi stemmer på? Aardal har forsket på hvordan følelser påvirker politiske oppfatninger.

– Jeg er personlig blitt mer opptatt av den politiske psykologien. Vi har sett på frykt og forventninger relatert til utviklingen innen klima og miljø. I analyser finner vi at frykt og sinne kan påvirke politiske preferanser. Men når du tar hensyn til politiske meninger, så er ikke utslagene veldig sterke. Velgere er ikke nødvendigvis så impulsive som man kan tenke, sier han.

Psykologisk forskning kaller det motivert resonnering, noe som innebærer at vi setter høyere krav til informasjon som motsier eget verdensbilde. En studie ved Linköpings universitet i 2018 spurte mer enn tusen personer om flyktninger og kriminalitet. Både de som stilte seg positive til flyktninger, og de som var negative, viste cirka 20 prosents sannsynlighet for å feiltolke statistikk etter eget syn. Dét kan minne om en moderne versjon av Ignatius av Loyolas krav om kognitiv underkastelse. «Hva om våre øyne sier noe annet?» spurte en av munkene. «Da lyver øynene», sa presten.

På spørsmålet om hvor ofte vi endrer standpunkt, har psykologiprofessor Sjåstad et kort svar: «Svært sjelden».

– Hovedtendensen er at vi ikke endrer syn. Samtidig har vi vanskelig for å forstå hvorfor de som står på den andre siden, ikke endrer seg i vår retning, sier Sjåstad.

– Men dersom alle tenker slik, så må jo noen pr. definisjon ta feil.