Med alt på nett. Ordet «vennskap» kommer fra det greske philia, og viste opprinnelig til mennesker man hadde en mye løsere tilknytning til enn de man i dag ville omtalt som venner. I det gamle Hellas omfattet det nemlig alt fra ens kjære, til folk man knapt visste hvem var. Faktisk ble philia-begrepet etter hvert så utflytende at Aristoteles fant det nødvendig å lage en klassifiseringsmodell som skulle hjelpe med å rangere typen vennskap blant de mange philoi man hadde et forhold til.
I 44 e. Kr. trådte også den romerske forfatteren og statsmannen Cicero til og forfattet dialogen «De amicita», som la ned en del grunnregler for hva vennskap dreide seg om. For Cicero var det viktigste at man var på linje når det gjaldt smak, interesser og generell holdning til livet. Hvis alt det var på nett, lå det an til at man kunne utvikle et nydelig vennskap. I dag vil vel definisjonen på et vennskap peke litt i samme retning som Ciceros. Det er et forhold som har sitt grunnlag i tillit og kjærlighet, og som i utgangspunktet vokser frem mellom mennesker som har noe til felles. Vi gjør uselviske handlinger for vennene våre, og stiller opp for dem uten å forvente noe konkret igjen for det.
Derfor er vennskapsbånd noe av det vakreste som finnes mellom mennesker – og, mellom mennesker og andre slags vesener. I film- og litteraturhistorien finner vi dermed utallige slike forhold, som det mellom Kristoffer Robin og Ole Brumm, Batman og Robin, Harry Potter, Hermine og Ronny, Tommy og Tigeren, SVK og Sophie, Peter Pan og Wendy, for ikke å glemme Rick (Humphrey Bogart) og Louis (Claude Rains), hvis vennskap mot slutten av «Casablanca» (1942) bekreftes gjennom den klassiske linjen «Louis, I think this is the beginning of a beautiful friendship».
Vennskap mellom menn. I «Casablanca» blir vennskapet mellom Rick og Louis etablert som en kontrast til det forholdet som har dominert filmen så langt, nemlig det mellom Rick og Ilsa (Ingrid Bergman) som til slutt vrakes av høyverdige moralske grunner. Samtidig ser vi en antydning til at vennskapet mellom menn pekes ut som det mest varige og pålitelige av alle menneskelige forhold.
Og en slik tankegang finnes det lange tradisjoner for. I sin klassifisering spesifiserte nemlig Aristoteles at en grunnpilar for vennskap var dydighet, og en slik egenskap tilhørte utelukkende menn. Derfor har vi fraser som «platonisk forhold». Det var nemlig ingen som var så glad i vennene sine som Platon, som var av den oppfatning at et forhold basert på følelser uten seksuell omgang var det aller beste verden kunne by på.
Det var nemlig ingen som var så glad i vennene sine som Platon, som var av den oppfatning at et forhold basert på følelser uten seksuell omgang var det aller beste verden kunne by på.
I fortellingene har det videre vært lagt vekt på å opphøye såkalte «heroiske vennskap» mellom menn, som det mellom Akilles og Patroklos. Da sistnevnte blir drept under krigen mot trojanerne, blir Akilles gal av sinne, og dreper omtrent alle han kommer over for å hevne sin beste venn. Det var slike idealer menn modellerte sine vennskap ut fra i 1800-tallets USA og Europa. På denne tiden var slike relasjoner minst like intense som romantiske forhold mellom menn og kvinner, noe som kommer tydelig frem gjennom den sentimentale tonen man finner i brev. Det var også vanlig med fysisk nærkontakt, for eksempel ved at man holdt rundt hverandre eller leide hverandre. Noe av grunnen til denne intensiteten var at homoseksualitet ikke fantes som begrep på denne tiden, slik at menn ikke hadde den samme selvbevisste holdningen til for eksempel kroppslig kontakt med andre menn slik de har i dag.
Den sosiale samfunnsstrukturen hindret samtidig at kvinner og menn kunne utvikle tilsvarende vennskapsforhold. Fra og med de tidlige tenårene førte jenter og gutter adskilte liv, slik at de egentlig ikke gikk inn i noe forhold før de giftet seg, og da var det som mann og kone, og ikke primært som venner.
I boken «Friendship: A history» (2014) peker Barbara Caine på at den største endringen i disse tette vennskapsforholdene fant sted på 1900-tallet, og var nettopp knyttet opp både mot kampen for kvinners rettigheter og stigmatisering av homoseksualitet, som begge gjorde at forholdet mellom menn ble gradvis mindre fysisk og intenst.
En annen faktor som påvirket denne utviklingen, var sannsynligvis en popularisert versjon av sosialdarwinismen – teorien for sosial utvikling som går ut på at de sterke og tilpasningsdyktige overlever, mens resten går til grunne. Denne førte til at man i større grad betraktet andre menn som konkurrenter heller enn samarbeidspartnere, et syn som ble ytterligere forsterket ved at sport ble en foretrukket fritidsaktivitet menn imellom. Dette gjorde også sitt for at vennskap mellom menn på 1900-tallet i mye større grad ble fundert på at man fant på ting sammen, enten det dreide seg om bordtennis, rullebrettkjøring eller spille i band. I stedet for at man fokuserte på hverandre, konsentrerte menn seg nå om en tredje ting som kunne binde dem sammen i vennskapsbånd.
Pysjamasfest, hvisking og sminketips. Dette betyr ikke nødvendigvis at menns vennskapsbånd ble fattigere. I selvbiografien «Girl in a band» (2015), beskriver musiker Kim Gordon nettopp dette triangelformede vennskapet, og sier at det var grunnen til at hun begynte å spille i band i utgangspunktet. Hun ønsket å være en del av et slikt fellesskap. Måten Kim Gordon omtaler menns vennskap på er interessant av mange grunner. I mange og lange år var det jo slik at man ikke trodde vennskap var mulig uten mellom menn. Derfor er det også svært få kilder hva angår kvinners faktiske vennskapsforhold – siden de sånn rent offentlig sett ikke fantes. I boken «The social sex: A history of female friendship» (2015) skriver Marilyn Yalom og Theresa Brown at det er egentlig først på 1600-tallet at vi begynner å få litt mer innsikt i kvinners vennskapsforhold. I 1696 hevdet den engelske filosofen Mary Astell at kvinners relasjoner var mer autentiske og rene fordi de var mindre opptatt av verden utenfor. Dessuten fungerte ofte vennskap som substitutt for den familien som kvinnen måtte flytte fra når hun giftet seg, og kunne dermed være til trøst og støtte.
Hvis kvinner tilbrakte for mye tid sammen med venner, kunne det fort betraktes som et svik mot mann og barn.
Samtidig var det viktig at kvinner utviste moderasjon i vennskap. Det ble nemlig betraktet som en luksusvare, og hvis man tilbrakte for mye tid sammen med venner, kunne det fort betraktes som et svik mot mann og barn. På 1700-tallet beskrev forfatter Lucy Orr ekteskapet som «banesåret for kvinners vennskap», og historisk sett var det nok slik at vennskapsbåndene ble svekket i tråd med at kvinners forpliktelser i kjernefamilien økte. Blant de velstående ble venner imidlertid regnet som en slags luksusartikkel, og kvinner skrev dikt til hverandre, organiserte salonger og skapte et bredt sosialt nettverk uavhengig av ektefellen.
Vennskap fungerte som et redskap for dannelse da kvinner i denne perioden ikke hadde adgang til skole og utdanning. Derfor ble det også avgjørende da kvinner skulle i gang med å kjempe for stemmerett og måtte organisere seg. Denne samfunnsendringen førte videre til at kvinners forhold ble oppvurdert, hevder Yalom og Brown, og at de – fra å være ikke-eksisterende – rett og slett ble betraktet som hakket mer betydelige og ærligere enn mennenes.
Like sjelden som kjærlighet. I vår egen tid finnes det dermed store mengder fortellinger om kvinners vennskap, og vi kan for eksempel trekke frem Sheila Hetis «How should a person be» (2014), HBO-serien «Girls» (2012-2017), og filmer som «Frances Ha» (2012) og «Tully» (2018). Likevel blir slike fortellinger – sammen med alt det kvinner foretar seg – oftest betraktet som sjangerberetninger, det vil si at de henvender seg til kvinner om kvinner. En av de fortellingene som har klart å tråkke utenfor sjangeren, og som kanskje har vakt aller størst oppsikt i nyere tid, er Elena Ferrantes Napoli-kvartett, som tar for seg vennskapet mellom Elena og Lila, fra tidlig barndom i et fattig nabolag, helt frem til sistnevnte er 66 år og en dag forsvinner.
Den første av disse, «Mi briljante venninne» (2015), som nylig er blitt omgjort til en kritikerrost TV-serie på HBO, spiller sterkt på tvetydigheten i ordet «briljant» og den umulige oppgaven det er å avgjøre hvem som er den briljante av de to. For det er ikke så enkelt – på samme måte som vennskapet ikke er enkelt. Elena og Lila er så tette, og ingen kjenner hverandre så godt eller er så glade i hverandre som dem, samtidig som ingen er så fjernt fra hverandre eller hater hverandre så intenst som de to. Ferrante formidler med andre ord den enorme kompleksiteten som utgjør et vennskap, og hvordan det gode og det vonde glir over i hverandre og lager en underlig og naturlig helhet.
Det er nesten slik at evnen til å knytte til seg mennesker, synes å være lakmustesten på om man fungerer i samfunnet eller ei.
I sin ukentlige spalte i The Guardian reflekterte Ferrante over hva vi snakker om når vi snakker om vennskap. En ekte venn, påpeker hun, er like sjelden som ekte kjærlighet. På italiensk heter vennskap amicizia, og deler rot med verbet «å elske» (amare). Og et ekte vennskap har den samme rikdommen, kompleksiteten og mangesidigheten som ekte kjærlighet. Venner gjør oss trygge. De gjør at vi føler oss populære, elsket, mindre ensomme. Men også mennesker vi egentlig ikke har et slikt forhold til, omtaler vi nå gjerne som «venner», rett og slett fordi de fyller et tomrom. Vi tilbringer en ettermiddag på kafé sammen med dem, drikker et glass vin, snakker om dette og hint, uten at man kanskje egentlig deler et genuint vennskapsforhold.
I dag kan både menn og kvinner være venner på like fot, og vennskap er kanskje viktigere enn noen gang ettersom tanken om selvrealisering er blitt den ledende tanken i vårt moderne liv. Med venner kan man ideelt sett være seg selv, og venner kan hjelpe deg til å bli den du vil være. En slik innsikt er for eksempel grunnlaget for TV-serien «Friends» (1994-2004), som plutselig er blitt intenst populær igjen. Det er nesten slik at evnen til å knytte til seg mennesker, synes å være lakmustesten på om man fungerer i samfunnet eller ei.
Dette fører imidlertid også til at vi gjerne misforstår hva vennskap dreier seg om, som om det har å gjøre med om vi liker et annet menneske. Men vennskap har kanskje like lite å gjøre med «å like» noen, som om det var et innlegg på Instagram, som kjærlighet har med romantikk å gjøre. Å være venner innebærer at man er knyttet sammen i røttene, på godt like mye som vondt – og at man har noen å ringe til når alt er gått til helvete eller når man er så full av angst at man ikke klarer å gå ut av huset.
Ikke nødvendigvis fordi vi liker hverandre så innmari godt. Men fordi vi er venner.