Muligheter og verdivalg.
Uforsonlig og uforenlig. Slik kan man mest effektivt oppsummere striden om hvilken jordbruksmetode som er best egnet for å produsere mat til verdens raskt økende befolkning. Fra godt polstrede skytter-graver argumenterer teknologioptimister mot økologiforkjempere for sine respektive syn:
Bør naturen avhjelpes med genmodifisering og kjemiske «krykker», eller skal den overlates til seg selv og få være giftfri? Og hva er konsekvenser for miljø, klima, økonomi og produktivitet for de ulike modellene på kort og lang sikt?
Industrialiseringen har for lengst fjernet oss fra naturens opprinnelige tilstand, og man trenger ikke være økologifundamentalist for å innse at matjord er en begrenset ressurs eller at intensiv areal- og vannutnyttelse går på bekostning av naturens bæreevne: Ifølge FN, er opp mot en tredjedel av verdens dyrkede mark allerede forringet.
Like fullt var det en bisarr sammenligning en amerikansk biologi-professor trakk mellom «økologisk ekstremisme» og terrorgruppen IS sitt ønske om å gjenskape et kalifat fra det 700 århundret. Som om – argumenterer professoren – det er mulig å trylle frem en tapt «renhet» fra fortiden.
Men verden er utvilsomt, som følge av menneskelig aktivitet, for alltid et endret sted. I en slik endret verden vil mange mene det er på høy tid å rive forsvarsverkene og forene alle gode modeller for optimal matproduksjon, og ikke minst enes i synet på vår avhengighet av naturen.
Men større og færre produksjonsenheter, effektivisering, intensivering og overforbruk av knappe ressurser står som høye hindre for dialog. At det i tillegg står enorme økonomiske interesser på spill, gjør det også nødvendig å stille spørsmål ved motivene til de multinasjonale selskapene som i stor grad kontrollerer utviklingen.
Samtidig har et noe ensidig fokus på farlige GMO-er som forutsetter bruk av giftige sprøytemidler, sperret utsikten mot de mer bærekraftige mulighetene som ligger i bioteknologi generelt.
Selv om uenigheten fremstår rigid og tilspisset, vil få tilhengere av kjemisk jordbruk anse det som et mål å maksimere bruken av nitrogenholdig kunstgjødsel eller sprøytemidler.
Erkjennelsen i dette er en vesentlig kime til forsoning. For, som den anerkjente vitenskapsjournalisten Charles C. Mann skriver, så handler det nå faktisk om vi skal sikre Jordens overlevelse eller fremskynde dens ødeleggelse. Forsmaken på sistnevnte har vi fått allerede, blant annet i form av utarmede grunnvannsressurser, akvatiske dødsoner og gjødselavrenning.
Norman Borlaugs såkalte grønne revolusjon hadde helt andre rammevilkår enn dagens utarmede klode. Den midlertidige tanke-gangen fungerte på 1960-tallet og reddet millioner ut av sult. Men kortsiktige løsninger løser sjelden annet enn kortsiktige behov.
Matjord er en livgivende samling av komplekse mikroorganismer som alt liv er tuftet på. Mantraet om størst mulig avlinger på kort sikt, tilsidesetter konsekvensene for matjorden på lengre sikt: Langvarige monokulturer med redusert jordbearbeiding og tunge maskiner fører til jordpakking og planterøtter som vokser dårligere. Mer pløying med riktig redskap vil kunne gi større avlinger med mekanisk og miljøvennlig ugressbekjempelse som bonus.
Men slikt tar tid og ressurser. Dermed blir det nærliggende å anklage økologientusiaster for å være elitistiske og ikke ta inn over seg ressursknapphet i fattige land.
Anklagene hagler imidlertid begge veier mellom teknologer og økologer som er blitt sittende fast i en myr av gjensidige fornærmelser. Fremtidens matproduksjon vil forhåpentligvis dra nytte av helt nye, og bærekraftige muligheter.
Dét er i hvert fall håpet man sitter igjen med etter å ha lest både om mangfoldet av ny forskning og om fordelene og ulempene ved de to rådende, uforsonlige modellene. Månedens hovedsak på side 26 vil garantert gi deg et mer nyansert syn på begge.
Den er herved varmt anbefalt.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE ATLANTIC, FOREIGN POLICY, HARPER'S MAGAZINE, KLASSEKAMPEN, REN MAT, WIKIPEDIA, SNL, FORSKNING.NO
