Kunsten å observere. Dukkemakeren het Frances Glessner Lee, og regnes som den kriminaltekniske vitenskapens mor. I fjor var det 140 år siden hun ble født. De døde dukkene hennes lever fortsatt.

Glessner Lee hadde uløste drapsgåter både som hobby og yrke. På sine eldre dager gjenskapte hun 20 autentiske åsteder for mistenkelige dødsfall i miniatyr. To av dødsdukkehusene har tidens tann gnagd sønder og sammen. De resterende 18 blir fremdeles brukt i opplæringen av fremtidige drapsetterforskere.

Det vi i dag gjenkjenner som true crime*, krim fra virkeligheten, var Glessner Lees hjertebarn allerede tidlig på 1900-tallet. Interessen bar hun med seg hele livet, men først som 52-åring, etter at både faren og broren var døde, turde hun å realisere drømmen om å studere drap og uforklarlige dødsfall på nært hold. Hun kom fra en rik familie; faren var en av grunnleggerne av landbruksmaskinkonsernet International Harvester, og store deler av arven finansierte Glessner Lees miniatyrstudie av uforklarlige dødsfall (Nutshell Studies of Unexplained Death).

I motsetning til dagens virkelighetskrim, som i varierende grad lages i underholdningsøyemed, ble Glessner Lees dødsdukkehus brukt som undervisningsmateriell. Modellene ble opprinnelig laget for at drapsetterforskere skulle lære seg kunsten å observere, noe som er en essensiell egenskap i det videre arbeidet med å få de skyldige dømt og renvaske de uskyldige. 

I den kriminaltekniske vitenskapens spede begynnelse, før Glessner Lee tok grep, fikk etterforskerne lite eller ingen trening i faget sitt. Dette medførte at viktige spor og ledetråder aldri ble funnet, fordi åstedene ble ryddet og de døde hentet ut før noen tenkte på å sikre bevis som kunne felle en eventuell gjerningsperson. I tillegg var det få som hadde medisinsk trening nok til å fastsette riktig dødsårsak.

Glessner Lee jobbet for å forbedre etterforskningsprosessen og fant raskt ut at det var nødvendig med verktøy som gjorde det mulig å undervise i søken etter sannhet, på et vitenskapelig nivå. Dermed kom hun opp med ideen om å lage små kopier av virkelige åsteder for kriminelle handlinger. Siden hun var liten jente hadde hun hatt som hobby å innrede dukkehus, noe som innebar å lage miniatyrutgaver av alt mulig. Denne interessen, kombinert med hennes bakgrunn som kriminolog, resulterte i dødsdukkehusene som etter hvert skulle revolusjonere den kriminaltekniske vitenskapen.

Overgår dagens teknologi. Nylig fikk dukkehusene sin egen utstilling ved Smithsonian American Art Museum i Washington (oktober 2017 – januar 2018). Publikum ble utstyrt med lommelykt og forstørrelsesglass. I fred og ro fikk de gå rundt og studere Lees små mysterier på nært hold, og lete etter bevis og ledetråder.

Hensikten med dukkemysteriene er ikke å løse dem, men å samle informasjon og øve seg på å legge merke til tilsynelatende ubetydelige detaljer. Deretter kan man gjøre seg opp en mening og komme med ulike teorier om hva som kan ha skjedd. Den riktige løsningen på gåtene avsløres imidlertid aldri for offentligheten. Dermed får også fremtidige drapsetterforskere under opplæring både glede og nytte av dem.

Det faktum at alle modellene er tredimensjonale, gjør at de over 70 år gamle dukkehusene foreløpig overgår dagens teknologi. Flere av dukkehusene er forsøkt gjengitt med VR-teknologi for mobiltelefon, men en flat skjerm eller virtuell virkelighet (VR) kan fremdeles ikke måle seg med å ha dukkehuset fysisk foran seg.

Dukkehusene. For å forsikre seg om at gjengivelsen ble nøyaktig ned til hver eneste knøttlille detalj, studerte Frances Glessner Lee bilder og leste detaljerte beskrivelser av åstedene. Hun var også til stede under flere obduksjoner. Dersom det hang en kalender på et åsted, var det ikke nok at kopien også fikk kalender på veggen; den skulle vise riktig måned, og man skulle kunne bla videre til de resterende månedene av året. Hun lagde vinduer som kunne åpnes og lukkes, elektriske lys som kunne slås av og på, og sydde eller strikket dukkeklær i nøyaktig samme stoff eller garn som de avdøde brukte i virkeligheten.

Flere av de døde var prostituerte, og mange var ofre for vold i hjemmet. Uansett hvem ofrene var, ble hjemmene deres gjengitt akkurat så glorete eller pjuskete som de var i virkeligheten. Forholdene hun jobbet ut fra, var 1:12. (1 inch til 1 fot).

Glessner Lee ønsket at åstedsmodellene hun laget skulle omtales som vitenskapelige objekter, og ikke dukkehus. Hun var redd de skulle forveksles med barneleker.

I dag ansees de både som vitenskapelige objekter, og verneverdig kunst.

Kilder: The Dollhouses of Death That Changed Forensic Science. Vox.(Youtube), Smithsonian American Art Museum, americanart.si.edu/exhibitions/nutshells, CNN Style, edition.cnn.com/style/article/frances-glessner-lee-crime-miniature-dollhouse/index.html, Wikipedia

* True crime er blitt en fellesbetegnelse for TV-serier, dokumentarer, podkaster o.l. som går i dybden på krim fra virkeligheten. True crime nøster i trådene for å finne svar på uløste drapsgåter, eller setter spørsmålstegn ved avsluttede saker. Er riktig person dømt, eller er morderen fortsatt på frifot? Eksempler: «Serial» (American Life), «Making a Murderer (Netflix), «The Jinx» (HBO), «Hvem drepte Birgitte?» (TV2),«Gåten Orderud» (NRK/VG)