«Koste hva det koste vil.» 24. mai ble den kjente, brasilianske miljøaktivisten José Cláudio Ribeiro da Silva (52) og hans kone, Maria do Espírito Santo (52), drept i et bakholdsangrep. De var på vei hjem til Pará på motorsykkel da to væpnede menn sprang frem fra grøftekanten og fyrte løs. Vitner på stedet fant over femten patronhylser; likene var ille tilredt. Før de forlot åstedet skar gjerningsmennene av det ene øret til da Silva – et sikkert tegn på at drapet var bestilt.
Ekteparet visste godt hva de risikerte ved å legge seg ut med de store jordeierne i Amazonas. Likevel lot de seg ikke stoppe. «Jeg vil beskytte skogen, koste hva det koste vil, derfor risikerer jeg å få en kule i hodet når som helst», sa da Silva under en konferanse i Manaus et halvt år tidligere. «Folk spør meg: Er du ikke redd? Jo, jeg er bare et menneske, selvsagt er jeg redd. Men jeg lar ikke frykten bringe meg til taushet.»
Lovløse tilstander. Bestillingsdrap på brysomme individer er på ingen måte uvanlig i Amazonas. Ifølge CPT, en katolsk organisasjon som fører statistikk over konfliktene i regnskogen, er over 1150 bønder, politikere og miljøaktivister drept de siste 20 årene. Det gir et snitt på ett drap i uken. Etter en lang periode med lavere tall, har antall drap økt igjen de siste årene.
Over 1150 bønder, politikere og miljøaktivister er drept de siste 20 årene.
Det uvanlige med akkurat denne saken, er at den vakte oppsikt i både brasiliansk og utenlandsk presse, samt at forbrytelsen ble etterforsket. José Cláudio, eller Zé, som han var mest kjent som, var ivrig forkjemper for PT, president Dilma Rousseffs parti. Da drapet ble kjent, beordret Dilma at det føderale politiet, angivelig mindre korrupt enn de andre politietatene, skulle etterforske drapet. Men det sivile politiet i Pará tok saken selv og regelrett motarbeidet det føderale politiet. Etterforskningen deres ga imidlertid resultater, og i juli ba de den lokale dommeren utstede arrestordre på mannen de mente sto bak bestillingen, den rike kvegbonden José Rodrigues Moreira, samt de to som politiet mente hadde utført drapene.
Moreira og Zé hadde vært i strid over lang tid. Moreira hadde nylig gjort krav på to jordeiendommer som grenset til beitemarkene hans. Der bodde det allerede fattige, jordløse familier som livnærte seg av å dyrke små åkerlapper. Moreira forsøkte flere ganger å kaste ut disse familiene, uten å lykkes. Zé engasjerte seg i saken og tok de fattiges parti. «Jeg kommer aldri til å la deg kaste ut disse menneskene», sa han til Moreira, som i et siste, desperat forsøk troppet opp med politistyrker for å tvangsflytte familiene – noe som er ulovlig i Brasil. Zé overtalte bøndene til å bli, og Moreira måtte til slutt gi opp – noe han klandret Zé for, og truet: «Før eller senere skal du få betale dyrt for dette».
Dommeren, Murilo Lemos, mente bevismaterialet for at Moreira sto bak drapene var for tynt, og nektet å utstede arrestordre på den mektige familien selv om politiet ba om varetektsfengsling tre ganger. Først etter store protestaksjoner snudde dommeren. Da var familien Moreira forlengst over alle hauger, og politiet har ennå ikke sporet dem opp.
I så måte ligner drapene på Zé og kona til forveksling de øvrige bestillingsdrapene i Amazonas. Færre enn 10 prosent av disse sakene havner noensinne i en rettssal, og selv da er sjansen liten for å bli straffet; i under 3 prosent av sakene er det endt med domfellelse av bakmennene.
Ny skoglov. Samme dag som Zé Cláudio og Maria do Espírito Santo ble drept, gikk en ny og omstridt skoglov med stort flertall gjennom deputatkammerset i kongressen. Både utbyggersiden og miljøvernsiden ønsket en modernisering av den forrige loven, som var fra 1964, men det har vært stor uenighet om utformingen. Lovforslaget som nå er til behandling i senatet, bærer preg av at det var utbyggerlobbyen som vant frem til slutt.
«Dersom loven går gjennom, vil det være et stort nederlag for miljøet og den brasilianske miljøbevegelsen», mener Torkjell Leira i Regnskogfondet. «Lovforslaget innebærer blant annet å gi amnesti for ulovlig hugst frem til 2008, dessuten vil verneområdene reduseres med et areal som noen spesialister mener tilsvarer tre ganger Norges størrelse. Det er dramatisk.»
President Dilma Rousseff gikk til valg på at hun ikke ville godta amnesti av noe slag for illegal trehugst.
«Det skal bli interessant å se om hun faktisk vil nedlegge veto dersom det blir nødvendig», sier Leira. «Dilma har så langt ikke markert seg som en tydelig miljøpolitiker. Hun har stort sett vært på utbyggernes parti.»
Gode nyheter når sjelden nyhetsbildet, men bildet er heldigvis ikke helsvart. De siste årene har det vært en drastisk reduksjon av avskogingen i Amazonas. Hugstnivået er nå på rundt en tredjedel sammenlignet med perioden 1995–2005. Nedgangen skyldes ikke minst grep som ble tatt mens Marina Silva var miljøvernminister i Lulas regjering. Hun fikk opprettet flere verneområder, bedre regulering av eiendomsforhold og mer effektiv håndhevelse av miljølovgivningen. De som nå overtreder miljølovgivningen, mister for eksempel retten til å få lån og kreditt. Marina stilte som presidentkandidat for De Grønne i fjorårets valg og fikk nesten 20 prosent av stemmene.
I mai i år kunne imidlertid nye satellittbilder avsløre at avskogingen nå har økt for første gang på mange år. Økningen blir anslått til ca. 13 prosent i forhold til tallene for 2010. Årsaken til økningen er i hovedsak skogbranner som er påsatt for å skaffe plass til nye soyaplantasjer, samt avskoging knyttet til store vannkraftprosjekter i Amazonas, som det omstridte Belo Monte. Til tross for at omfanget av den ulovlige hugsten er langt under nivået på 1990-tallet, er oppdagelsen like fullt alarmerende.
Ville Vesten. I Brasil er forskjellen på fattig og rik, og på by og land, enorm. Pará, som ligger midt i regnskogen, er en av landets fattigste stater. Noen få er imidlertid svært rike. De kalles gjerne «soyakongene». Tidligere utgjorde storfeproduksjon den største trusselen mot regnskogen, men nå er soyaproduksjonen i tet. Brasil er nå verdens største produsent av soyabønner. Produksjonen er økt med over 3000 prosent de siste 35 årene, og markedet – særlig det kinesiske – synes umettelig.
Blant brasilianske journalister regnes det som farligere å skrive om den ulovlige hugsten i Pará, enn å dekke selv de mest kriminelle favelaene i São Paulo. Mange må ha politieskorte under researcharbeidet. «Du vil ikke tro hva jeg har sett og hørt», betror en forsker meg. Han vil ikke ha navnet sitt på trykk, ikke engang i en norsk avis. «Soyamafiaen kommer på døren og spør om du vil selge jorden din til en uovertruffen pris. Svarer du nei, tilbyr de deg mer penger. Vil du fremdeles ikke selge, kommer de tilbake med våpen i hånd. Mange småbønder ender opp med å flykte.»
Statistikken til CPT rommer store mørketall. Hvert år forsvinner mange lutfattige bønder sporløst i det tynt befolkede regnskogsområdet. Mange bønder og aktivister blir dessuten fysisk skadet eller får husene sine ødelagt.
Zé og Marias venner og slektninger har engasjert seg i etterforskningen av drapene. De vil ha rettferdighet og ønsker å føre ekteparets kamp for miljøet videre.
I det siste har også de begynt å få dødstrusler.